Jeg fikk en gutt 040608. Noen erfaringer med min setefødsel.

[morijuni]

Jeg skal pørve å være kort, for dette har jeg en følelse av at kommer til å bli langt.. (termindatoen min er 8.6) Søndag kveld (1.6) begynte de menssmertene jeg hadde kjent i en uke å bli regelmessige. Mannen min og jeg satt ute og så på solnedgangen, mens vi konstanterte 9 min mellom hver, men det gjorde jo ikke spesielt vondt, så vi la oss. Det ble ikke mye søvn den natta. På mandag var takene blitt mer uregelmessige og jeg gikk til min rutinemessige kontroll hos jordmor. Smertene kaltes kontrakturer og dette kunne fremdeles ta tid. Hodet var festet og alt var greit. På kvelden gjorde det så vondt at jeg måtte stoppe opp da det tok tak, men fremdeles langt mellom hver og vi tok fatt på en ny natt søvn. Dvs ingen søvn på meg.. Må morgenen tirsdag ringte vi føden. det var fra 7 til 15 min mellom hver. Jeg kunne komme da alle var under 10. Kl 12 reiste vi. På kontroll hadde jeg 3 cm åpning og her kan jeg kjenne hodet, sier jordmor. Det er godt du sier det, sier jeg, for flere har undret seg over at ungen min har så spiss rumpe. Dette er hodeleie sier jordmor, men ønsker du kan vi gå bort i gangen og ta en ultralyd hvis du ønsker det. Ja takk, jeg hadde ikke sett han siden uke 18 så det ville jo være gøy. OI! her sitter ungen din... ups...! hva gjør vi nå?? Jeg fikk tilbudet setefødsel eller keisersnitt. Rierne er igang, du må bestemme deg fort, og det er helt opp til deg. Tror du det var et vanskelig valg? Herregud som jeg gråt....Jeg brukte opp tårene for hele barselsperioden i løpet av de neste timene. Vi ble enige om å ta bilde av bekkenet mitt før jeg bestemte meg for var det for lite hadde jeg jo ikke noe valg. Bekkenet mitt var rikelig stort nok til min unge som var forventet til 3700. Så da var det opp til meg igjen.. Valget var vanskelig, og jeg helte mot et snitt. Jeg var jo tross alt 1.gangsfødene og selv om målene tilsa det, var det jo aldri forsøkt i praksis å få en unge ut av meg. Men da jeg i uke 18 hadde fått beskjed om min hjerteformede livmor og økt sjanse for seteleie, hadde jeg sagt at en unge hadde best av å bli født, samme hvilken veg. Jeg snakket med overlegen og legen som evt skulle forløse ungen og ble enige om en setefødsel. Men riene var fremdeles for seine. Opptil 20 min mellom hverog det blir det ingen baby av. Sliten mor er sliten livmor, så jordmor. Du er for sliten til at riene vil øke.. Så jeg ble sendt hjem.. ! Gud så grusomt!! Riene var jo for vonde til at jeg fikk hvilt noe. Riene taklet jeg best dersom jeg sto eller gikk. Så Kl 23 var vi tilbake på avdelingen. Jeg fikk klyster i håp om å få fart på riene og det ble kjørt to senger inn på fødestua slik at jeg og mannen min kunne få sove dersom det var mulig. Kl 24 begynte riene å øke. Lite tips: Jeg taklet riene bedre da det ble natt. Det var mørkt på rommet, helt stille, jeg fikk være i fred fra personalet. Det var kunn mannen min som hjalp meg gjennom riene, liggende ved siden av meg og holdt meg i hånda. Kl 0115 gikk vannet og fra da måtte jeg ligge på siden. Navlestrengen kom i klem dersom jeg snudde på meg. For hver ri kom en ny bølge vann. Det føltes som mange mange liter. Helt syk følelse.. Jeg fikk bleier og inkontinenslaken, men jordmora sa at jeg sjøsatte senga alikevell. Jeg ble lagt over i fødesenga, fremdeles på siden og fikk etter dette være i fred på nytt. Kl 02 kontaktet vi personalet igjen. Det var ca 5 min mellom hver og jeg spurte om dette var tidspunktet for å sette epidural, noe som er prosedyre og helt nødvendig ved seteføsel. Forbredelsene til det begynte, med veneflon og drypp og kl 03 ble epiduralen satt. Litt styr for den kunne egentlig bare settes mens jeg satt, og sitte kunne jeg jo ikke da vannet hadde gått. Da mistet i hjertelyden på ungen. Men etter litt om og men ble den satt på meg liggende. Den var ikke spesielt vond, ikke sammenliknet med riene.. Da hadde jeg 7-8 cm åpning og hadde greid meg uten smertestillende til nå. På slutten hadde jeg ikke vært smertefri mellom riene og jeg anstrengte meg veldig. Epiduralen gjorde meg nesten smertefri, og jeg slappet av, som førte til at jeg begynte å sjelve. Jeg ristet som om jeg skulle hatt et epilepsiannfall.. helt sykt. Jordmor gikk ut og inn og justerte dryppet som i stor grad justerte riene mine. De måtte holdes så tette som mulig. Jeg husker lite fra de neste 3 timene annen enn at jeg ble kateterisert og at hjertelyden på ungen økte, sansynligvis fordi jeg hadde feber, så de prøvde å justere det. Prinsippet med setefødsel er at når pressiere begynner skal man ikke presse. Presser jeg vil kroppen og beina passere så fort at de ikke lager stort nok plass for hodet. Derfor skal jeg ligge med pressrier til så mye av ungen er ute at de ser navlestrengsfestet på magen. Da er det jammen meg greit med en epidural!! Litt før 06 ble jeg lagt over på ryggen og jeg fikk tilbudet om å kjenne på ungen mellom beina mine. Jeg takket pent nei takk Jeg kjente riene, men de var overkommelige. Og slik låg jeg til legen kom inn og ønsket å sarte fødselen. Jeg hadde en lege, en turnuslege, to jordmødre og en barnepleier. I tillegg en lege på gangen som skulle ta imot ungen der. Så det var folksomt på min fødestue som hadde vært så stille og fredelig. Jeg husker ikke hvor lenge jeg presset Kanskje 10 -15 pressier.. jeg husker ikke. Problemet mitt var at smerten av ungen i åpningen overdøvet rien og jeg følte at jeg ikke viste når jeg skulle presse, men med med hjelp fra jordmor greide jeg det. De hadde forklart meg hvordan de kom til å forløse hodet og at dette kunne ta tid, slik at jeg skulle være forbredt. Men det gikk kjempefint. Jeg kan ikke huske at det satt fast i det heletatt og plutselig fikk jeg ungen på magen. kl var 0640. Ganske forfjamset over hele situasjonen. Ved siden av meg satt mannen nim og gråt. Ungen var stille, men helt våken og oppvakt og selv skjønte jeg ingenting. Følelsene kom ikke og jeg ble bare liggende og titte på han. Etter noen sek på mammas mage ble han bært ut og far fikk følge med. Han ble knipset hart i foten for at han skulle skrike. Han fikk 7 i score på testen. Nedsatt på farge, pust og at han ikke skrek. Selv ble jeg sydd et sting, jeg hadde bare en liten rift, som jeg ikke har kjent snevet av etter fødselen. Resten av tiden på fødestua er vel som de fleste andres. Jeg fikk prøve å amme litt. Mannen min gikk for å hente mat til oss. Vi fikk villafarris i stettglass og flagg. Legen betegnet setefødelen min som en drømmefødsel. Jeg blødde lite og var fort på beina. Resten av dagen fikk jeg sove litt, men fysisk var jeg kjempesprek. Da vi fikk besøk på kvelden bar det ikke mye preg av at jeg hadde født tidligere på dagen.

 

Nå begynner det jeg egentlig ønsker å fortelle: Jeg er så utrolig glad for at jeg valgte en setefødsel. Jeg snakket mye med jordmødrene i etterkant og fortalte dem hvordan opplevelsen min hadde vært. De forteller et det er et kjempeproblem med alle jentene som mener at keisersnitt er en tryggere og bedre løsning. Det er det ikke alltid! 16 % av alle fødsler blir forløst med keisersnitt, et tall som er altfor høyt. Jeg er fortalte at får jeg et barn til i seteleie (som jeg sansynligvis vil) vil jeg heller ta en setefødsel til enn å forsøke å snu ungen. Jeg regner med at de vil finne det ut tidligere neste gang.. Dessuten, hadde jeg valgt keisersnitt denne gangen og fikk en til i seteleie vil all mulighet for å føde senere være forbi, for etter et ks gjennomfører de ikke setefødsel, slik de gjør med en unge u hodeleie. Gå ut til folk rundt deg og fortell historien din, sa en jordmor til meg, for setefødsel har et altfor dårlig rykte. Det er riktig at det er en hardere fødsel for mor, med det behøver ikke å bety at den er så hard! Jeg har ikke annet å sammenlikne med, men for meg var det helt overkommelig. Et keisersnitt er ofte ikke uproblematisk (selv om det sikkert finnes historeir på det også)

 

Barselstiden har vært helt perfekt. Han har holdt mor og far våkne en natt på sykehuset da han hadde mageknip, men ellers har han vært en eksemplarisk unge. Amminga går som en drøm. Et tips: lytt til jordmødrene ang ammestilling. Du skal sitte helt rett i ryggen. Nesen skal være i høyde med den ene brystvorta, navelen men den andre. Jeg ammer aldri uten ammepute og er kjempenøye med at han skal gape ordentlig da han tar tak. ull ammeinnlegg er helt nødvendig. Litt vondt er det unasett tror jeg, men det er helt overkommelig. Han hadde passert fødselsvekta si på dag nr 4 (tar vanligvis 7-10 dager) og vi ble sent hjem.

 

Jaja.. Jeg håper mange dytter opp innlegget mitt. Jeg skal logge meg inn noen ganger senere i dag hvis det er noe noen lurer på. Jeg har sikkert ikke fått med alt.

 

Lykke til alle vordene mødre! Dette greier dere kjempefint.

[Sine]

Gratulerer, så fint at du hadde en så god opplevelse. Hvilket sykehus fødte du på?

[Susie Q]

Gratulerer med gutten!

jeg var i samme situasjon som deg og valgte også å føde. jeg hadde litt bedre tid på å tenke over ks/ ikke ks, men mente sånn som du at det føltes mer riktig å føde! jeg hadde blant annet en samtale med en helt fantastisk lege som på en objektiv måte la fram fordeler og ulemper og fortalte meg at han hadde tatt imot mange setebarn uten komplikasjoner. det er tyngre for kroppen å komme seg etter ks og det er et større traume for barnet siden (et planlagt) ks ikke setter igang hormonene som forbereder barnet på fødselen og annet. vil bare korrigere deg på det med epidural. det varierer kanskje fra fødeplass til fødeplass, men jeg fikk tilbudet om epidural på ullevål og valgte å ikke ha det. lystgass fungerte bra for meg og selv om det var tøft på slutten så er jeg glad for å jeg slapp epiduralen. jeg kjente beina til gutten min på innsiden av lårene og det ville jeg ikke gjort med epidural:) Denne følelsen kjenner jeg fremdeles, men på samme måte som deg, følte jeg lite rett etter at fødselen var over. da kjæresten min gråt og spurte om jeg var glad, trillet noen tårer nedover kinnene mine og jeg svarte med litt skyldfølelse at "jeg er bare glad for at det er over". da hadde vi holdt på i nesten tre døgn med rier hvert 7.-15. minutt. etter noen timer våknet imidlertid morsfølelsen og jeg kunne drept for ungen min!

det tar ofte litt lenger tid med setefødsel, men jeg ser ingen grunn til å velge ks. epidural er lett tilgjengelig og et godt hjelpemiddel. de fleste fødeavdelinger vil nok sørge for å informere anestesien om at de har en setefødsel, slik at de kan komme raskt dersom epidural er ønskelig underveis.

 

en annen ting med det samme.... en lege ville snu gutten min, men jeg nekta pga at jeg har lest her inne om flere som opplever at barnet blir slapt etterpå og det kan være vondt for barnet. det er jeg utrolig glad for, for navlestrengen var for kort i mitt tilfelle ( den var omsluttet av hinnen til morkaka) og en snuing ville ført til å morkaka løsnet og det kunne endt fatalt! dette så de ikke på ultralyden.

 

lykke til til alle setemødre! setefødselen har fått et dårlig rykte uten grunn!

[Anonym bruker]

oi dette hørtes fantastisk ut, du var veldig flink, ei vennine av meg valgte keisersnitt da ungen lå i seteleie, så vil det si at hun ikke får føde neste gang, hvis den ligger i seteleie også?