depresjoner mens man er gravid

[Anonym bruker]

Er det vanlig? Jeg er i uke 33 og har vært så deprimert og ensom den siste tiden. Det slipper ikke, har gått sånn nå i tre uker... Jeg gråter hver dag og føler meg ikke lykkelig i det hele tatt. Er det vanlig? noen som har noen råd til meg??

[Anonym bruker]

Ja, jeg gikk selv inn i en depresjon i uke 23. Orket plutselig ikke mer, og var helt "matt" i hele kroppen. Legen gav meg diagnosen moderat depresjon, og jeg ble 100% sykemeldt. Har også fått tilbud om psykolog, men det er dessverre litt ventetid...

 

Fortell det til fastlegen din/jordmor. Depresjoner som gravid er ikke uvanlig.

[Anonym bruker]

Tusen takk!

Føler det slik selv, skal til jordmor til uken, skal fortelle det da. Tror ikke at det er riktig av meg å sykemeldes..da blir jeg bare enda mer ensom...

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Ja, ensomhet er dessverre en reell "bivirkning" av sykemelding - merker dette litt selv. Dagene blir lange,og det er begrenset hvor lange turer jeg orker å gå hver dag. Så dersom du trives på jobben, og føler at det er ok å jobbe, så fortsett med det. Men ta det opp med jordmor/lege uansett. Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Åjada...

Jeg er i uke 32 nå, er sykmeldt 100 % pga bekkenet. Jeg er sliten, klar, utmattet, sover dårlig om natten... Føler det som et ork å dra noen steder, har nok med å ta meg av 5 åringen i huset og gubben...

Er mye ensom, og det virker som at ingen har tid til å komme hit å besøke meg, det har bestandig vært jeg som har fartet rundt og besøkt alle vennene mine... Men når jeg trenger besøk, er det ingen som kommer...

[Anonym bruker]

Ja, er ikke det fælt?? Mister lysten til å ringe og være sosial i utgangspunktet -ikke noe koselig når ingen ringer eller besøker lenger. Føler liksom jeg ikke er no morsom lenger for mine venner...Blir deppa av at mannen min ikke er nær meg og ikke forstår meg også. Går mye å tenker på om jeg bør gjøre det slutt, har bestemt meg for å prøve så godt jeg kan frem til fødselen og se om noe forandrer seg da.

Var hos jordmor og skulle si det, men måtte ha med meg stedatter så da ble det litt vanskelig å legge ut om det. Jeg strekker bare ikke til og mannen min hadde skikkelig utblåsning i går om hvor bortskjemt jeg var..Uff! Han sa også at jeg ikke var klar for å få barn og ikke visste hva det innebar. (Og det vet liksom han så mye bedre som ikke var tilstede under hans første kones svangerskap og fødsel...) Alt føles dritt og urettferdig nå. Ligget våken i hele natt og tenkt og grått... Jeg føler vi glir fra hverandre, andre som har det slik?? Han snakker om skoleavslutning for datteren sin etter å ha sagt til meg at han skulle ønske det bare var dem to nå....Mister helt lysten til å bidra med en dritt! Han ba meg pakke sakene og dra til mamma igår.. Så sa han senere at han ikke mente det. Ville bare sette en strek og gå videre slik som før. Jeg sa at det ikke funket for meg..Men nå orker jeg ikke å snakke eller bidra mer..Graver meg bare lenger og lenger ned..

 

[Anonym bruker]

Huff, det høres vondt ut å være i den situasjonen du er i nå. Men prøv å tenk at det sannsynligvis er mye verre nå fordi du er gravid. Hormonene herjer i kroppen din. Når jeg er premenstruell blir jeg ofte utrolig deppa og synes det meste er fælt, og når jeg er over det skjønner jeg ikke hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde..Merkelig.

Jeg har også hatt depresjon og angst tidligere. Har brukt antidepressive medisiner (Cipralex) som hadde kjempe god effekt på meg. Dette brukte jeg itillegg til gruppeterapi. Det virker kjempe bra på tankegangen min.

Det virker som du har behov for å snakke med noen. Og kanskje etterhvert få med deg mannen din. Han vet nok ikke helt hvordan han skal takle denne situasjonen. Tror mennene mange ganger føler seg litt maktesløse. Håper du får snakket med jordmor om situasjonen din, det tror jeg er kjempe viktig! De vet nok masse om dette.

Masse lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Jeg gikk inn i depresjon allerede i uke 5 eller 6. Fordi jeg ble satt i en situasjon som ennå ikke har løst seg og jeg har ekstremt mye panikk som nå har utviklet seg til pustebesvær. Hvor lenge denne depresjonen kommer til å vare aner jeg ikke, men håper på at ting løser seg snarest slik at jeg kan begynne å se lysere på ting. Har grått nesten hver dag i 3 uker nå

[Anonym bruker]

Har det på nesten samme måte.. Er så lei av å gråte hele tiden. Er dritt lei av å krangle med kjæresten min. Vi ble sammen kort tid etter at jeg fant ut jeg var gravid, så jeg føler jeg kjenner ham ikke..

Føler at han ikke forstår meg i det hele tatt.. Han buser ut sine meninger og jeg mine, men lar meg aldri få rett enda det viser seg at jeg har det. Jeg gråter fordi jeg føler meg så alene. Alle vennene mine har på en måte glemt meg fordi jeg er gravid og orker ikke så mye lenger. Jeg blir ikke invitert på fester eller går ut lenger. Føler meg sååå jævlig alene.. Ikke en gang kjæresten gidder å gå ut sammen med meg. Jeg har lyst ut å danse, men jeg er vel kjedelig siden jeg ikke drikker..

[Hakkamella]

Prøv å invitere til fest hjemme selv. Da kan du ta styringen over hvor mange som kommer, og du er iallefall i trygge omgivelser der du vet du kan snike deg inn på sengen en stund hvis du trenger å legge deg ned. Du kan jo bare låse døren til soverommet for å få fred. Ingen trenger bry seg med hva du gjør på soverommet... Og du trenger ikke drikke for å ha det gøy!