abort!!!!:'( se her alle sammen

[Jannicke❤Lille jenta i magen❤]

hei..

 

jeg har lest på innleg her og andre steder at unge jenter har blitt gravide. også har sambo/partner nærmest tvingt de til abort. de har da gjort det i garantert full redsel av å miste kjæresten sin. men det som oxo er er at de da har tatt abort. noen mnd ell uker etter så slo han opp med de...

 

da må jeg stille et spm. hva trur dere grunnen er til det jenter. jeg trur det er at han da ville ha gjort det slutt men ikke ville ha noe ansvar i og med at dere var gravide.

 

eller at han vet hva slags stor feil og skade han har gjort.

 

ikke vet jeg en av de trur jeg det er

jeg syns det rett og slett er forferdelig.

 

jeg og min kjære har blitt gravide. ikkeplanlagt.

han er usikker merker jeg ene dagen er han og koser med magen min og sånn andre er han sinna...

 

han sa klart ifra at jeg skulle ta abort for han ville ikke ha barn. men syns det har gått bedre nå som det har gått litt.. jeg er livredd for hva jeg skal gjøre... skal til legen den 17 juni.. da skal jeg få vite sånn sikkert hvor langt jeg er på vei og sånn.. jeg vet ikke om jeg vil beholde da jg er livredd for at han stikker.. skal jeg ha baby skalvi være to om det:)der fikk jeg litt ut idag ehhe

[Jannicke❤Lille jenta i magen❤]

opp:)

[InLove♥]

heisann.

 

er i omtrent samme situasjon jeg. typen krever abort, mens jeg tror jeg heller vil beholde. snakket med foreldrene mine idag og de støtter meg 100%, og sier at jeg ikke blir alene uansett.

 

håper selvfølgelig typen endrer litt syn etter hvert, tror han er mest redd for alt det som er nytt. ansvaret osv. skal nok dra han med på ul en dag;)

 

vi får krysse fingrene og tenke på at det ligger en søt spire i magen<3 herlig igrunn:)

[Randi86*Salt og Pepper']

Først og fremst er valget DITT det er DIN kropp som skal gjennomgå noe, om det er en abort eller et svangerskap.

Og ingen har rett til og kreve at du tar abort det valget er fult og helt ditt..

Når det er sagt kan jeg fortelle om hvordan det var til oss da jeg fant ut som 18-åring at jeg var gravid (uplanlagt ble gravid på p-piller så kom som et sjokk).

Jeg dro til legen i den tro at jeg var matforgifta pga kvalme, smerter i magen og at min samboer hadde hatt matforgiftning bare dager før.

Men eneste som slo ut var en positiv graviditets test.

Jeg sendte melding til sambo om at han måtte hente meg til legen og bare gråt og gråt, klarte ikke si noe til han og han ble urolig for hva som var galt.

Når jeg endelig klarte og si hva legen hadde sagt svarte han heldigvis at han støttet meg uansett valg jeg tok, men jeg var alikevell kjempe redd for at han ville gå fra meg om jeg beholdt for hans ønske var abort.

Jeg fant dette ut på en onsdag og fikk ny time om mandagen for og si om vi skulle beholde eller ha en abort.

Jeg turte ikke snakke med samboeren min om at jeg ikke turte ta abort men var redd han ville gå fra meg om jeg ikke gjorde det, så jeg ringte og snakket med mamma som sa at dette var mitt valg og de støttet meg uansett men at hun måtte få si sin mening og det var at hun kjente meg og trodde ikke jeg ville takle en abort psykisk i ettertid og var akkurat det jeg også tenkte.

Fikk sagt dette til samboeren min og han sa igrun ikke så mye, jeg gikk til legen og sa vi skulle beholde, gjennom hele svangerskapet følte jeg meg veldig alene og at han ikke brydde seg, og når vi har snakket om dette i ettertid så har han sagt at det var fordi han trodde jeg var sint på han pga han hadde ønsket abort og han viste ikke hvordan han skulle delta i svangerskapet, han var med på UL, men engasjerte seg lite ellers, og som han sa han var livredd for om han ville klare den oppgaven som det er og bli far.

Ikke hadde vi vært sammen mer en 10 mnd heller når jeg fant det ut.

 

Men i dag har vi ei jente på snart 2,5 og han forguder henne og han sier i dag at han ikke skjønner at han tenkte tanken på abort den gangen, og at han da bare klarte se alt det negative med og få barn (vi var 18 og 22 år).

I november 2007 stod jeg atter engang med en positiv test heller ikke planlagt (kom seg unna både kondom og angrepille gitt) når jeg ringte sambo (han var på jobb) og sa dette ble han helt i hundre og ringte foreldrene sine med engang, jeg for min del kunne ikke annet en og gråte igjen og var kjempe usikker på hva jeg skulle gjøre, men denne gangen var ikke abort i hans tanker engang.

For nå viste han hva han gikk til og han gleder seg kjempe mye til og bli pappa igjen om ca 5 uker :-)

 

Så poenget mitt er vell at dere må snakke sammen og du må forklare hva du føler og tenker rundt dette med at du er redd han vil gå fra deg om du beholder.

Kansje det er det at kjæresten din er redd for om han vil klare det slik min var, sett dere ned og prøv og se på det positive ved og få barn, for min erfaring er at mannfolka ofte kun ser det negative med engang (ikke alle så klart), og ofte tenker de ikke på at det kan være vanskelig og ta en abort, de tenker ofte jaja er da bare og fjerne det big deal liksom, de ser ikke ting på samme måte som oss, er ikke deres kropp som skal gå gjennom noe.

Snakk sammen, la han få si akkurat hva han tenker og føler rundt dette, ikke avbryt han men la han få si sine tanker og følelser så kan du si hva du tenker og føler og jobb sammen utifra det.

 

Og om han velger og gå fra deg fordi du ønsker og beholde så er han ikke værdt og samle på uansett, og du vil garantert klare deg fint uten han også :-)

Lykke til og håper det ordner seg for dere og at dere kommer frem til noe som er rett for dere begge to, men lytt til deg selv ikke la noen tvinge deg til noe som helst, folk kan komme med meninger men dette er fult og helt opp til deg...

 

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Jeg foreslår at du tar en titt inne på forumet "Beholde barnet?" her inne på bim. Der er det flere jenter som har vært i en lignende situasjon

 

For å kommentere litt det du skriver, så er jeg veldig enig med de andre her inne. Det er ingen som kan tvinge deg til å gjøre noen ting når det gjelder abort og svangerskap. Jeg synes at det er urettferdig overfor mannen i forholdet når dama overkjører totalt og ikke tar hensyn overhodet, for det er jo tross alt begge to som har fått underet til å skje Men, når alt kommer til alt så er det dama som sitter med all makt. Hvis du får støtte av dine/hans slektninger og venner, så kommer du til å klare deg fint Det å ta abort er fysisk ikke en særlig stor operasjon, men man kan slite psykisk lenge i etterkant. Håper du finner noen som er/har vært i samme situasjon som du kan prate med og at du finner frem til den rette løsningen!

Har dere vært sammen lenge forresten? Bor sammen?

[Jannicke❤Lille jenta i magen❤]

vi ska fløtte sammen denne mnd og har straks vært sammen 1 år.. jeg er så redd..... vet lixm ikke hva han gjør om jeg beholder for ahn sa han kom til å gjøre det slutt når ungen kom

 

[Randi86*Salt og Pepper']

Så han kan være sammen med deg frem til ungen kommer men da gjør han det slutt?

Det der er et pressmiddel i mine øyne altså.

Om han ikke har planer om og være sammen med deg når barnet kommer hadde jeg ikke flyttet sammen med han nå heller om jeg var deg, hva er poenget om han bare skal dra etter 9 mnd uansett?

Prøv og snakk med helesøster eller hør om du kan få snakke med ei jordmor om dette..

Lykke til..

[torden]

heihei!

 

Har vert i lignende situasjon selv... Er 18 år, 17 da jeg ble gravid. Det var ikke planlagt, og kom som et skikkelig sjokk på både meg og typen. Forholdet mellom meg og han hadde vært litt vanskelig en stund, og dette gjorde ting enda verre.

 

Hans første reaksjon var at jeg måtte ta abort, og at han skulle støtte meg gjennom det, så fikk vi heller finne ut av forholdet vårt etterpå. Jeg på min side er imot abort, og mener det blir helt feil. Blei mye krangling og diskusjoner, og begge sto på sitt. Jeg tok beslutningen om å beholde barnet selv om jeg visste at typen tok det tungt, Den første tiden var tung, og begge to hadde det vanskelig, men etter hvert gikk det seg til.

 

Typen var mest flau over å ha "driti på draget" og gjort dama gravid. Menhar bare fått positive reaksjoner fra venner og familie, og det gjør det lettere for han, Forholdet vårt er mye bedre nå, og han gleder seg litt til å bli pappa. Har termin 22 juni, så er ganske spente, og lurer av og til på om vi er klare for å bli foreldre....Det vil bare tiden vise

[snupz89]

Ikke for å si noe galt, men når han bruker pressmiddel mot deg så har han ikke akkurat så mye respekt for deg og den situasjonen du har havnet i, Han har ingen rett til å presse deg til noen ting, og hvordan tror du det vil være i andre situasjoner i fremtiden også? Kanskje vil han fortsette å presse deg til ting ved å true med å gjøre det slutt. Nei, dette er virkelig ditt valg, og har du lyst til å beholde barnet, ja, så er det alltids støtte å få andre steder.

 

Lykke til med avgjørelsen.

[lykkeli mamma til 3:-)]

Å d er så fælt, at noen kan ta abort! Skjønner meg ikke på det, prøver å prøver. Du dreper jo et mennesk! Tror du d blir født i en annen mage? Når jeg fødte var d fælt å tenke på om jeg hadde drept den ungen der, og nå som han vokser opp skal han bli et voksent mennesk. D er så egoistisk og ta abort, d er en grunn til man blir gravid, kanskje d er akkurat d du trenger!!! hvis typen din ikke støtter deg, hadde jeg skjønt hvor lite han brydde seg om deg! Er det mulig, du burde være gla å glede deg sammen med han, han vil kanskje leve seg selv og sine behov i hundre år fremover! gi blaffen i han seriøst

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Litt kvass over her ja...

 

Iallefall, det virker som om typen din kansje er litt redd. Det må du la han få være, han skal jo bli far for første gang, uplanlagt.

 

Jeg tror nok han roer seg etterhvert og blir glad i tanken på at han har skapt et lite menneske som er avhengig av dere to. IKKE ta abort fordi han er redd nå, han endrer nok mening, og viss ikke; du klarer deg fint på egenhånd!

[Jannicke❤Lille jenta i magen❤]

unnskyld meg men du trenger ikke være så frekk

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Ehm, hva er dette her for noe? Skremselspropaganda? Jeg vil ikke si at det egoistisk å ta abort! Hvis man vet med seg selv at man ikke har sjangs til å ta vare på et annet menneske, hvis man vet at man kommer til å bli utstøtt fra familien og ikke få noe hjelp, hvis du vet at barnefaren ikke kommer til å bry seg i det hele tatt eller er potensielt farlig for et barn (les: sliter med alkohol/narkotika o.a.) så vil jeg si at man handler i barnets beste ved å ta abort. Eller om graviditeten er et resultat av en voldtekt? Nei, jeg er definitivt for selvbestemt abort!

Men, jeg tror jeg ikke at jeg hadde klart å gjennomføre det selv for det, og man må ikke ta for lett på det med abort. Likevel så mener jeg at du har gått litt for hardt ut gitt