Hjelp meg noen...

[Anonym bruker]

Jeg er utslitt.

 

Siden barnet var født har det vært en utfordring,men ingen har kunnet hjelpe meg.

 

det har gjort ting som jeg finner helt uforståelig, nå er nok nok , orker ikke mer!

 

Hvis ikke dette barnet får min oppmerksomhet hele tiden er det noe som skjer med det, en gang ( var vel 3 år ) så hev det ett glass i hodet på meg( jeg bare sov ) uten videre, hvis jeg har gått fra det på barneparkering har det laget ett lite h ( nei,gjør ikke det lenger) vil bare beskrive for dere..

 

hele tiden hatt ekstra ressurser i barnehagen, ikke taklet samlingsstunden, fikler på alt, problemer med sosialt samspill, var for høye lyder, manglende blikk kontakt, han kan være " stygg" mot andre. Eks:

 

Han skal ALLTID vinne, hvis ikke han gjør det kan han få raseri utbrudd, nhan takler nederlag dårlig.. ( hvis ikke han får det som han har tenkt blir han alvorlig lei seg, virker som en katastrofe.. ( feks hvis det er en leke som blir ødelagt og han ikke kan finne en make )

 

Han løper alltid foran meg, stormer feks inn i butikker mens han skriker "johoooo", å sitte og spise med ett bord i ro og fred er nesten umulig, han fikler på alt

 

Han kan plutselig slå andre hvis han mener at de har gjort han urett, også små babyer som feks vil låne lekene hans kan han plutselig skubbe

 

fritidsaktiviteter virker umulig pga av adferd, han løper rundt som en som ikke forstår

 

han må ha rutiner og vite hva som skal skje hvis ikke blir han helt uttafor

 

Andre barn kan være redd han, på fritiden må ofte jeg erstatte venner selv om jeg gjør ALT for at han skal etablere vennskap, er redd for videre utvikling her

 

 

Jeg har oppsøkt hjelpeapperatet, gjort egne tiltak for dette barnet men det sliter. Orker ikke mer rett og slett, jeg har møtt så mye motgang pga av hans oppførsel, og jeg har måttet skjerme det.

 

Er økonomisk ruinert pga dette.

 

I tilegg er jeg dømt at pedagoger, de har skreket til meg, truet meg, sett på meg som en dårlig, de har ALDRI koblet denne adferden til en ev diagnose.. I stedet for å støtte meg har de vært uempatiske, lite refelekterte og faglige..

 

Jeg fikk ikke en gang beskjed når barnet hev en sten på vinduet i barnehagen og knuste det, de skjermet meg slik at barnet ikke fikk eget opplegg da han begynte på skolen.. det gikk som det måtte gå

 

de meldte meg til barnevernet, sa stygge ting om meg..( skolen )

 

Jeg har blitt gjort så mye urett i stedet for å få hjelp, det er så URETTFERDIG, jeg har virkelig og gjør ALT for dette barnet. Vi er mye ute i naturen, gir det positive opplevelser, trener det sosialt, leser bøker, følger opp med lekser og er en dyktig mor. Burde fått en klapp på skulderen i stedet for all motgang.

 

For å gjøre an lang historie kort så er jeg frikjent. Frikjent for at jeg ikke er en dårlig mor, tvert i mot. Jeg har selvtillit igjen og skal kjempe videre, men andres fordømmende blikk sliter likevel.

 

vurdere å anmelde alle som har gikk i mot meg da jeg trengte hjelp som værst. Skal nå få hjelp av BUP, 6 år tok det... 6 år......

 

Er det noen der ute som kjenner seg igjen i mine beskrivelser? mange som ikke vil være med oss pga barnet mitt sin adferd, blir jo ensom av dette også. Heldigvis har jeg en flott familie.

 

Ønsker hvertfall kontakt med andre i samme situasjon.

[Anonym bruker]

Kjenner igjen mye av adferden til barnet, ja....

 

Men vi har vært heldige med de vi har møtt på vår vei. Styrer i barnehagen hadde nemlig samme "type" barn. Og da vi kom i kontakt med barnevernet(frivillig), så hadde vår saksbehandler samme "type" barn. Vi fikk henvisning til PPT ganske med en gang, og første gangen(5år) så fikk vi test, men ingen diagnose. Hun på barnevernet pusha på for å reteste da ungen var 7 år. Da fikk vi diagnosen. Min er tenåring i dag.

 

Min har brukt medisin siden da, og jeg må si vi hadde ikke klart oss uten.

 

Uff, en kan til tider føle seg som verdens verste og mest tragiske mor, når en har barn med slike problemer og sider. Hvertfall om en ikke har "snøring" på at noe er galt og det er eldste barnet, som det var her. Jeg så ofte på andre som så ut til å takle alt, som hadde et sosialt liv "på tross av" at de hadde barn. Jeg var isolert fra mye. Å ha barnet med på butikk var mareritt, og da spesielt glassmagasiner og slikt. Jeg følte jeg hadde med en elefant, og følte alt kom til å havne på gulvet før vi var ferdig der. Og ellers på butikk har det vært som å slippe ut saueflokken om våren; vill løping overalt og lyd, mye lyd.

 

Husk at det ikke er alle som har erfaring med sånt som ADHD. De TROR de vet hva det er, men egentlig vet de ikke. Og du må stå på for barnet ditt, det kommer dere langt med. Ikke hør på "liksomeksperter" som f eks skolens pedagoger, de har faktisk lite om slike vansker i sin utdannelse. Det er DU som er ekspert på ditt barn, og hvordan du oppdrar barnet:) Jeg har erfart at jeg har måttet "utdanne" skolens personale i hvordan de bør takle ungens vansker, og i hva ADHD er.

 

Når en har slike barn, blir en ofte en ekspert på oppdragelse, for en må jobbe MYE hardere for å få det til, enn hva andre trenger. En må liksom sette oppdragelsen på spissen, og være mye mer rutinert enn andre. Jeg vet at en kan virke hard overfor barnet i andres øyne, men som mor vet en at det er nødvendig for dette barnet. Jeg har fått mange kommentarer om akkurat det, men det preller av:) Jeg vet at jeg vet bedre enn de som kommenterer:)

[dansejentes mamma]

Heisann, har ein slik ein eg og.

 

Han blei 10 år før dei fann ein diagnose til han. Asperger / adhd.

Men møtet mitt med hjelpeapparatet har vore anleis.

Eg har heile tida søkt hjelp, trur det hjelper å være offensiv, litt i forkant, då er det iallefall ingen som kan komme å ta oss på det etterpå.

 

Det hjelper faktisk også å ikke være så sikker i sin sak, men å be om hjelp og innspill.