Er det tabu å innrømme at man er sliten som småbarnsforeldre?

[Anonym bruker]

Har fulgt litt med på debattene på anonymforum. Der er det et par innlegg om at noen er fortvilet over at besteforeldre stiller litt lite opp ved å sitte barnevakt, det å stå opp med barnebarna osv.. Disse damene får rimelig mye pepper, "dere har selv valgt å få barn", "dere har ikke krav på barnevakt", "ta ansvar for barna deres selv" osv er litt av responsen de får..

 

Er det bare meg som er evig takknemlig for å ha foreldre som står i kø for å passe barna slik at vi kan få sove lenger enn kl 7 en søndagmorgen? Er vi dårlige foreldre som lar barna våre overnatte hos besteforeldre "bare" fordi vi vil ta en tur på kino og pleie forholdet vårt en lørdagskveld? Begynner å lure på om dette kan være en av grunnene til at 50% av forhold/ekteskap ryker i dag, fordi alle skal ordne opp selv, og ingen vil innrømme at de trenger litt fri? Er man sliten, så tåler man mindre og krangler dessto mer.. Vi elsker da ikke barna noe mindre, selv om vi innrømmer at det er litt deilig med barnefri innimellom! Hos oss har vi en uskreven regel om at vi står opp en morgen hver i helgen, men plutselig blir en av oss kalt ut på jobb kl 8 en morgen, og da må vi jo opp tidlig begge to, uansett..

 

Jeg takker sjelden nei om besteforeldrene spør om å ha barna, men det høres ut her inne på bim/dib at dette er teit av oss.. Eller gjelder dette bare de som uttrykker ønsket om mer barnevakt???

[Guttemamma75]

Selvsagt er det ingen som sier nei til avlasting!! Men det er forskjell på å takke ja til familie som ønsker å hjelpe og tilbyr hjelp - og det å forvente at andre skal hjelpe!!! Slik jeg har forstått det i de innleggene du viser til så har jo de som har skrevet dem akket og oiet seg fordi de ikke får hjelp - men man kan jo ikke kreve at familien stiller opp - det må være noe de ønsker selv!!

[Anonym bruker]

For meg virker det som tabu ja, i høyeste grad.

 

Alle trenger avlasting i ny og ned og det er slitsomt å være småbarnsforeldre innimellom. Jeg syns det er godt å ha travle dager og kjenne at jeg er sliten ved dagens slutt, men jeg syns også det er godt når vi har barnefri.

 

Vi har aldri hatt problem med at familien ikke vil stille opp, og jeg lurer på hvilken familie som ikke ønsker det?

[Anonym bruker]

Generelt synes jeg vi nordmenn er for lite flinke til å hjelpe hverandre som familie uansett hva det gjelder. Der mannen min er fra er det helt normalt at søsken og besteforeldre stiller opp og hjelper hverandre med barna. Ene broren til mannen min har hatt sønnen til søsteren boende hos seg mens hun har studert i utlandet. Og det ingen som dømmer henne for det. Nå er hun direktør i et departement fordi familien hjalp henne. Det ville hun aldri greid som alenemor ellers. Her i Norge er jeg stygt redd for at mammaen ville bli sett på som en egoist.

 

Jeg mener ikke at andre i familien skal stille opp hvis de ser på det mer som et ork enn glede, for da vil jo ikke barna mine ha det noe bra der uansett. Men en sjelden gang spør jeg dersom jeg mener det ser ut som det kan passe. Men jeg legger aldri planer før jeg har spurt om barnevakt først. Da kan man jo føle at man ikke har noe valg og må si ja til å passe barna. Men det er en kultur i dag på at besteforeldre jobber mer og lengre enn før, og da er det jo ikke rart de ikke orker så mye barnebarn som de kanskje gjorde før i verden. Det gjelder også andre slektninger.

 

Jeg går gravid med nr to nå er til tider helt energiløs. Og mannen min jobber sent hver dag. Jeg skulle gjerne hatt litt mer avlastning, men jeg føler jo jeg har valgt det selv og at det er det andre tenker også. Derfor er terskelen ganske høy før jeg spør noen om hjelp. Og når jeg i tillegg er sykemeldt så hjelper ikke akkurat det på. Men det er jo en grunn til at jeg er sykemeldt også. Jeg sier til mannen min at jeg skulle ønske familien hans var nærmere og at vi kunne fått den hjelpen de gir hverandre.

[magica fra tryll]

Enig med deg. Dette er kanskje noe av prisen vi må betale i vår vestlige-materialistiske verden der mottoet ofte er,- enhver er sin egen lykkes smed. Mye av fellesskapstenkningen er borte tror jeg,-noen mener at det er det menneskene må satse mer på i fremtiden hvis vi skal oveleve som rase...Mindre individ og mer fellesskap:) Ha en fin dag...Klem