Hei unge, spreke gravide :) Vil dere lese min bok? :)

[linepetrine]

Heisann! Jeg har diskutert dette temaet på dinbaby og på en nettside som heter nybaktmamma.com, men så fant jeg plutselig ut at ved å gå på barnimagen.com ville jeg fått mange interressante svar, siden dere er unge og gravide og derfor min målgruppe.

 

Men over til poenget:

 

Jeg er en tobarnsmor på 28 som ble mor i en alder av 23. Ikke ungt biologisk sett, men i dette samfunnet blir jeg det.

I et års tid har jeg arbeidet med en bok som tar for seg det å være "ung" mor i et samfunn der barn og familie er noe som skal utsettes lengst mulig. Å ønske seg barn tidlig i 20-årene er ikke helt "politisk korrekt." Jeg tror man lett kan bli misforstått som en kvinne uten ambisjoner.

 

Boken handler om å få barn i en identitetssøkende fase av livet. Hvordan man kan realisere og skape seg selv som følge av samspillet i en familie. I stedet for å fokusere på hvordan barna hindrer oss, skal den handle om hvordan barna kan være en inspirasjonskilde. Jeg intervjuer kvinner i ulike situasjoner, gifte, samboende og enslige. Alle har fått barn tidlig og snakker om hvor BRA det er

 

Det skal være en motvekt til: "...det er ikke bra å føde barn i begynnelsen av 20-årene. Ingen barn har godt av bitre mødre." VI vet bedre, jenter, eller hva?

 

Boken skal deles inn i 4 emner. Tanken er at ulike kvinner kan relatere seg til ulike temaer og livssituasjoner. Jeg intervjuer derfor kvinner innenfor disse fire temaene:

 

 

Del 1 handler om å ha et uventet svangerskap, og der kvinnen møter press om å ta abort fra omgivelsene. Denne delen er ment som en støtte og oppmuntring til de kvinnene som havner i en slik situasjon. Temaet er at det finnes et alternativ til abort, uten at det ligger noe moralisme bak det. Jeg intervjuer en kvinne som opplevde nærmest et krav om abort da hun var 21, og en kvinne som ikke opplevde så mye press, men som sier at hun føler at samfunnet ikke legger nok vekt på hvor fantastisk det er å være mamma.

 

Del 2 handler om å være tenåringsmor. Noen klarer det fint, andre klarer det ikke. Jeg intervjuer en suksesshistorie om en jente som ble mor som 18-åring, og som nå er 22, 2barnsmor og som skal gifte seg med barnefaren til høsten. Hun fullfører også sin bachelorgrad i disse dager. Den andre kvinnen jeg tar med ble mor da hun var 19 og taklet det ikke. Så fikk hun profesjonell hjelp, og er i dag en velfungerende mor. Temaet er at jenter som havner i en slik situasjon trenger støtte fra samfunnet, og dette er dessverre ofte mangelvare.

 

Del 3 handler om å være ung mor, der fokuset er positivt og jeg snur det hele på hodet. Jeg skriver om hvor fantastisk det er å bli mor i en identitetssøkende fase av livet, og hvordan familien blir en del av selvrealiseringsprosjektet - å realisere seg selv som følge av samspillet i en familie.

Jeg tar også et oppgjør med samfunnets fokus på barn som et hinder og en belastning. Etter min mening har dette gått for langt. Barna og familien er det som bringer samfunnet vårt framover, og det er derfor viktig at vi synliggjør barn som noe positivt og ikke bare et hinder slik det dessverre er i dag.

 

Del 4 handler om å være alenemor. De kvinnene jeg intervjuer forteller at spontanreaksjonen de møter når de er alenemødre er "stakkars deg, det er sikkert ikke så lett..." De ønsker å vise at også alenemødre kan leve et godt liv, og at det finnes forskjell på alenemødre. Det finnes alenemødre som sliter og alenemødre som er strålende fornøyde. Er det samfunnet som skaper en selvoppfyllende profeti om at det å være alenemor er det samme som å slite økonomisk og sosialt?

 

Jeg har fått to artikler på trykk i Aftenposten som berører noen av disse temaene. Disse har jeg fått positiv respons på.

 

Hva mener dere jenter om dette? Fyr løs og diskuter som busta fyker!

Vil dere kjøpe min bok? Det håper jeg selvsagt dere gjør

 

 

[linepetrine]

Her er forresten noen reaksjoner fra diskusjonene vi har hatt:

 

jeg møtte fordommer og meninger fra folk som aldri ville pratet med meg under andre omstendigheter.

Jeg var gravid i 7-8 mnd da en annen gravid dame (godt voksen) kom bort til meg i butikken og begynte å prate om løst og fast, noe som i grunn var hyggelig det. Så spurte hun meg hvor gammel jeg var...

-Sååå ung? uffda... (medlidenhet i stemmen) Du har ikke tenkt på abort da?

Hvem spørr om en fremmed om noe sånt? Føle at man har rett til å spørre en fremmed om noe så privat! Tusen ting jeg hadde lyst til å si til henne, men klarte heldigvis å holde med helt kald og svare

- Nei i grunn ikke, men det har kanskje du som er så veldig gammel?

Boken din høres absolutt ut som noe jeg ville lest!

Bare å sende pm hvis du ønsker kontakt med oss

Har nylig fylt 21 og har en flott gutt på snart 6 mnd, er bosatt i oslo med samboeren min på 22 og vi har begge tenkt til å begynne å studere til høsten

 

 

Ja, jeg ville lest den

Opplever det samme som veldig mange her. Har samtidig følt at det ikke forventes noe av meg som ung mor... da jeg var tilbake på skolebenken igjen 6 uker etter fødsel (fødte i sommerferien) virket det som alle mente at jeg ikke hadde noe der å gjøre. 3.året på vgs var visst alt for tøft for en mamma:O Ikke ville de legge til rette for at jeg skulle få ha med meg babyen den første tiden heller (sov som en stein i vogna si), Da var jeg like ved å gi opp, helt til mamma sa at dette skulle ikke knekke meg: hun ville være barnevakt, og kjørte gjerne til skolen så jeg fikk ammet Dermed ble det skoleåret gjennomført - med gode resultater også Og i de tre årene som kom etterpå, fullførte jeg en 5årig høgskoleutdanning, som alenemor Alt går bare man står på, og ikke lar seg stoppe!! Når folk jeg ikke kjenner oppdager at jeg har et så stort barn som jeg har, så sier de ofte ting som: "studerte du etter du var blitt mamma du da?". Ei studievenninne av meg sa til meg (vel vitende om min situasjon) at når hun fikk barn, skulle hun bare være hjemme å kose seg med dem, ikke gå skole i alle fall... Mange som uttrykker at karriere og barn, det hører ikke sammen. Men, jo, det vil jeg si det kan gjøre Det å bli mamma er det største som har hendt meg

 

 

Denne boken vil jeg garantert ha!!

Jeg syns definitivt det burde være med noe om hvor raskt ting har endret seg. Jeg kommer til å bli førstegangsmor bare et halvt år før min egen mor, jeg er 23,5 da.

Da min mor gikk gravid hadde alle "barneparene" i deres omgangskrets allerede minst ett barn, flere hadde to eller en til på vei, og ett par hadde til og med 3. Alle damene var jevngamle med min mor.

20 år senere er det rett og slett vanskelig å se for seg at det er normalt å være 2-3 barnsforeldre midt i tyveårene.

Hva har skjedd? Og hvorfor har de samme damene som da levde i et samfunn der det var normalt å få barn tidlig i tyveårene plutselig snudd og er også med på det at "det er alt for tidlig"?

Har frigjøringen på 70-tallet virkelig all skyld? For min mor ble jo mamma på 80-tallet, så hvis dette er en 70-tallseffekt er den jo ganske forsinket!

Det er interessant å se hvordan jeg "plutselig" har blitt en ung mor, på bare et par tiår. Hva skjedde, liksom? Hvorfor dette enorme spranget i familieutviklingen?

 

 

jeg ville markedsført den som en bok for alle mødre, og ville lagt vekt på at du ønsker å få morsrollen frem som 1.prioritet igjen =) at det ikke er noe mån må vente med til man er ferdig med alt annet, noe jeg tror mange tenker i dag...

Jeg ville lagt vekt på hvor utrolig fint det er å bli mor uansett alder.

Så ville jeg hatt en sprek forside somskiller seg litt fra alle de andre "mammabøkene"

gleder meg til å se den i butikken =)

 

Bra at du tar opp det her

Selv sa alle (95% rundt meg) at jeg MÅTTE og BURDE ta abort. Heldigvis var jeg i uke 19 når jeg fant ut om svangerskapet.

Følte jeg meg presset? Aboslutt.

Var jeg hos abortnemden? Ja..

Gråt jeg etter de sa nei? Ja, endelig var det bekreftet. De ville ikke gjøre no, lettet og glad.

Har heldigvis ikke fått så mange negativer tilbakemeldinger.

Problemet ligger på blikkene alle folk i alle alder sender.

Men jeg hever hodet, smiler og er STOLT over mine to sønner jeg er så heldig å ha.

Ville jeg ha gjort om på det her? OVERHODET ikke....

Har faktisk meldt meg på serien unge mødre, ikke akkurat "ung" jeg heller, men mtp på at jeg er snart 23 og har 2 barn, er jeg vel pittelitt ung

Bedre ble det ikke, når det ble slutt med kjæresten min etter tre år.

Rett etter bruddet, fikk jeg en positiv test.

Jeg var ALDRI i tvil. Men han, moren og venner av han osvosv mente jeg var ganske så ego, som valgte å beholde. jeg "måtte jo høre på pappan å"

Klart det, jeg hørte på han. Men jeg følgte ikke rådene hans, ikke når de var så tamme som det var

Jeg var innstilt på å bli alenemor til gutten min som var litt over 1,5 år + lille spiren i magen.

Jeg flyttet ut fra sambo, tok med sønnen min og magen.

Satte meg på skolebenken og utdanna meg til medisinsk sekretær.

Atpåtil starta sønnen min i barnehage, kan tro det var mye sykd. det første året..

Min helt, ble mamma. Som hjalp meg sånn at jeg fikk dratt på skolen.

Mnd gikk,sambo savnet oss og skjønte hva han hadde mistet.

Vi fant ut av probleme og er den dag i dag samboere igjen.

Han trengte nok noen mnd til å puste. Jeg skjønner han. Dette har skjedd fort, VELDIG fort.

Jeg har nok taklet det bedre. Men han er den beste pappan mine gutter kunne ha hatt. De forguder han og elsker han, akkurat som meg

 

Er vel selv det man kaller en ung mor med mine 21 år og snart 2barnsmor (4 dager igjen), men fikk ikke noen stygge kommentarer da vi skulle ha førstemann.. De fleste sa at det nok gikk fint og at vi hadde mye å se frem til.. Nå venter jeg nr to og denne gangen hagler det med stygge blikk og slengkomentarer.. Folk sier at :ja man kan jo være uheldig en gang, men to liksom?? (førstemann var planlagt, det var ikke nr to)

Syntes det er utrolig bra at noen vil fokusere på unge mødre og at det faktisk kan og som oftes går kjempebra.. Jeg syntes det er perfekt å få barn så ung, med all energien som vi tross alt har.. Det viktigste er jo å ønske seg barn uansett om man er 18 eller 40... Supert med fokus på barn og familieliv i denne karieretid..

Selv har jeg klart begge deler og har egen leilighet med samboern (som er far til begge barna), vi har bil og jeg har 1 år igjen av min utdannelse.. Så det trenger ikke være enten/eller...

 

dette høres ut som ei bok for meg, eg var 22 då eg fant ut at eg var gravid, hadde 1 år igjen av bachelor graden og skulle til afrika ett semester....

eg hadde det fantastisk i afrika, fødte babyen,fullførte bachelorgraden og tok permisjonen etterpå!

Eg føler meg ofte som ei ung mor, då dei fleste andre småbarnsmødre i mitt nærmiljø er i starten av 30-åra! (eg for min del synes det er litt gammalt,men det er no så.)

 

 

 

 

 

 

[linepetrine]

Vil bare understreke at denne boka ikke skal "misjonere" mitt valg, men være en motvekt til at man skal være "ferdig med alt" før man får barn. Den vil være en fin oppmuntring for en kvinne i denne situasjonen å lese, men den skal ikke fortelle andre at de skal ta de samme valgene som oss.

[NinaKristin*ENDELIG*]

Jeg vill kjøpt den... til meg selv men hadde oppmuntret litt eldre til å lese den også. jeg synest 20 år er en suuuper alder å bli mor i.. så lenge du har utdanningen din så du har noe å "falle" tilbake på.

Men i 20årA er kroppen moden og frisk nok til å få ett barn...

 

kunne skrevet siden på side, men har ikke rygg til å sitte så lenge hehe. jeg ville vertfall kjøpt boken

[blir gal]

Hei:-).Det gjør meg nesten litt vondt å lese dette.For abort gjør meg vondt.Blei selv omtrent pressa til det for litt over 2 år siden.og det er noe som fortsatt sitter i.Jeg hadde et fast forhold og bodde sammen med han.Men,når det skjeddde at jeg ble gravid,så snudde han ryggen til meg.ville ikke snakke med meg.Jeg var så forvirra og måtte tenke kjapt.i uke 10 tok jeg abort.Han forsto ikke at det var vondt.Det går over sa han.Tre uker etterpå gjorde han det slutt.Så da hadde jeg missta dobbelt.Og han var 33 år.Og ikke mye voksen i huet.han ga meg allt skyld.Det var jo jeg som gikk på pilla.

17.mai,så jeg han.Hjemme på gårdsplassen,med dama si.Og ho gikk å bar på en liten baby,og han trilla vogn.Det svei i hjertet det.Så enkelt hadde ho det.Mens min baby var bare søppel.

Godt å få ut litt:-)

[NinaKristin*ENDELIG*]

Off.. gjore meg vondt å lese dette.

Er selv gravid i uke34 og har aldri hatt abort, men tror ikke jeg hadde vert sterk nok til å hatt en abort, så jeg beundrer alle som "klarer" det.

 

Føler veldig med deg, men det høres ut som du har det bedre uten han selv om det nok har/gjør veldig vondt.

 

Ønsker deg all lykke videre!!!

[linepetrine]

Føler du at du går rundt med en forbudt sorg?

Stakkars deg, føler med deg

[MadKiss*Jente i magen*]

er boka til salgs i butikker nå?? hva heter den ??

kunne godt ha kjøpt den jeg

[linepetrine]

Den er ikke helt klar enda. Det vil si at jeg fortsatt skriver på den. Derfor diskuterer jeg med kvinner i ulike foraer slik at jeg kan få et produkt som kan passe flest mulig. Men jeg har et forlag som vil gi den ut, så i løpet av neste år vil den være klar

[Dr. Google]

Jeg er 15 og gravid.

ville defintivt lest boka, finnes jo nesten ikke bøker som omtaler tenåringsmødre.

 

Virker nesten som at det er tabu.

[linepetrine]

hmmm..: ja, det virker kanskje slik, og det er fordi det er et vanskelig tema å skrive om Det er viktig å holde en balansegang, for man skal ikke oppmuntre tenåringer til å bli mødre. Samtidig vet jo sikkert du mer enn de fleste hvor viktig det er med støtte når man havner i en slik situasjon. Det er derfor det er så viktig at historiene jeg skriver om kommer frem.

[Clemencia]

Jeg ville veldig gjerne ha lest din bok, så lenge det ikke bare blir å male alt rosenrødt eller fordømme alle som sier noe annet.. :-) Hvis du forstår hva jeg mener. At den viser noe annet enn det sort/hvitt-bildet mange har når de tenker unge mødre vs. eldre mødre. Og det virker absolutt ut som du ikke har tenkt deg inn på den diskusjonen uansett! Hadde vært utrolig spennende å lest, så jeg er absolutt interessert. Du må iallefall si ifra når boka er ferdig. Jeg kommer sannsynligvis til å være den første til å springe til bokhandelen!

 

Jeg er veldig enig med deg i alt du sier her. Når unge jenter i omgangskretsen min fortalt at de er gravide, er det nesten som det eneste alternativet er å ta abort, og det er ikke bare de eldre som mener akkurat dette... Ingen snakker om hvor fantastisk de synes sin egen graviditet var, eller hvor nydelige små babyer er. Og jeg mener likevel at det er viktig å være realistisk, for livet blir jo tross alt ikke som før etter du har fått en liten baby. Men å svartmale så til de grader som at det eneste babyer gjør er å gulpe og grine, jeg blir jo nesten litt lei meg jeg da. Synes hele Norge er sterkt preget av Janteloven. Og at vi legger opp til en syk moral der abort er den eneste utveien. Mitt liv består iallefall av noe mer enn utdanning og reiser, og selvrealisering er ikke nødvendigvis akkurat noen av de tingene..

 

Uffda, ble mest rot dette. Men håper det blir en like flott bok som jeg tror! Lykke til med skrivingen :-)

 

Hilsen Victoria.

[linepetrine]

Takk for kloke ord, Victoria, og lykke til

[t0ese]

Jeg ble presset av min mor til å ta abort.. når jeg hadde time hos en turnus lege så sier hun at jeg var utrolig selv opptatt som ville beholde barnet og at når jeg kom tilbake til henne neste gang skulle jeg ha med en liste for og i mot abort også sku vi bestemme når jeg sku ta abort, hun hadde bestems seg for at jeg skulle ta abort uansett om jeg kom fram til at jeg ville beholde. jeg har hatt det veldig tongt psykisk etter dette, gikk å var utrolig deprimert i over 6 måneder etter dette har det gådt medre men sliter enda med litt depresjon, av og til sterkere. har blidt rådet til profersjonell hjelp og gikk til det en stund.. hvis man vil beholde barnet burde ingen kunne tvinge deg uansett alder. men det er da en grense, viss man er så ung at barnet blir født mens man enda er under 16 så burde man jo diskutere det ordentlig med foreldre..

[linepetrine]

Så trist da, t0ese, hvor gammel var du da dette skjedde? Jeg vil anbefale deg å søke råd hos Amathea. Der er de eksperter på de som havner i din situasjon, og de kan hjelpe de som sliter etter en abort. Det er nok dessverre et taushetsbelagt tema og mange kvinner sliter med en forbudt sorg.

 

Les denne artikkelen, så ser du at du ikke er alene om det

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1520915.ece

 

Lykke til videre i livet, håper det går bra med deg.

 

Kos og klem

[monica får juliprinsesse]

høres ut som ei flott bok...er selv 23 år å gravid for første gang...er 35 uker på vei..var ikke planlagt i d hele tatt. men både jeg å samboern min tvilte veldi i bynnelsen pga vi var unge å egentli ikke hadde tid eller penger til å bli foreldre, å at vi ikke hadde vært samboere så lenge..men så hadde vi kjent hverandre i en evighet men vi ble enige om å beholde barnet, noe vi aldri har angret på..å nå er det bare 5 uker til pappas lille prinsesse kommer..

 

[linepetrine]

Gratulerer Dere har gjort et modig valg. Dette kommer sikkert til å gå veldig bra, og du trenger egentlig ikke så veldig god økonomi, du trenger ikke å være så etablert og du trenger heller ikke å være ferdig studert

 

Lykke til, da

[monica får juliprinsesse]

nei d e sant d:)

[linepetrine]

dytter... trenger flere innlegg. Dere kan også være uenig med meg, altså...

[Hippomama]

jeg vil gjerne lese boka!! den høres super ut!

jeg er 20år, og prøver, og får mange kommentarer om at jeg er egoistisk som vil ha barn i så "ung" alder...hører ikke annet enn "du går glipp av ungdoms tiden din", "dere har ikke penger", "hva med jobben?", men saken er jo at man aldri har penger eller tid til å få barn.

det at du skriver om ikke bare unge mødre, men også eldre, gjør at unge mødre kan få en forståelse for hvordan de eldre har det, og omvendt!

si ifra når den kommer i butikken da...da skal jeg kjøpe den =)

[Victorials]

Hadde lest den, garantert...

På vidergående skrev jeg en oppgave på akkurat dette med hvordan samfunnet oppfordrer og legger til rette for å få barn i "rett fase" av livet, mens det å være for ung, for gammel, alenemor og alt som ikke er idyllisk, nesten er skammbelagt. Kjenner jeg til tider blir flau over slike holdinger.

 

Har du snakket med forlag enda?

[linepetrine]

optimistisk prøver: merkelig at det blir sett som egoistisk at du vil bli mor tidlig. Å bli mor er kanskje det minst egoistiske du kan gjøre - det handler jo om å ta vare på et menneske som er 100% avhengig av deg. Du må gi av deg selv hele tiden, og har rett og slett ikke tid til å være egoistisk.

 

Victorials: så interressant! Har du denne oppgaven lagret på pcen din? Da hadde det i såfall vært av interresse å lese den

[Hippomama]

jeg blir sett på som egoistisk fordi vi ikke har god nok økonomi, eller fordi jeg ikke er helt ferdig med utdannelsen(er lærling i barnehage)!

noen har også prøvd seg på den at forholdet til sambo er for usikkert...at det ikke tåler at vi får barn, men vi har vært sammen i over 5år nå, og har vært gjennom det meste, og vårt forhold blir bare sterkere av motgangen, så det er ikke noe problem, sambo er 23år, jeg er 20, han er vanligvis veldig "hard", er veldig manndig, men hver gang han ser en baby, mykner han helt, og han lyser opp! han kan komme hjem å si " du skulle sett den søte lille babyen jeg så i dag, du hadde elsket den"!

vi er veldig lykkelige, og klare for å få barn, så hvorfor skal vi vente, bare fordi samfunnet sier at vi er for unge...vi er klare NÅ, og da gjør vi som vi vil, og prøver å få barn, er det noen som er imot det, må de bare holde på!

mamma er veldig skeptisk til at vi skal få barn, så hun vil ikke snakke om det, men den jeg kan snakke med alt om, det er overanskende nok bestemor, hun har fortalt meg at hennes egen mening er at jeg er for ung, men hun vil ikke stå i veien for meg...så hun gleder seg med meg, og har akseptert det!!

huff...dette ble veldig langt...hehe

[Mamma'n til blomsterbarna=)]

Det jeg reagerer på er at mange sier at jeg er for ung til å få barn.. Er 19 blir kanskje 20 før babyen kommer. Men alle har "lov" til å si til meg hvor utrolig ung jeg er og at jeg gjør ditt og datt feil....MEN, det er jo ingen som sier dette til gamle mødre....De som blir mor i en alder av 35-40...Disse er jo ofte mer hysteriske over barna sine. De kan jo nesten ikke gå ut, for de kan slå seg...Men allikevel så er det vi unge mødrene som på en måte blir sett på som de "værste" mødrene....Sånn jeg føler det hvertfall!!

Så kommer til å kjøpe boka=D

[maria isabell]

ville lest den og annbefalt videre..er 23 og snart tobarns mor...har vert alenemor og studert pluss totalt forlatt av den såkallte kjæresten min..kjempetøfft, men fullførte eksamene med en baby på armen....

nå er eg gift og skal studere videre etter permisjons tida er over:) ikke lett å bli ublanlagt gravid og ung,men har en vilje av stål og ikke hører på alle rundt seg klarer en det meste...det er faktisk ikke så dyrt å ha små barn,det blir virkelig dyrt når de blir eldre..jobber en hardt når ungene er små får en orden på økonomien til en virkelig trenger penger..dessuten er det inntil 5 år med støtte viss en ikke har fullført utdannelse..en får gjort mye på 5 år:)