Min "dramatiske" fødsel :)

[trude_fikk_tvillinger_mai08]

Onsdag 15 Mai var det inn på Bærum sykehus for vanlig kontroll. Siden blodtrykket mitt ikke hadde blitt noe bedre og jeg hadde lagt på meg ganske mye siden sist kontroll, ble jeg sendt ned på føden. Siden jeg hadde fått ganske mye vann i kroppen siden sist i tillegg - pluss at de fant eggehvite i urinen, så de seg nødt til å legge meg inn til det de kalte avlastning og observasjon. De mistenkte at jeg kanskje kunne ha fått svangerskapsforgiftning, altså - at kroppen reagerer på det å ha barn i magen.

 

Jeg fikk et ganske kjedelig rom, men heldig med "samboer". En hyggelig frøken som også hadde de samme tegn som meg. Jeg var sint og lei meg, og gråt masse - for jeg ville jo ikke være på sykehuset i det hele tatt og så slettes ikke nødvendigheten av å være der. Hei du hormonella!

 

Telefoner ble tatt og døgnet gikk. Dagen etter fikk jeg mast meg til å komme hjem. Jeg ville ikke feire 17 Mai på et sykehus, men hjemme. Og kjæresten skulle komme i dag, så da mente jeg at jeg kom til å slappe bedre av. Dessuten hadde jeg jo ny kontroll mandag den 19 Mai, slik at jeg blir jo fulgt opp likevel. Jada, jeg fikk dra hjem. Og var så lykkelig.

 

Kjæresten kom og vi hadde en fantastisk helg sammen. Mye god mat, latter og kos. Men jeg var sliten. Fryktelig sliten. Det var tungt å gå, tungt å sove. Og med 36 ekstra kilo så føler man seg ikke så flott heller. Bekkenløsning var et faktum, så det å komme seg opp av sengen uten hjelp - gikk ikke. All ære til deg, Ronnymin - som har stilt opp 1000%, hele veien.

 

Så kom dagen. Mandag 19 Mai var det tid for atter en kontroll. Blodtrykket hadde steget betraktelig, enda mer ødem i kroppen og mer eggehvite i urinen. Samt hadde jeg gått opp nesten to kilo siden sist, altså på 4 dager. Sendt rett ned på føden, innlagt med engang. Fikk heldigvis ha Ronny hos meg og han fikk egen seng. Jeg var igjen fryktelig sint og forbanna ( jeg skylder på det å være gravid) - men Ronny roet meg ned. Fikk meg til å forstå at det var til det beste og at jeg faktisk var innlagt fordi det var farlig for meg å være hjemme dersom noe skulle skje.

 

Vi fikk dagen til å gå, og så kom den store dagen.

 

Tirsdag 20 Mai våknet jeg opp verre enn dagen før. Hodepine i panna og jeg så flimmer foran øynene når jeg så ut av vinduet på noe lyst. Overlege Koss ble tilkalt og jeg fikk beskjeden om at det kom til å skje iløpet av dagen eller dagen etter. Jeg fikk litt sjokk. Man forbereder seg jo hele graviditeten på fødsel, men når det først skjer - har man masse man burde gjort og i det hele tatt.

 

Nedturen var jo at det ville bli keisersnitt, noe jeg ikke hadde lyst til i utgangspunktet. Jeg ønsket å føde vaginalt, for å få den "overgangen" fra å være gravid til å bli mor. Det å bli slengt på båre og plutselig bli mamma, var ikke noe jeg var lysten på. Men nå måtte jeg bare. Det begynte å bli farlig.

 

Jeg sendte min mann ned i kafeen for å kjøpe noe å lese på og en kaffe. Gutten trengte litt koffein! Da han kom tilbake møtte han på overlegen igjen som gav han beskjeden "Det skjer nå!". Han satte nærmest kaffen i halsen, og fikk søt dessert fra jordmødrene der slik at han skulle få opp blodsukkeret til keisersnittet.

 

Jeg fikk en kort dusj før de satte inn kateter. Det var så vondt og jeg begynte igjen å sutre. Ble trillet ut i gangen der jeg utbrøt "HVOR ER HAN?" mens jeg hulket. "Jeg er her jeg, bebi", hørte jeg - før kjæresten tok hånden min og ble med meg på trilleturen til operasjonssalen.

 

Vel fremme der ble jeg rullet over på operasjonsbordet. Det var kanskje over 15 personer i rommet, men jeg klarte ikke konsentrere meg om noenting - annet enn å fokusere på Ronny og hans trygge nærvær. Legene surret bandasje, trangt rundt beina mine og "slang" meg nærmest opp-ned for å få blodet vekk fra underkroppen. Deretter fikk jeg spinalbedøvelse, en sprøyte i ryggen - som gjorde at jeg kjente alt, men kjente ikke smerten.

 

Legen spurte "Hva kjenner du nå?". "Du dytter" svarte jeg. Legen sa igjen : "Og nå da?". "Du dytter fremdeles", sa jeg... "Nei, nå skjærer jeg", sa legen. Og jeg ble så glad for at jeg ikke kjente noe vondt.

 

Det kom en mann i grønne klær og tok meg i hånden. Jeg trodde det var Ronny og tenkte "kyss meg!".. Men dette var før jeg skjønte at dette er slettes ikke Ronny. Dette har vi ledd mye av i ettertid

 

Plutselig ble det veldig kaos. Leger og jordmødre surret rundt. Det kom en mann over meg som dyttet meg hardt under ribbeina. Dyttet og dyttet. Barna satt fast og ville ikke ut. Jeg begynte å bli kvalm og sa til Ronny det at "nå klarer jeg ikke mer, jeg må kaste opp, jeg er så kvalm!" - og han holdt meg godt i hånda og prata med meg hele veien.

 

Plutselig løsnet det, og begge barna ville ut samtidig! De måtte da dytte jenta nogenlunde inn igjen, for så å dra han ut - og så henne. Gutten snek altså i køen og ble tvilling nr 1 istedetfor.

 

Jeg hørte skrik.

Jeg hørte de vakreste barneskrik!

 

I det øyeblikket knakk jeg sammen - og jeg er sikker på at jeg kunne høres sykehuset rundt. Jeg gråt og gråt, og samme gjorde Ronny. Det var så deilig å høre skrikene deres! Dere var store og fine. Henholdsvis ca 2700 og 2900 gram og 47 og 48 cm lange. Helt fantastisk til å være tvillinger, født i uke 36.

 

Ronny fikk bli med barna og passet på dem, mens jeg ble sydd igjen og trillet på intensiven - hvor jeg ble liggende i 3 dager. Blodtrykket ble ikke bedre den første tiden og det satt hele tiden en person på vakt som fulgte med på skjermen min hvor blodtrykk og hjerteslag. Morfin ble min bestevenn et par ganger, spesielt når jeg fikk et anfall dagen etter - med luftsmerter og pusteproblemer, som gjorde at jeg ble sendt på CT for å sjekke lungene, samt blodproppmuligheter. Skummelt, så utrolig skummelt. Men nå går alt bra og jeg føler meg bedre.

 

Nå i skrivende stund, åtte dager etter - er såret nesten grodd, jeg klarer å gå, og ikke minst være den kjæresten og mammaen jeg ønsker å være. Barna er nydelige, friske, store og sterke - og kjæresten er den største støtte og beste venn i prosessen som er og har vært.

 

Jeg er lykkelig.

Livet har aldri vært bedre,

enn nå.

[Sognemor]

Litt av en avslutning på svangerskapet,godt at alt endte godt og at du nå har to flotte barn-gratulere!!

[annie72]

sitter her med gåsehud av å lese historien din. Så utrolig bra at alt har gått bra med dere alle tross dramatikken.

Gratulerer så mye med de store flotte barna og lykke til.

Dine ble født 10 dager etter mine, og jeg kan bare si at jeg syns livet som tvillingmamma så langt bare har vært helt fantastisk:-)

 

Klem

 

[Thea-81]

Hva du måtte gjennom?!? All ære til deg - og kjæresten Kan ikke si annet at jeg er gla det ikke var meg..

 

Men vi er nok enig i at vi hadde gått gjennom ild og vann for disse vidunderbarna vi har klart å sette til verden!! Kos dere masse, godt å høre at formen din er bedre og at barna har det bra

[Fanny08]

Tårene triller- litt av en historie! Guriland! Så godt at alt er fint med deg nå, hørtes ut som en belastning. Skjønner så godt all griningen din, det er ikke gøy når alt blir annerledes enn man hadde trodd! Kjempehyggelig å høre at barna var store og sterke! Tusen takk for en flott rapport! Takk for at du delte med oss, og lykke til fremover!

 

Stor klem til deg!

[* vannmamma *]

Tenk - familie på 4!! Gratulerer så mye! Rart hva man tåler når man må. Lykke til videre!

[Ventet på nr 2 og 3]

Oi, oi, oi du lille Trude... her sitter jeg med tårer rullende langs mine kinner til tross for at jeg kjente til endel av din historie allerede... Du er jammen en utrolig jente som klart alt dette! Og så heldig du er som har Ronny, som jeg likte veldig godt den korte stunden jeg møtte han. Han virker verdt å spare på

 

Jeg hadde håpet at vi skulle få ses igjen innen dere drar tilbake til Vinstra men vi får nok se. Vi skal inn imorgen formiddag for ny vurdering... føler at det kan bli ks på meg og at de små er her i løpet av noen dager.

 

Håper virkelig at det går bra for dere 4 videre og at vi ses igjen.

 

Kjempe, kjempe klem fra meg og mine gutter

[moden mamma]

Hei kjære Trude, snakk om dramatisk lesing! ...og dramatisk opplevelse! Går greit for oss å lese nå i ettertid nå som vi vet at alt går bra - men forstår at det måtte ta på mens det holdt på!

 

Godt du skrev om at "alle" ser like ut på fødestuen.. ikke akkurat tidspunktet man har lyst å utøse sin kjærlighet til feil person.. *hihi* Skal huske den når jeg skal i "ilden"

 

Lykke til i dagene som kommer - håper dere får anledning å nyte den!

[trude_fikk_tvillinger_mai08]

www.tvillingglede.piczo.com

 

lagt ut bilder av mine øyestener, for de som vil se

bilder fra fødsel, sykehusopphold og de første dager hjemme

 

jeg er rett og slett forelsket.

nydelige småtroll.

[Ventet på nr 2 og 3]

Helt utrolig søte - fortsatt! Syns nok at Theo er lik pappa og Leah lik mamma....

[erblitt tvillingmamma:)]

Hvilken opplevelse! Godt alt gikk så bra til slutt!

 

Gratulerer med to herlige barn!

[bøllefrøene]

Hei kjære deg

for en historie.. skikkelig klomp i halsen.. du har vært super flink. flott at de ble så store! nå må du nyte dagene som mamma og kjæreste. du går en fantatisk tid i møte.. tro meg.. dagene blir bare bedre og bedre!

klem

[phantomet]

Tusen takk for at du delte din dramatiske historie med oss Trude. Godt å høre at alt nå etter den starten er bra med dere. Nyt det å være fire!!!

 

Klem klem klem