Litt om respekt - sånn generelt....(Langt!)

[AquaLuna]

Hei,

 

For bare noen måneder tilbake, så tenkte jeg over hvordan det kan ha seg at dette med fødselsangst "nå plutselig" har blitt enn greie. Da jeg fikk mine to, så hadde jeg ikke hørt om det engang, men det var altså i 1983 og 1985. Jeg husker jo at jeg var skrekkslagen selv da jeg skulle få mine. Det tok ikke lange tiden før jeg hadde fått noen egentlig forståelse av hva det dreier seg om. Jeg skal ikke skryte på meg å "forstå" den, men forskjellen mellom angst og frykt ble ganske tydelig etter bare å ha snakket med min datter om dette et par ganger.

 

Hun fikk ikke egentlig fred med seg selv 100% før hun hadde fått innvilget keisersnitt. Hennes baby ville ha blitt tatt med keisersnitt i alle fall på grunn av en skade hun har i ryggen, og det var i førsten det eneste jeg kunne berolige henne med. Jeg er ikke henne, og jeg har heller aldri tatt keisersnitt, så hvorfor hun følte det så mye bedre, kan jeg ikke svare Ikke annet enn at hun ble en ny jente så fort hun kunne ta det rolig med at hun får keisersnitt.

 

Hadde det ikke vært for at hun var rimelig sikker på å få det, så tror jeg faktisk ikke i dette tilfellet at hun ville ha fått noen barn i det hele tatt.

 

Ettersom jeg forstår, så opplever hun endel rare holdninger rundt dette med fødselsangst. Til og med fra jevnaldrende, og det overrasker meg. Jeg hadde egentlig forestilt meg at vi som tilhører hennes foreldregenerasjon ville ha vist mindre forståelse enn hennes jevnaldrende. Men der ser det ut til ha blitt skapt et merkelig skille, mellom de som "tenker mest på barnet sitt og at alt skal være naturlig", og "de som bare tenker på seg selv", (og da er visst min datter i sistnevnte gruppe ettersom jeg forstår).

 

Kan ikke alle heller forsøke å bare respektere de avgjørelsene andre tar for sin egen del, uten å komme trekkende med en moraliserende pekefingre? Jeg snakker selvsagt IKKE til noen spesielle her, for jeg kjenner jo ingen her. Jeg retter meg mot dem som har tendensen til å tro at "fødselsangst" er noe man bare kan føyse vekk som sludder. Husk på at vi alle har forskjellige erfaringer i livet.

 

Neste gang det blir fristende å ikke ta en gravid med fødselsangst alvorlig - så ta fem minutter, og tenk på at "Du har ikke vært i hennes sko". Ergo har du heller ingen verken moralsk, eller etisk rett til å moralisere.For dette er ting min datter har opplevd. Ikke patroniser. Og ikke moraliser. For du kjenner ikke til hva som er årsaken, og de kan være mange, men det er neppe sikkert hun forteller akkurat deg om det.

 

Måtte bare få det ned. Så ønsker jeg alle med baby i magen en riktig god og fredfull sommer!

 

[Anonym bruker]

Kjempefint og viktig innlegg du har skrevet :-)

 

Jeg synes det er så leit at kvinner synes det er greit å rakke ned på og å ha så sterke meninger om noe som burde være et valg en selv skulle fått tatt, nemlig hvordan man vil velge å føde barnet sitt. I dag må det ofte mye til for å innvilget et KS, og det kan være en ydmykende og tøff prosess.

 

Jeg tror det er mange som er av den oppfatning av fødselsangst er noe alle går gjennom, når det slett ikke er slik. Fødselsangst er noe helt annet enn den normale følelsen av å grue seg/være spent i forhold til fødselen. Angsten er lammende og overveldenede og gjør at man ikke klarer å glede seg over svangerskapet eller det å bli mamma.

Jeg blir sint når jeg tenker på den ekstra tilleggsbyrden disse kvinnene får ved å føle seg dømt av andre kvinner som mener at de er egoistiske for å ville ha et KS.

 

KS er ikke mer risikofyllt for barnet enn en vaginal fødsel. Jeg vil påstå at det er større og langt alvorligere risikoer for et barn å bli født vaginalt.

For kvinnen er det risikoer både ved vaginal fødsel og ved KS. Men siden man i Norge ikke snakker om risikoene ved vaginal fødsel, så får man ensidig informasjon om hvor farlig KS er og hvor fantastisk vidunderlig, naturlig (og ufarlig) vaginal fødsel er.

 

Jeg ønsker datteren din et avslappet svangerskap og et kjempefint planlagt KS/fødsel. Hun gjør det som er best for både henne selv og barnet hun venter. Hun er ikke egoistisk!

 

Hun er heldig som har deg som mor som engasjerer seg slik og støtter henne på en god måte :-)

[Anonym bruker]

Hei,

Tusen takk for fint innlegg. Din datter er heldig som har en så forståelsesfull og innsiktsrik mor :-)

 

Har selv fødselsangst og synes det er vanskelig å møte de ulike holdningene som jeg "må" konfrontere. Mange jenter er utrolig invaderende og konfronterende når det gjelder fødselstema og det mangler jo ikke på synsinger og meninger. Det å bære frem og føde et barn er jo en svært personlig sak som er full av følelser. Alle er jo ikke like glad i å dele alt mulig med alle. Jeg er en av de og synes det er vanskelig å åpne opp og fortelle angsten sånn i "forbifarten".

Jeg får god hjelp av min snille og søte jordmor og har også fått innvilget KS. For å beskytte meg selv, så forteller jeg ikke andre enn de nærmeste om det for å få fred rundt temaet og nyte resten av svangerskapet. Jeg har vært vant til å takle det meste i livet mitt og nå er jeg i en situasjon som jeg ikke takler så godt og ikke klarer å håndtere alene. Så jeg henger meg på appellen din om ikke å moralisere eller dømme andre og å vise respekt for andres valg.

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Det var i grunnen et flott innlegg;) Jeg tipper vel litt på begge sider om hva jeg mener om keisersnitt og vanlig vaginal fødsel. Men nå er jeg førstegangs og aner ikke hvor vondt det gjør å føde, så jeg har ikke noe annet enn en liten frykt for smerten. Angst derimot er noe helt annet, da kan man nesten ikke nyte svangerskapet en gang. Og blir det mye stress og styr så skjønner jeg godt de som søker om keisersnitt. Men er man bare litt redd for åssen det skal kjennes ut, slik som meg så ser jeg ingen grunn til å søke om keisersnitt - utsette kroppen for noe som ikke er naturlig.

 

Babyen kommer ut uansett hvilken vei man velger;) For min del blir det naturlig så sant det ikke oppstår komplikasjoner. Har dårlig erfaring fra veninner som har tatt keisersnitt, både haste-og vanlig. De anbefaler det ikke og håper de ikke skal oppleve det med neste barn.

[AquaLuna]

 

Tusen takk skal dere ha for tilbakemeldinger! Som ga meg nye ting å tenke på. (Og det var det jeg håpet på å få!). Til deg som har fødselsangst og som bare har fortalt til de nærmeste at det blir et keisersnitt: Du må aldri føle at din måte å få barnet ut på er mindre beundringsverdig enn de som føder naturlig! Jeg forstår veldig godt at man ikke orker å ta imot alle disse holdningene når man står midt oppe i det. Jeg husker altfor godt hvordan det var å være gravid selv, og man orker ikke å ta opp diskusjoner ustanselig. Ikke utsett deg for den frustrasjonen! Du trenger ikke den i tillegg. Og det var egentlig dette som var grunnen til at jeg skrev innlegget øverst også. Når man er gravid, så orker man ikke hele tiden gå i forsvar for seg selv, for man har nok med det som skjer, og man skal helst ha glede av svangerskapet sitt også!

 

Akkurat den debatten der, skulle jeg så ønske at de som sliter med denne angsten slapp å ta. Hvis den som skal få barnet ut har funnet en måte å unngå få svangerskapet sitt ødelagt, og få med seg denne fantastiske tiden, så er det FLOTT! Du skal være kjempestolt av deg selv for at du til tross for angsten valgte å få barn! (Håper du forsøker å huske på akkurat det).

 

Når man ikke helt vet hva man mener om det å ta keisersnitt, men har bestemt for egen del hvordan man vil gå gjennom dette, så har man for sin egen del gjort sitt. Man trenger ikke mene noe som helst om hva andre velger å gjøre, hvis du skjønner? For så lenge det du føler, er litt frykt, høres ut som det de fleste har, så trenger man ikke da ta noen avgjørelse på det i det hele tatt.

 

Det som hadde vært så flott, hadde vært om man kunne glede seg på vegne av andre også uansett på "hvilken måte" babyen kommer ut. Resultatet blir jo baby i alle fall. Å få ut en baby, er ikke noe for "pingler" uansett på hvilken måte det skjer. Jeg kan liksom overhodet ikke sammenlinge den frykten jeg hadde for å føde, med det jeg opplever min datter føler i det hele tatt. Og jeg var skikkelig redd også! Det var allikvel aldri snakk om "angst". Jeg gikk ikke glipp av ett eneste sekund med glede på grunn av denne frykten. Og den gleden og forventningen med å være gravid, er noe jeg absolutt vil mine egne døtre skal oppleve. Nå får min datter det. Og det var ikke så vanskelig som man skulle tro, for da hun fikk innvilget keisersnitt, så begynte hun virkelig å glede seg for alvor.

 

Så jeg føler ikke helt at det er min jobb å mene noe verken hit eller dit om keisersnitt så lenge jeg vet at både datteren min og barnebarnet mitt er i trygge hender i alle fulle fall. Det jeg prøver å si, er at det ikke er min jobb å mene. Min jobb er å glede meg over det som skal skje sammen med henne. Og det ER hun som er sjefen denne gangen....

 

Ønsker dere LYKKE TIL med baby!!

 

Klemmer fra AquaLuna

(som gleder seg til å bli bestemor i sommer!)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke angst selv og har ikke født ennå heller, men jeg vil likevel driste meg til å komme med et råd til dem som skal ha keisersnitt pga angst. Ikke si til andre enn dem du stoler fullt og helt på at du skal ha keisersnitt! Dette angår egentlig bare deg og din partner. Da får du kanskje mer ro og så kan du heller se om du vil fortelle historien etter fødselen.

[MorLykkelig]

Angst og depresejoner er såklart noe man skal ta på dypeste alvor. Selv sliter jeg ikke med dette, men førstemann ble tatt med haste ks. Så jeg er redd denne gangen for at noe lignende skal skje igjen. Jeg får nå tettere oppfølging enn sist, og skulle det oppstå noe, er jeg åpen for muligheten til et planlagt ks. Men vil i utgangspunktet ha en vanlig fødsel dersom det er mulig. Men dette er mitt svangerskap, mine tanker, mine valg. Alle kvinner er forskjellige, og man skal respektere hverandre.

Eneste innvendingen jeg har mot planlagte ks, er dersom det strengt tatt ikke er behov for det. Har blant annet lest om folk som velger denne måten å føde av kosmetiske årsaker osv. Men igjen, er ikke min jobb å dømme eller å velge for andre.

Så lenge barna kommer til verden og blir tatt godt vare på, er det vel i bunn og grunn samma hvem vei de kom ut mener nå jeg.

Vil også legge til at jeg håper alle med angst og depresjoner i svangerskapet har mot til å få hjelp til å komme seg igjennom det på best mulig måte. Unner ingen å ha det leit i en tid der man skal kunne glede seg.