Hei!!

[Anonym bruker]

Jeg er gravid, uke 9 nå.. Men jeg er i tvil om jeg vil beholde siden jeg vet jeg blir alene og at jeg ikke er ferdig med utdanninga.. Har to år igjen i lære, men nå vurderer jeg sterkt å begynne på noe nytt for det jeg har gått passer ikke med en liten en.. Men jeg MÅ bestemme meg til imorgen!!

 

Noen andre her innpå som har vert i samme situasjon og beholdt? Og om dere har lust fortelle litt om hvordan dere har opplevd det og hvordan det er å være alenemamma??

Jeg blir forresten 18år om en mnd, har bil, snart lappen og egen leilighet.. Noe som gjør det litt enklere vertfall.

Men jeg har et slags press fra bf om at ha vil jeg skal ta abort, noe som sliter veldig og høres ut som en enkel utvei avogtil.. Men jeg føler meg klar for å bli mamma og, men vet ikke om jeg har lust å være alenemamma fra jeg er 18år..off, for et styr..

Håper noen orker svare.

 

[frokenO]

Hei.. Jeg kan gjerne fortelle litt. Jeg ble gravid da jeg var 20, ikke ferdig utdannelse, ikke bil, ikke leilighet eller billappen.. For å si det sånn var jeg så langt ifra til å være "klar" mamma som det går ann å bli.

 

Jeg ble gravid med en som er 10 år eldre.. og vi var aldri helt sammen.. han ønsket overhode ikke at jeg skulle beholde.. så jeg bestillte abort..

 

Da jeg kom på sykehuset å de tok ultralyd for å se hvor langt jeg var på vei.. ombestemte jeg meg.

 

Så jeg gikk 9 laaange mnd alene.. noe som jeg til tider synest var veldig trist..men det gikk somregel helt bra.. hadde masse venner å familie som var rundt å kjente på magen o.l.

 

Men her i dag sitter jeg med min 4 mnd gammle jente.. er snart ferdig med billappen, har fått søstreen min til å kjøpe leil for meg, som jeg betaler ned på.Og skal gå kveldsskole Juss, når jeg er ferdig permisjon tenker jeg

 

Det å være alenemamma synest ikke jeg er noe vanskelig.. jeg har en fantistisk snill liten jente og det er som de sier.. du kan ikke se for deg livet uten dem når de først er her..

 

Pappaen har ikke vist seg, aldri sett sin datter.. ikke at det er noe minus.. da jeg engang nok finner meg en som blir hennes pappa.

 

Da jeg gikk gravid ble jeg helle tiden presset av bf.. til å gjøre ditt å datt å la han slippe unna å blablabla.. idag har det meste av det ordnet seg å vi har ingen kontakt..

 

Du kan lese på mine tidligere innlegg her.. visst du søker på miss_l .. hvor jeg søker om samme råd som deg..

 

Jeg er superduper glad for at jeg ikke hørte på bf og beholdt barnet.. Det er BARE opp til deg..

 

Den mest fantastiske delen var når hun ble født å de la den lille jenta i armene mine.. det føltest helt...... ubeskrivelig.

 

Å når du senere går ut å handler knøttsmå babykler.. babyleker, babyseng.. Det er jo bare helt fantastisk..

 

Ingen drømmer jo om å bli alenemamma akkuratt.. men mange kommer jo i den situasjonen.. jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli meg.. liksom.. men det betyr jo svært lite..

 

Du kommer til å elske barnet ditt over alt i verden uansettt:)

 

Håper du gjør det du føler er rett for deg.. og bokstavelig talt driter i hva faren mener.. det er formange bf-er her som presser mødrene til å gjøre altslags..

 

Ditt valg og ditt liv.. Husk det.. Lykke til ivertfall.. Håper det ordner seg for deg..

[Anonym bruker]

Heihei.

Tenkte jeg kunne fortelle litt om min situasjon. Jeg er 18 år, blir 19 år 10 dager før termin. Blir også alenemor, dette barnet er veldig uplanlagt. Tok ikke abort, klarte det ikke. Men kunne jeg per dags dato tatt abort, hadde jeg gjort det. Er ikke gøy å være ung og gravid, og samtidig alene. Jeg blir ferdig med treårig allmennutdannelse nå i vår, og har søkt meg inn på et lærerstudiet som jeg skal ta fødselspermisjon fra. Så blir jo bare som å sette utdanningen på vent et år.

Men som du kanskje har skjønt, trives jeg ikke med situasjonen. Har venner og familie som støtter meg, men det blir ikke det samme. Er ikke gøy å være russ og edru, og har "mistet" mange venner. Rett og slett fordi jeg ser mange av vennene mine kun på fest, og jeg er i perioder veldig sliten, og orker ikke dra. Men selvfølgelig; de nærmeste vennene finner jeg jo på andre ting med også.

Jeg sitter her og er alenegravid, og er håpløst forelsket i en annen enn barnefaren. Barnefaren har jeg et komplisert forhold til.

Men selv om jeg er litt nede for tiden, er jeg ikke så langt nede at jeg ikke ser lys i andre siden av tunnelen. Hadde bare håpet at jeg kunne ventet litt med slike følelser. Noen år i all fall. Det ordner seg alltid, det vet jeg jo. Men er ikke gøy, og hadde gitt mye for å kunne slettet kvelden som den lille be unnfanget.

Dette var vel ikke svaret du hadde håpet på, men er i all fall slik jeg føler det.

[Anonym bruker]

det er alltid slike stunder når en går gravid.. ivertfall.. når en er alene om det.. hormoner kalles det..

 

Det ordner seg nok.. for dere begge.. du bør ta ditt valg uavhenging av hvordan noen andre tenker eller føler.. jeg husker også at jeg skulle ønske jeg tok abort... rett etter jeg hadde fått babyen.. men det tenker jeg ALDRI NÅ..! elsker babisen min..

 

goood luck

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Hei, jeg var tyve år når jeg ble gravid. Jeg var midt i verste partyperioden, bodde på en bitteliten hybel, ikke noe bra inntekt, ikke lappen, ikke utdanning osv.. Rett og slett ikke noe bra utgangspunkt for å bli mamma, barnefaren var jeg ikke sammen med og han presset på for å få meg til å ta abort. Som du skjønner tok jeg ikke abort, når jeg gikk gravid var det stunder hvor jeg angret og fryktet for fremtiden, og det var stunder hvor jeg følte meg vanvittig heldig og så lyst på framtiden.

Så kom dagen da jeg fødte den lille sønnen min, og jeg har aldri noensinne opplevd større kjærlighet i hele mitt liv.

Jeg skal ikke lyve å si at det bare har vært lett etter jeg ble mamma, men det har mere glede enn tunge stunder og alltid vært verdt det.

En sjelden gang hender det jeg angrer litt, men så går det veldig fort over, det er de gangene hvor jeg er veldig sliten og skulle ønske jeg kunne gjøre som alle uten barn, men så tar jeg meg sammen og husker hvor fantastisk heldig jeg er som har en så flott sønn, ett barn som bringer mye mere glede og kjærlighet inn i livet mitt enn det livet jeg levde før jeg ble mamma.

Valget er ikke lett, men du vil nok ta det valget som passer best for deg bare du får tenkt litt, ikke la deg presse av bf, velg det du kjenner føles riktig! Lykke til:)