Mistet jenta mi i januar, er 6 uker på vei nå og helt sinnsykt lei meg. Noen andre i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Hei. I januar hadde jeg en dødfødsel, jenta mi døde i magen min i uke 37. Det har vært og er fortsatt kjempe tungt. Hun var mitt første barn, helt perfekt, verdens vakreste:) Nå er jeg gravid på nytt. Det var det eneste vi ønsket oss å bli gravide så fort som mulig, men jeg kjenner ingen glede. Er helt sinnsykt lei meg. Vil bare ha jenta mi tilbake, men det går ikke..... Begynner å bli bekymret om jeg kan skade det lille fosteret med min sorg??..

Er det noen i samme situasjon, noen med gode råd?

[nr.4 i oktober]

Hei.

Utrolig trist å høre om babyen din, sånt er jo helt meningsløst, tenker jeg.. Jeg synes det er veldig fint at du nå prøver igjen, og at det ser ut til å gå bra så langt!

Jeg vil aller først bare fortelle at jeg ikke har mistet, og er dermed ikke i noen lignende situasjon, så jeg har ikke helt grunnlaget for å komme med noen sammenligninger eller noe.. Men jeg vil gjerne si noe alikevel..

Selv er jeg nå 4. gangsgravid, og er så heldig at jeg har 3 friske barn/svangerskap bak meg. I det nåværende svangerskapet har jeg plutselig hatt endel tanker og engstelse omkring nettopp dette,-at jo flere friske babyer og "vellykkede" svangerskap jeg har bak meg, så øker jo sjansen for at det nå ikke nødvendigvis kommer til å gå bra. (tenkte jeg.) Dette har virkelig engstet meg nå.. Heldigvis viste jo ultralyden etc at alt ser fint ut med henne. Men som jeg sa til jordmoren der, "den kan jo umulig avsløre alt", og jeg engster meg alikevel en god del, og tenker at alt kan skje, selv om jeg så og hørte at de sa at alt så fint ut.. Da sa jordmoren til meg at: Når du tidligere har hatt et friskt barn i magen, så har du derimot bare økt sjansen for at det skal gå bra neste gang. Dette synes jeg er en bra ting å tenke på. (I og med at du forteller at jenta di var perfekt på alle måter, regner jeg ikke med at det var noe hos henne som førte til at det ble som det ble?)

Så prøv å tenke den tanken så godt du kan. (Antagelig lettere sagt enn gjort, men..) Hun var frisk og perfekt. Da har du faktisk virkelig gode sjanser for at det går bra nå i dette svangerskapet! Dessuten vil jeg tro at du vil få bedre oppfølging fra sykehus/lege denne gangen, og at det også kan øke tryggheten din ytterligere. Og jeg tenker også som så, at skulle du f.eks ønske deg at fødselen blir satt i gang innen uke 37, så vil de sikkert ta hensyn til dette også, slik at du slipper å gå nervøs og lure på om det samme vil skje en gang til. Jeg forstår veldig godt at du ikke tillater deg selv å kjenne noen glede nå, og det er ikke særlig rart. Kroppen din reagerer på den måten den synes er best å reagere på nå. Jeg tror ikke at babyen inni deg kan ta skade av din sorg. Denne sorgen er din naturlige reaksjon på det som har skjedd, og jeg tenker ihvertfall at den dermed også er en forbereder på den kjærligheten du kommer til å føle senere ovenfor denne nye babyen. At du må gå igjennom denne prosessen først, for å kunne ta fatt på det neste kapittelet.. Har du muligheten til å få noen samtaler med jordmor/evt fødselslege ved ditt sykehus, så kan dette kanskje være en fin ting å komme i gang med for deg? Har hørt andre som har fått det som hjelp etter å ha mistet sent, og det å føle seg opplyst, og tatt ekstra hensyn til, har mye å si i den situasjonen du er i, vil jeg tro. Og kanskje kan helsesøster/lege/jordmor formidle kontakt videre med andre som er i samme situasjon, slik at dere er flere som kan prate sammen, lufte tanker etc?

Ønsker deg masse masse lykke til. Krysser fingre for at alt går bra med deg og den lille. klem fra Heidi

[Anonym bruker]

Vi bare tipse deg om www.englesiden.no som har et gravidforum også. Denne siden er veldig fin og du får støtte og kontakt med mammaer som gjennomgår det samme som deg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei

Jeg mistet selv i uke 38, brått og uventet. Nå er det noen få dager igjen til jeg skal settes i gang. Fatt mot,- det kommer lettere dager i svangerskapet også! Sorgen herjer rundt som den vil, og det er nok noe vi må gjennom. Men, jeg har hele tiden fått høre av min jordmor på sykehuset og av psykologen at det er veldig viktig at vi gir oss lov til å være lei oss og la følelsene komme. Det er naturlige reaksjoner og tegn på at du er frisk....faktisk. ...Barnet tar IKKE skade av disse følelsene selv om de er så sterke at de kan virke skremmende. Det er enda tidlig i svangerskapet ditt og jeg hadde det som deg,- svært vanskelig i starten. Har hatt en drøss UL, men ved den oridinære i uke 18 følte jeg glede for første gang over den som er på vei...Det går opp og ned og er nok et tungt svangerskap psykisk, men ikke bekymre deg for at følelsene dine går ut over ditt neste barn. Kan også anbefale englesiden som "anonym" over, det er så godt å treffe andre som forstår. Lykke til med svangerskapet! Stor klem!

[seheim]

hei! Jeg ble så lei meg da jeg leste innlegget ditt. Forstår din smerte og hvor vanskelig det er å miste det kjæreste en eier. Vi mistet selv en jente i januar, det var også i uke 37. Hun var også verdens nydeligste, så fullkommen, så perfekt. Jeg er oså blitt gravid igjen. Jeg var også helt desperat etter å bli gravid igjen. Jeg vet ikke, kanskje jeg trodde alt skulle bli spolt tilbake, og jeg alt skulle bli bra igjen. Det er det ikke. Det er ikke ett lykkelig svangerskap. Jeg er 14 uker på vei nå, men orker ikke å si noe til vennene mine enda. Har sakt det til de nærmeste i familien. Jeg tror ikke babyen i magen kan bli skadet for at enn sørger for mye. Jeg klarer ikke å glede meg over det nye livet som vokser inni meg nå, men jeg skal være så innmari glad den dagen jeg får babyen ut og den griner. Da kan vi overøse den med all den kjærliheten som en var så klar for å gi, men som er helt ubrukt. Har du fått gått i noen form for sorg gruppe? Det ble ingen sorggruppe på sykehuset, men kom i kontakt med noen som har opplevd det samme. Det er veldig godt å høre fra andre "likesinnede" at det er lys i tunnelen. Vi er ikke unormale selv om en ikke føler glede over over det nye svangerskapet. Lykke til med "maratonet", det trenger du. En stor klem fra meg!

[Anonym bruker]

jeg hører liksom ikke helt til her inne, men finnes ikke noe forum for meg føler jeg. jeg mistet søsteren min 2 måneder før jeg ble gravid, hun døde av svangerskapsforgiftning(sykehus tabbe). Har derfor ikke hatt det hyggeligste svangerskapet, vært mye redd og lei meg. både for barnet og meg! har snakket med jordmoren mye rundt det at kan sorgen min påvirke fosteret negativt, om babyen merker at jeg ikke er lykkelig som man burde, tungsinn osv. Tenkte nesten at jeg slipper ut negative hormoner som påvirker babyen min.... hun sa det at så lenge jeg spiser og drikker normalt så er det ingenting som skader babyen. babyen legger ikke merke til om jeg er trist og lei. Eneste er at det var viktig å ta det med ro, ikke stresse som fører til økt puls og blodtrykk. Dette mest for min del, at jeg skal føle meg vel og ha det godt med meg selv.

Jeg får veldig god oppfølging, de passer på at babyen vokser riktig og at jeg ikke utvikler noen tegn på sv.fogiftning eller andre komplikasjoner. Men frykten er der konstant allikevel. Gleder meg bare til å bli ferdig med svangerskapet og få babyen i armene mine. Hele graviditeten har vært en veldig belastning, men heldigvis så har jeg en JM og lege som forsikrer meg om at det er helt lov å føle det sånn!

kanskje du kan få gå til JM samtaler på ditt lokale sykehus? en å prate med underveis i svangerskapet, hvor du kan lette på trykket og snakke litt om de tingene som ikke er like greit å dele med partneren din?

 

lykketil

klem A.