Noen som opplever dette ?

[mammaen til Helle+2 i magen]

Hei! Jeg ble mamma i mars Etter flere år med prøving og feiling fant vi ut at jeg har pcos og samboer veldig nedsatt sædkvalitet. så vi kastet oss i gang med prøverør-prosessen. Vi fortalte familie og nærmeste venner at vi ikke kunne bli gravid på egenhånd. Nå som Helle er født er folk allerede begynt å tyte og mase "om vi ikke skal ha en til" og "når kommer nestemann da". Dette er jo greit, vi ønsker oss flere, men det virker som om samtlige rundt oss tror at nå slipper vi flere forsøk, fordi jeg har vert igjennom en graviditet! akkurat som om det skal holde liksom, "blir gravid på egenhånd dere nå, før dere vet ordet av det! " "kanskje det bare er dette som skal til, så klarer dere det selv".

Jeg fortalte min nærmeste veninne at jeg hadde sjekka litt opp i søskenforsøk, da ser hun rart på meg og sier : jamen vil dere ikke prøve å få det til selv nå da ??

 

huff, vet ikke om jeg får frem hva jeg mener her, men jeg får inntrykk av av de vi har fortalt dette til ikke forstår alvoret i infertiliteten vår. jeg skulle jo ønske at det bare var å bli gravid en gang, og så kommer ungene på løpende bånd etterpå, men jeg tviler sterkt på at min graviditet gir samboer super sæd.... KANKSJE kan det ha en innvirkning på mine hormoner..

Jeg vet at det fins mange slike historier ute i verden, om de som PLUTSELIG blri gravid på egenhånd, og jeg skulle ønske det gjaldt oss også, men jeg blir bare litt forbanna når folk rundt oss tror at infertiliteten vår bare skyldes stress o.l.

 

flere som før uønskete kommentarer angående dette, eller er det bare meg som er hårsår....?

[Pjuskemor]

Skjønner godt at du blir lei det maset der. Jeg har selv ingen barn enda (men forhåpentligvis spire i magen:-), men får stadig høre at barnløsheten vår skyldes stress og at vi 'tenker for mye på det' - 'Det er bare å slappe av'. Ja, da - vi slapper av.. Vet ikke hvor mange ganger jeg har måtte forklare at det ikke skyldes dette. Nå i det siste har jeg sagt at det er myter både det med avslapning og det med at alle som har adoptert eller fått et barn 'plutselig får barn nr to'.

 

Vi har valgt å være åpne om hele prosessen, og det oppleves som positivt, men noen reaksjoner kunne man selvsagt vært foruten. Men folk er rare, og det må vi vel bare godta:-) Så lenge de ikke presterer å si at 'nei, det er ikke meningen at alle skal få barn', overlever jeg fint:-)

[ikø29]

Hei :-)

Vi har ikke vært så heldig at vi har fått barn på egenhand og har vært gjennom en runde med prøverør. Det er flere rundt oss som vet om det nå og jeg opplever det samme som det du beskriver (og det er før vi har fått første!!!) at flere har en oppfatting av at dersom vi får en så vil neste mann komme "før vi aner det." Jeg tror det er både av godhet og uvitenhet at de rundt oss spør. Kanskje må vi svelge noen kameler og forklare de rundt oss?? Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din når dere var åpne forrige gang og at de ikke skønner hva det går i..

Hårsår det tror jeg vi aller er i denne prosessen og det som er mest slitsomt er at de som får barn "med en gang" de klarer ikke å forstå hva prøverør innebærer..

 

Du får meget godt frem det du mener og jeg forstår enda bedre at du blir forbannet av kommentarer som "slapp av så blir dere gravide før dere aner det!" Eh...det er ikke så enkelt. Det er nok ikke så lett for de som ikke er inne i "gamet" å vite at det er mange ulike grunner for at vi trenger assistert befruktning, og at denne grunnen er avgjørende for at noen plutselig kan bli gravide når de for eksempel har søkt om adopsjon. Eller når de har gitt opp.

 

Vi har som sagt sagt det til mange rundt oss. Vi ble gravide på første forsøk og var jublende glade. Desverre mistet vi og det var vondt at såpass mange "måtte informerest" i etterkant. Jeg opplever at mange ser på prøverør som noe veldig tekninsk og at det er lov å spørre hele tiden om vi har vært på sykehuset etc. Vi har sagt at denne gangen ønsker vi ikke at noen spør fordi vi vil ha det for oss selv. Dette møter vi ikke forståelse for!!! Flere har spurt etter at dette er sagt og det synes jeg er veldig frekt!!! Og når de får til svar at vi ikke vil si det blir de sure!!!! Dette gjelder selvsagt ikke mange. Ironisk nok er det noen som har vært igjennom det selv....

 

Nei, ikke vet jeg. Vi får gjøre det beste ut av det og så lenge vi vet så er det en start, tenker jeg :-)

 

Lykke til og håper at Helle snart får søsken:-)

 

 

[mammaen til Helle+2 i magen]

Hei og takk for svar:)

ikø29: Jeg forstår at dere ikke vil fortelle om neste forsøk. Vi gav våre nærmeste beskjed om at vi skulle igjennom ivf, men at vi ikke ville fortelle noe mer enn det! så fikk det heller bli en positiv overaskelse visst det endte bra. likevel fikk vi hundre spørsmål om jeg var begynt på medisiner nå, om vi hadde vert på sykehuset o.l. Så neste forsøk kommer vi til å ha HELT FOR OSS SELV!

[jons_gravid]

Enig med Pjuskemor, det verste noen kan si er at det ikke er en menneskerett å få barn. Min beste venninne klarte å si det til meg da jeg fortalte at vi slet med å bli foreldre og at vi måtte ha hjelp. Etter det har flere nevnt det, og det er utelukkende de som lett blir gravide som kommer med slike uttalelser.

 

Min brors reaksjon da han fikk vite at vi ventet gutten vår var at det var jo så mange foreldreløse som kunne adopteres i stedet. (Han har en datter som kom til ved et uhell). Ikke gratulerer, neida. (Men han er en god onkel nå).

 

Vi må nok tåle en del kommentarer, det med å stresse ned er vel klassikeren, og også det med at nå som dere har fått en kommer det nok en til på "naturlig" vis (nei, det gjør ikke det, eggene mine har for hardt skall og det går ikke over etter en fødsel...)

 

Håper du ikke tar deg altfor nær av det, og dersom noen ikke godtar deres valg i forhold til åpenhet, hold på det dere har blitt enige om og la de bli sure, det er ikke deres problem. (evt. kan du spørre hvordan de ville likt å bli forhørt om å oppgi detaljer om sexlivet og prøvingen sin)

 

 

 

[Gjest]

Kjenner igjen maange av de opplevelsene ovenfor!

Vi sa ikke noe til noen, før vi var gravide første gang, dette fordi min familie kjente til at jeg var "infertil" grunnet 2 exu i et tidligere forhold.

 

Det jeg opplevde i tillegg til mange rare holdninger og tåpelige spørsmål, var at flere viderefortalte dette til sine venner etc.. F.eks min mor syns det var sååå spennende å ha en datter som prøverørte (etter å ha gått gjennom "ingen menneskerettr å få barn-fasen"), så dette måtte hennes venner og kolleger informeres om... AAARGH!

 

Vi fortalte det kun til nærmeste familie vi...ikke til venner heller, men "alle" vet at vi MÅ prøverøre...

 

Derfor har vi ikke sagt noe til familie denne gangen! -men har fortalt til en venninne som selv er prøverører, og nærmeste sjef på jobb. Dette fordi jeg trenger "noen" i ryggen på jobb. Hu på jobb er veldig forståelsesfull, men kommer med velmente hentydninger litt ofte, og hun har veeldig lyst til at jeg skal fortelle resten på jobb hva jeg driver på med.

"alle" på jobb har alt gjettet at jeg er gravid, siden jeg hr vært borte grunnet nedreguleringen da...

Opplever desverre at venninna mi er litt for pågående, skal ha alle detaljer om doser og medisiner osv, kjenner at det blir for mye for meg, men gidder ikke ta en "fight" på det heller, så jeg backer heller unna...

 

[Molla-67]

hmmm.... skjønner at dette er en gjenganger.... vi har også vært åpne om at vår lille gullgutt er IVF barn, men vi informerte familie da graviditeten var et faktum og var ca 2.5 måneder på vei. Gode venninner ble informert omtrent fra dag en, men jeg informerte dem via mail og sms hvor jeg også ga klar beskjed om å ikke ringe meg / stille spørsmål osv. da dette var noe emosjonelt for meg. Ville gjerne dele prosessen da det er veldig spennende men hadde ikke behov for å snakke om det... uansett, det var veldig virkningsfullt og jeg fortsatte å informere på samme måten og etterhvert når jeg var klar for å snakke om det var det jeg som tok opp emnet.

 

Første IVF forsøk var vellykket og alle hjerter gledet seg. Da vi skulle gå i gang med fryseforsøk og nytt IVF forsøk hvor begge endte i MA repeterte jeg "informasjons-prosessen" til venninner mens jeg har holdt familien utenfor angående abortene.

 

Har vært forskånet for så mange uintelligente kommentarer . MEN jeg ble nokså lang i maska da min svigerinne som forøvrig har 3 barn sa at "neste gang får dere en på naturlig vis"... akkurat som det er noe mål... dvs selvfølgelig hadde det vært greit å slippe både utgifter og hormoner, men målet vårt er å få et barn til og om det nå kommer naturlig eller ved IVF metoden så spiller det ingen rolle for meg og hvorfor omgivelsene er så opptatt av det skjønner nå ikke jeg. Da jeg fortalte jentene i foreningen om abortene var første spørsmål ikke hvordan det gikk med meg, men om dette også var prøverør.... folk er rare... tror jeg ikke hadde kommet på å spørre om det en gang hvis situasjonen hadde vært omvendt.... men det virker som om jo flere barn folk har jo mer uintelligente er spørsmål og kommentarer.

 

Hadde noen sagt til meg at det ikke er noen menneskerett å få barn tror jeg at jeg hadde kvelt de laaaaaaangsomt.... GRRRR.... kjenner killer-instinktet i meg våkner bare jeg tenker på det!!!!!!!!!

 

[Megawhat har ♀ + 2 nyankomne]

Vi (les:jeg) er også veldig åpne om dette.. icsi altså.. og får høre at vi bare bør slappe av.. det folk ikke vet er grunnen til icsien, litt mer personlig, nemlig at min mann ikke spermer. Ikke slikt man har lyst til å si til alle.. Men gjennom biopsi (TESA) kan de klare å få ut en fire-fem stk til oss... Men da hjelper det ikke å stresse ned, enda jeg sier vi ikke er stresset eller følger syklus for sexen eller noe.. Noen ganger blir jeg så lei så jeg bare forteller årsaken til at vi må ha litt hjelp og da holder de jammen meg fort kjeft ja.. Litt baksider med åpenheten og...

[hannetroll]

Dette var tankevekkende lesning. Sambo vil gjerne fortelle familien at vi er i gang med IVF. Jeg er mer reservert. Nettopp fordi jeg frykter mye av det dere forteller her: Spørsmål i tide og utide, "ingen menneskerett"-kommentarer og uforståenhet til hva vi går igjennom og hva det innebærer for ens mentale helbred. For meg er dette så personlig og såpass vanskelig, at jeg ikke orker å skulle møte alle spørsmålene.

 

Mor er lege, men jeg har valgt å ikke si noe engang til henne. Vet at hun vil bli skuffet og lei seg fordi jeg har holdt tett om dette dersom jeg velger å fortelle det på et senere tidspunkt.

 

Er ikke det typisk? I tillegg til å ta vare på oss selv og finne måter å takle dette på, får man dårlig samvittighet med tanke på ens nærmeste som så gjerne skulle vært inkludert.

[Sarah70-har 2 gull]

Vi har også fått en flott gutt ved ivf, og kommentarene du forteller om er kjente. Men so what? Når folk sier at "når får dere det til" svarer jeg at "ja, vi får se, vi prøver hele tiden" eller når de sier at "nestemann får dere på naturmåten" besvares med "ja, vi gleder oss til å motta de neste som perler på snor". Litt humor setter ofte folk på plass.

Jeg tenker at det nok er godt ment - om noe upassende.

 

"Menneskerett"-kommentarene har jeg større problemer med. Det er vel ingen menneskerett å overleve kreftsykdom heller? La oss droppe enhver kreftbehandling! Prøver å tenke at de som sier sånt trolig er uten hjerne.