Jeg fikk en gutt den 040608. Noen erfaringer med min setefødsel.

[morijuni]

Jeg skal pørve å være kort, for dette har jeg en følelse av at kommer til å bli langt.. (termindatoen min er 8.6) Søndag kveld (1.6) begynte de menssmertene jeg hadde kjent i en uke å bli regelmessige. Mannen min og jeg satt ute og så på solnedgangen, mens vi konstanterte 9 min mellom hver, men det gjorde jo ikke spesielt vondt, så vi la oss. Det ble ikke mye søvn den natta. På mandag var takene blitt mer uregelmessige og jeg gikk til min rutinemessige kontroll hos jordmor. Smertene kaltes kontrakturer og dette kunne fremdeles ta tid. Hodet var festet og alt var greit. På kvelden gjorde det så vondt at jeg måtte stoppe opp da det tok tak, men fremdeles langt mellom hver og vi tok fatt på en ny natt søvn. Dvs ingen søvn på meg.. Må morgenen tirsdag ringte vi føden. det var fra 7 til 15 min mellom hver. Jeg kunne komme da alle var under 10. Kl 12 reiste vi. På kontroll hadde jeg 3 cm åpning og her kan jeg kjenne hodet, sier jordmor. Det er godt du sier det, sier jeg, for flere har undret seg over at ungen min har så spiss rumpe. Dette er hodeleie sier jordmor, men ønsker du kan vi gå bort i gangen og ta en ultralyd hvis du ønsker det. Ja takk, jeg hadde ikke sett han siden uke 18 så det ville jo være gøy. OI! her sitter ungen din... ups...! hva gjør vi nå?? Jeg fikk tilbudet setefødsel eller keisersnitt. Rierne er igang, du må bestemme deg fort, og det er helt opp til deg. Tror du det var et vanskelig valg? Herregud som jeg gråt....Jeg brukte opp tårene for hele barselsperioden i løpet av de neste timene. Vi ble enige om å ta bilde av bekkenet mitt før jeg bestemte meg for var det for lite hadde jeg jo ikke noe valg. Bekkenet mitt var rikelig stort nok til min unge som var forventet til 3700. Så da var det opp til meg igjen.. Valget var vanskelig, og jeg helte mot et snitt. Jeg var jo tross alt 1.gangsfødene og selv om målene tilsa det, var det jo aldri forsøkt i praksis å få en unge ut av meg. Men da jeg i uke 18 hadde fått beskjed om min hjerteformede livmor og økt sjanse for seteleie, hadde jeg sagt at en unge hadde best av å bli født, samme hvilken veg. Jeg snakket med overlegen og legen som evt skulle forløse ungen og ble enige om en setefødsel. Men riene var fremdeles for seine. Opptil 20 min mellom hverog det blir det ingen baby av. Sliten mor er sliten livmor, så jordmor. Du er for sliten til at riene vil øke.. Så jeg ble sendt hjem.. ! Gud så grusomt!! Riene var jo for vonde til at jeg fikk hvilt noe. Riene taklet jeg best dersom jeg sto eller gikk. Så Kl 23 var vi tilbake på avdelingen. Jeg fikk klyster i håp om å få fart på riene og det ble kjørt to senger inn på fødestua slik at jeg og mannen min kunne få sove dersom det var mulig. Kl 24 begynte riene å øke. Lite tips: Jeg taklet riene bedre da det ble natt. Det var mørkt på rommet, helt stille, jeg fikk være i fred fra personalet. Det var kunn mannen min som hjalp meg gjennom riene, liggende ved siden av meg og holdt meg i hånda. Kl 0115 gikk vannet og fra da måtte jeg ligge på siden. Navlestrengen kom i klem dersom jeg snudde på meg. For hver ri kom en ny bølge vann. Det føltes som mange mange liter. Helt syk følelse.. Jeg fikk bleier og inkontinenslaken, men jordmora sa at jeg sjøsatte senga alikevell. Jeg ble lagt over i fødesenga, fremdeles på siden og fikk etter dette være i fred på nytt. Kl 02 kontaktet vi personalet igjen. Det var ca 5 min mellom hver og jeg spurte om dette var tidspunktet for å sette epidural, noe som er prosedyre og helt nødvendig ved seteføsel. Forbredelsene til det begynte, med veneflon og drypp og kl 03 ble epiduralen satt. Litt styr for den kunne egentlig bare settes mens jeg satt, og sitte kunne jeg jo ikke da vannet hadde gått. Da mistet i hjertelyden på ungen. Men etter litt om og men ble den satt på meg liggende. Den var ikke spesielt vond, ikke sammenliknet med riene.. Da hadde jeg 7-8 cm åpning og hadde greid meg uten smertestillende til nå. På slutten hadde jeg ikke vært smertefri mellom riene og jeg anstrengte meg veldig. Epiduralen gjorde meg nesten smertefri, og jeg slappet av, som førte til at jeg begynte å sjelve. Jeg ristet som om jeg skulle hatt et epilepsiannfall.. helt sykt. Jordmor gikk ut og inn og justerte dryppet som i stor grad justerte riene mine. De måtte holdes så tette som mulig. Jeg husker lite fra de neste 3 timene annen enn at jeg ble kateterisert og at hjertelyden på ungen økte, sansynligvis fordi jeg hadde feber, så de prøvde å justere det. Prinsippet med setefødsel er at når pressiere begynner skal man ikke presse. Presser jeg vil kroppen og beina passere så fort at de ikke lager stort nok plass for hodet. Derfor skal jeg ligge med pressrier til så mye av ungen er ute at de ser navlestrengsfestet på magen. Da er det jammen meg greit med en epidural!! Litt før 06 ble jeg lagt over på ryggen og jeg fikk tilbudet om å kjenne på ungen mellom beina mine. Jeg takket pent nei takk Jeg kjente riene, men de var overkommelige. Og slik låg jeg til legen kom inn og ønsket å sarte fødselen. Jeg hadde en lege, en turnuslege, to jordmødre og en barnepleier. I tillegg en lege på gangen som skulle ta imot ungen der. Så det var folksomt på min fødestue som hadde vært så stille og fredelig. Jeg husker ikke hvor lenge jeg presset Kanskje 10 -15 pressier.. jeg husker ikke. Problemet mitt var at smerten av ungen i åpningen overdøvet rien og jeg følte at jeg ikke viste når jeg skulle presse, men med med hjelp fra jordmor greide jeg det. De hadde forklart meg hvordan de kom til å forløse hodet og at dette kunne ta tid, slik at jeg skulle være forbredt. Men det gikk kjempefint. Jeg kan ikke huske at det satt fast i det heletatt og plutselig fikk jeg ungen på magen. kl var 0640. Ganske forfjamset over hele situasjonen. Ved siden av meg satt mannen nim og gråt. Ungen var stille, men helt våken og oppvakt og selv skjønte jeg ingenting. Følelsene kom ikke og jeg ble bare liggende og titte på han. Etter noen sek på mammas mage ble han bært ut og far fikk følge med. Han ble knipset hart i foten for at han skulle skrike. Han fikk 7 i score på testen. Nedsatt på farge, pust og at han ikke skrek. Selv ble jeg sydd et sting, jeg hadde bare en liten rift, som jeg ikke har kjent snevet av etter fødselen. Resten av tiden på fødestua er vel som de fleste andres. Jeg fikk prøve å amme litt. Mannen min gikk for å hente mat til oss. Vi fikk villafarris i stettglass og flagg. Legen betegnet setefødelen min som en drømmefødsel. Jeg blødde lite og var fort på beina. Resten av dagen fikk jeg sove litt, men fysisk var jeg kjempesprek. Da vi fikk besøk på kvelden bar det ikke mye preg av at jeg hadde født tidligere på dagen.

 

Nå begynner det jeg egentlig ønsker å fortelle: Jeg er så utrolig glad for at jeg valgte en setefødsel. Jeg snakket mye med jordmødrene i etterkant og fortalte dem hvordan opplevelsen min hadde vært. De forteller et det er et kjempeproblem med alle jentene som mener at keisersnitt er en tryggere og bedre løsning. Det er det ikke alltid! 16 % av alle fødsler blir forløst med keisersnitt, et tall som er altfor høyt. Jeg er fortalte at får jeg et barn til i seteleie (som jeg sansynligvis vil) vil jeg heller ta en setefødsel til enn å forsøke å snu ungen. Jeg regner med at de vil finne det ut tidligere neste gang.. Dessuten, hadde jeg valgt keisersnitt denne gangen og fikk en til i seteleie vil all mulighet for å føde senere være forbi, for etter et ks gjennomfører de ikke setefødsel, slik de gjør med en unge u hodeleie. Gå ut til folk rundt deg og fortell historien din, sa en jordmor til meg, for setefødsel har et altfor dårlig rykte. Det er riktig at det er en hardere fødsel for mor, med det behøver ikke å bety at den er så hard! Jeg har ikke annet å sammenlikne med, men for meg var det helt overkommelig. Et keisersnitt er ofte ikke uproblematisk (selv om det sikkert finnes historeir på det også)

 

Barselstiden har vært helt perfekt. Han har holdt mor og far våkne en natt på sykehuset da han hadde mageknip, men ellers har han vært en eksemplarisk unge. Amminga går som en drøm. Et tips: lytt til jordmødrene ang ammestilling. Du skal sitte helt rett i ryggen. Nesen skal være i høyde med den ene brystvorta, navelen men den andre. Jeg ammer aldri uten ammepute og er kjempenøye med at han skal gape ordentlig da han tar tak. ull ammeinnlegg er helt nødvendig. Litt vondt er det unasett tror jeg, men det er helt overkommelig. Han hadde passert fødselsvekta si på dag nr 4 (tar vanligvis 7-10 dager) og vi ble sent hjem.

 

Jaja.. Jeg håper mange dytter opp innlegget mitt. Jeg skal logge meg inn noen ganger senere i dag hvis det er noe noen lurer på. Jeg har sikkert ikke fått med alt.

 

Lykke til alle vordene mødre! Dette greier dere kjempefint.

[Anonym bruker]

Gratulerer så mye med velskapt sønn og en strålende setefødsel=)

Så flott at alt gikk så bra=)

Det er det som er så vanskelig når det kommer til valg av forløsningsmetode- at man ikke vet på forhånd hvordan det vil gå. Man kan være etterpåklok men da er det forsent.

 

Jeg har en vaginalfødsel bak meg som gikk veldig galt og jeg sliter fortsatt med avføringslekasje (1,5 år siden fødsel)

Jeg er gravid igjen nå og skulle gjerne ha føda vaginalt hvis jeg var garantert at jeg ikke ble værre, men det kan ingen garantere så derfor tør jeg heller ikke ta den risikoen. så denne gangen blir det keisersnitt.

 

Lykke til og kos deg i barselstiden=)

[håpfulle er vi]

Takk for fin historie og gratulerer så mye med den lille. Godt å lese at det går bra med setefødsel også, for jeg skal mest sannsynlig ha setefødsel iløpet av de neste dagene.

JEg eri uke 36 i dag, var inne på fødsel i helgen grunnet lite liv hos lillemor, der konstaterte de igjen at hun fremdeles lå i sete og at hun allerede er 3,8 kg. (like stor som ved termin sa legen)

Jeg hadde mye kynnere så legen ville ha med der over natten da han lurte på åm fødselen kunne være i gang. Hadde vesla ligget i hodeleie hadde de sendt meg hjem. Søndag tok jeg CT av bekken, og de sa det så bra ut. LEgen som hadde vakt ga meg to alternativer:

1. Sette i gang fødselen og føde i seteleie, før babyen er 4 kg ( altså ikke lenge til det)

2. Ta keisersnitt i uke 39

 

Jeg er hjemme nå, men skal inn på Ahus i morgen og snakke med en annen lege og da skal også bekken bildene være tolket av en ekspert. Så hvis bekkenet er strot nok kommer jeg nok til å gå for setefødsel.

Er fryktelig spent og tenker masse, men velger å stole på det legene sier.

Hvis de skal sette i gang kan de iallefall ikke vente lenge for hun vokser fort. på 17 dager hadde hun gått opp 1 kg...

 

Takk for innlegget ditt, det fikk roet meg litt.

 

 

morsnart???

[Sarah70-har 2 gull]

Gratulerer med baby og gjennomført fødsel!

Men etter å ha lest historien din sitter jeg igjen med et stort spørsmål: Hvorfor i all verden anbefaler du dette?!?!?! Så mye usikkerhet, redsler, smerter...Ja, det gikk bra til slutt - men hvor ofte får babyen svakere hjertelyd og mor store revneskader??

 

Jeg hadde keisersnitt (ikke seteleie, men ønsket ks) og hadde en super og udramatisk fødselsopplevelse. Jeg gikk selv til badet samme kveld, og var oppe og gikk 48 timer etter ks. Babyen var frisk og velutviklet på alle måter.

 

I barselgruppa mi har fødselsopplevelsen vært litt tabu. De andre jentene gikk over tiden, og var bekymret for om dette kom til å gå bra. De fikk store babyer, og flere revnet kraftig og måtte sy flere sting. En besvimte etter opplevelsen og måtte få blodoverføring.

Jeg var den friskeste av oss, både fysisk og psykisk - og ønsket meg raskt flere barn og flere fødsels (ks)-opplevelser!

 

Helseapparatet vil gjerne ha oss til å tro at vaginal fødsel er best for mor og barn. Jeg tviler på sannhetsgehalten i dette.

[gifthjemmemammatilto]

Flott innlegg som motiverer positivt!

Jeg har selv sagt at hvis jeg skulle få en unge i seteleie,vil jeg helst ha setefødsel framfor keisersnitt!

[Anonym bruker]

Hei du skriver at de etter et ks så vil det ikke skje at de lar en føde et sete barn etterpå? Er du helt sikker på det? Bare lurer altså, for alle i min slekt har ligget i seteleie av en eller annen grunn(jeg, min bor, min mor), også min sønn, som ble tatt med ks grunnet for lite bekken. så da vil jeg bare være litt klar om neste barn også sitter med rumpa ned....

[Med tredjemann på vei...]

Hei!

Jeg syntes det var utrolig kjekt å lese historien din, og jeg er så enig med konklusjonen! Det er alt for mange som tror at keisersnitt skal være en form for smertefri fødsel og dermed ikke en gang vurderer å føde vaginalt. Jeg syntes vi jenter har en tendens til å svartmale alt og at vi kun forteller andre om alt det vi opplever som negativt. Hvorfor ikke heller fokusere på det positive slik du har gjort? Det er så delig å møte noen som er helt ærlig. Jeg tror din historie kan hjelpe mange, ikke bare de som har barn i seteleie, men også andre som er bekymret for å føde vaginalt. For la oss være ærlige, det å føde generelt er ikke smertefritt, for all del! Men vi har som oftest mulighet til å få smertestillende som kan være til hjelp. Og vi må prøve å huske på at de fleste gjennomsnittsfødsler går helt fint, uten fare for verken liv eller helse.

Selv har jeg prøvd å føde vaginalt to ganger, dessverre har det endt i KS, og jeg må innrømme at jeg føler at jeg har gått glipp av noe. Jeg har vært veldig heldig og har vært frisk og rask etter begge inngrepene, men jeg skulle GJERNE vært dem foruten. Nå når jeg venter nummer tre har jeg fått dato for planlagt keisersnitt. Da jeg ikke kan få epidural grunnet en plate i ryggen er nok dette det beste denne gangen, et nytt haste KS med mye arrvev og i full narkose ville nok ikke vært så bra for barnet.

Det jeg mener er at vi ikke må tro at en vaginal fødsel ikke er det beste for barnet, for i det store og hele er den jo det! Selvfølgelig er det ikke likt for alle, men jeg tror at de som har mulighet til en helt normal fødsel virkelig bør overveie dette fremfor å ønske seg et KS. jeg har full forståelse for både fødselsangst og medisinske årsaker for KS, men jeg tror at dersom legene råder oss til en vaginal fødsel bør vi høre på dem. De gjør det jo ikke fordi de vil oss vondt, tvert i mot!

Lykke til alle sammen, enten barna kommer ut den ene eller andre veien...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Til deg over. Jeg har det litt som deg! Har en gutt fra før, og skal ha en jente i høst. Forrige gang endte det opp med ks etter å ha forsøkt å føde vanlig. Det stoppet på 8 cm. KS'et gikk greit, men også jeg lurer litt på hva jeg skal si denne gangen, når jeg skal snakke med lege om et evt. nytt KS. På den ene siden virker det så greit, på den andre siden så føler jeg litt at jeg har gått glipp av noe. Kommer ikke helt unna den tanken. Og selv om vaginal fødsel er vondt, så er det stor forskjell på med og uten bedøvelse. For meg var det som å tre inn i himmelen da jeg fikk epidural etter 8 timer uten noen ting. Og når de så på morgenkvisten begynte å snakke om KS sa jeg at jeg for min del gjerne måtte prøve noen timer til, dersom tilstanden til barnet var bra. Så derfor tenker jeg at så lenge jeg har epidural i nærheten så prøver jeg gjerne igjen. At jeg fikk KS sist er greit, det var etterhvert ikke noe alternativ, men jeg tenker at det er litt synd å bare bestille et nytt KS. Tenk om neste fødsel går kjempegreit? Man vet jo ikke?

[Med tredjemann på vei...]

Hei Anonym.

 

Jeg forstår at du er litt bekymret, det var jeg også når jeg ventet nummer to. Men etter flere samtaler med sykehuset ble vi enige om at vi skulle prøve med vaginal fødsel en gang til, for det var ingenting som tilsa at jeg ikke skulle kunne føde normalt. At det også denne gangen endte med haste KS kunne vel ingen forutsett.

Jeg er helt enig med deg, tenk om neste fødsel går kjempe greit? Og om den ikke gjør det så er vi jo omringet av profesjonelle mennesker som tar denne typen avgjørelser hver eneste dag, og de vil det beste for oss og barnet. Jeg syntes mine "fødsler" før det ble tatt KS var veldig vonde, men jeg hadde jo ingen bedøvelse, og om en epidural har så mye betydning som du forteller hadde jeg ikke stusset! En vanlig fødsel er absolutt å foretrekke.

Jeg ønsker deg riktig lykke til både med valget og den fødselen du til slutt velger!

[Anonym bruker]

Ja, helt enig med deg!

 

Og mht bedøvelse. uten bedøvelse var helt grusomt, men du verden så fantastisk det var da jeg fikk epidural. Mine venninner sier akkurat det samme. Før og etter epidural kan ikke sammenlignes. Jeg mener, det gjør vondt etter epidural også, men på en mye mer overkommelig måte.

Pluss på med litt lystgass, så ble det riktig god stemning på fødestua. Kan ikke huske det selv, men min mor fortalte at jeg ringte midt under det hele, og at jeg neppe var spesielt edru akkurat da. Jeg husker at vi pratet og lo mellom slagene (riene). Det var det ikke snakk om FØR jeg fikk epidural, da orket jeg ikke noe annet enn å være inne i mitt eget hode og forsøke å holde ut. Klarte ikke å si noe til kjæresten min en gang. Helt grusomt.

Så for de som ikke har født før, og har fødselsangst og kvir seg til at det skal gjøre vondt, så ville jeg i stedet for å snakket om KS, heller snakket om bedøvelse.