Barnehagen mistenker Aspergers.. Usikker på om vi skal gå videre med dette..

[Anonym bruker]

Vi ble nettopp kalt inn på ny samtale med ped.leder i bhg der gutten vår på nesten 3 år går. Pga forskjellige ting vil de sende ham videre til PPT for å få ham utredet, han er en ganske sjenert fyr som sliter litt sosialt, og vi er usikre på hva vi skal gjøre med dette. På den ene siden hadde det vært fint å få det bekreftet/avkreftet og kommet i gang med tiltakt som kanskje kunne hjulpet, på den annen side kan det være ganske stigmatiserende for ham å få et "syndrom", og det kan kanskje hemme ham i voksenlivet. Jeg har flere i slekta som er innadvendte og med sære interesser, det kan godt være de også har det, men de hadde liksom blitt "syke" dersom det var et syndrom de led av. Vi er ressurssterke foreldre, og så lenge vi er obs på situasjonen kan det kanskje være godt nok, det finnes jo uansett ikke noen kur for det? Trenger synspunkter!

[Anonym bruker]

Har ei venninne som fikk diagnosen som voksen, for henne var det en stor lettelse å endelig få et navn på det som "feilte" henne, og å bli kjent med andre i samme situasjon. Hun skulle vel ønske at noen hadde funnet ut av det da hun var barn.

 

Visstnok kan barn med diagnosen trenes til å takle verden bedre, mens når man først er blitt voksen uten å ha blitt "behandlet" (eller hva jeg skal kalle det), går det mer på å få omverdenen til å akseptere personens særheter, for man får ikke endret seg. Men nå er jeg ikke en ekspert, så jeg anbefaler dere å lese mer om dette før dere tar en avgjørelse.

[Himmel og hav]

Det at det ikke finnes noen kur for det betyr jo ikke at det ikke kan gjøres noe. Det finnes mye kunnskap om hva som er lurt og hva som ikke er lurt å gjøre, den kaster dere overbord om dere ikke ønsker en utredning. Det er jo ikke nødvendig å finne opp hjulet selv?

 

Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt. Jeg vil vite. (Jeg har en gutt med lære og adferdsproblemer men ingen diagnose). Jeg tror det kan spare både dere og ikke minst gutten deres for mye unødvendige frustrasjoner om det skulle være så at han har Asperger, for det kan jo være greit å vite av og til om han gjør noe for å være vrang eller om det er syndromet som "styrer" og at han ikke kan noe for det. Tenk så ille å f. eks få irettesettelser på ting du gjør som du ikke kan noe for? Det blir jo litt som å kjefte på en blind for at hun ikke kan se!

 

Jeg tror ikke en diagnose er stigmatiserende, men en hjelp til å forstå.

[Himmel og hav]

Jeg glemte en svært viktig ting: Det er ikke bare dere som skal forholde dere til gutten deres oppover. Det å evt få en diagnonse åpner også for en del rettigheter i skole og andre instanser som kan være godt for sønnen deres. Dessuten - det er ikke sikkert at dere er kapabler til å hjelpe han alltid, med mindre dere er spesialpedagoger eller psykologer eller annet.... det kan hende han trenger noen som har kunnskaper og erfaringer, og så kan dere fortsette med å være gode foreldre, som dere helt sikkert er!

 

Lykke til!

[Scapa_c]

Jeg forstår forsåvidt tankene dine om stigmatisering og sånt, men bhg innkaller ikke til en type bekymringssamtale med forespørsel om å få sende det videre til ekstern instanse for ingenting! De har nok vurdert og evaluert nøye før de har kommet itl dette pkt, og jeg synes det vil være litt dumt av dere foreldre ikke å få ham utredet.

Som du forteller, er det flere sjenerte, sære i slekta di, og det trenger ikke være noe mer enn det med sønnen din heller.

Men tenk om det er det da?

Tenk om dette er noe du og din mann kan få hjelp til å hjelpe sønnen din med?

Tenk om sønnen din får en langt lettere skolegang pga diagnose, rett/krav på hjelp/assistanse og lærere som skjønner at her må de forholde seg noe annerledes enn til barn som "bare er sånn"?

Tenk om dere takker nei til utredning, og sønnen din får en skolegang preget av sosiale problemer og evt lærevansker grunnet dette, og dermed kanskje får det vanskelig med seg selv som voksen?

 

Jeg jobber i bhg, og med profesjonelle jobbebriller ville jeg absolutt ha ment at dere burde si ja til utredning; jeg har også to barn, og med litt mindre pedagogiske mamma-briller ville jeg like absolutt sagt ja til utredning!

 

[Anonym bruker]

Nå er min gutt større og det var mistanke om noe annet enn Aspergers. Men dette kom også frem i samtale med lærer, og det ble henvist videre til ppt.

 

Jeg hadde ikke tro på at det var annet enn "mark-i-rumpa-syndrom" med min gutt, men ville gjerne få det utredet slik at om det var noe så fikk han adekvat hjelp. Ikke bare han, men også jeg som forelder og skolen.

 

Nå er han ferdig utredet med akkurat den konklusjonen jeg trodde, "mark-i-rumpa". Han har heldigvis for oss ikke noe annet, men uheldigvis for skolen som ikke får ekstra ressurser for å hjelpe ham nå et par år før ting roer seg.

[Anonym bruker]

Hei,

Fikk lyst til å svare deg og fortelle vår historie. I barnehagen hvor vår 2-åring gikk ble vi også kalt inn til samtale med ped.leder 2-3 ganger. Vår lille var ikke flink til å sosialisere seg, trakk seg unna de andre barna og ville helst sitte alene på kjøkkenet. Ped.leder mente vi burde kontakte PPT og få h*n utredet. Vi var ærlig sagt skeptiske til det så vi valgte å ta kontakt med helsestasjon i første om gang. Vi hadde flere samtaler med helsesøster både alene og med 2-åringen. Helsesøster hjalp oss også til en samtale med en fra BUP. Vi er veldig takknemlig for den hjelpen og støtten vi fikk fra Helsestasjon.

 

Konklusjonen vår var at 2-åringen mistrivdes i barnehage sin! 2-åringen går nå i ny barnehage og får de beste skussmål fra ped.leder der. Nå er det masse lek, smil og latter hver eneste dag. Som foreldre merker vi også forskjell på barnet og hverdagen for oss er blitt mye lettere.

 

Det er ikke lett å vite man skal gjøre, men ut fra min erfaring vil jeg anbefale deg å kontakte helsestasjon og forklare situasjonen.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Barnet til ei jeg kjenner har nå fått denne diagnosen, og hun går på ungdomskolen. Barnehagen hun gikk i ville ha barnet på utredning, men foreldrene nektet. Kanskje kunne livet til denne jenta vært litt anderledes om de hadde funnet det ut før, nå sliter de veldig med henne. Midt i ungdomsopprøret og så denne diagnosen. Det er vist ingen god kombinasjon.

 

Jeg hadde sendt mitt barn på utredning.

Har hatt mitt eldste barn på utredning hos BUP før, og jeg synes ikek det er noe nederlag eller noe. For meg så var det bare veldig deilig og trygt. Jeg vet nå hva som feiler henne, selv om hun ikke har en diagnose i den forstand. Men det viktigste jeg fikk råd og veiledning om hva jeg skulle gjøre for henne. Og jeg har noen å snakke med når jeg trenger det ang henne.

[Anonym bruker]

Vi har sagt ifra til bhg at vi ønsker utredning nå, de kommer til å lage rapport før sommeren, og de regner med at han blir kalt inn høsten. Takk for alle synspunktene deres, det har hjulpet oss i å ta det vi håper er det riktige valget for ham.