Jeg er gravid, men samboeren er ikke klar.

[Squirrel79]

For en uke siden skulle mensen ha startet, men det gjorde den ikke. Til tross for at jeg er som en klokke når det gjelder dette, ble jeg ikke bekymret før helgen kom. Da begynte jeg å tenke på om det kunne være noe "galt". Jeg har gått på p-piller i 8 år, med et par avbrekk, og dette har alltid føltes sikkert. På søndag våknet jeg og følte at jeg måtte gjøre noe. Jeg gikk på google, og søkte opp tegn på graviditet. Alt stemte. Ømme bryster, går oftere på do, murring i magen... Gikk resten av dagen og tenkte på dette, og lurte på hva jeg skulle ta meg til.

 

På lørdag reiser vi på ferie i to uker, og jeg bestemte meg for å ikke gjøre noe før ferien var over. Men da kom tankene om alkohol. Det hører med til gode middager på ferie, og jeg hadde ikke samvittighet til å drikke da jeg begynte å bli mer og mer sikker på at noe er i ferd med å vokse inni meg. Og hvordan skulle jeg forklare til samboeren at jeg ikke har lyst på alkohol, jeg som synes rødvin er kjempegodt!

 

Jeg tok mot til meg og nevnte dette til en kollega på jobb i går, og hun oppfordret meg til å fortelle samboeren om mistanken og ta en test. Det resulterte i at jeg kjøpte en test på vei hjem fra jobb, og tok den da jeg kom hjem. Positiv! Hjelp! Hva nå? Samboeren kom hjem, og vi tilbragte ettermiddagen og kvelden sammen, og jeg sa ingen ting - før vi la oss. Da måtte jeg si noe. Jeg fortalte han det, og visste utfallet allerede. Han har tidligere sagt han ikke er klar for barn, kanskje om ti år... Vi lå og gråt og prata i flere timer, før trøttheten tok overhånd. Han føler at det er for stort, noe han ikke takler. Men han vil heller ikke tvinge meg til abort da han vil få skyldfølelse fordi han ikke tror det er det jeg vil. Han har forsåvit rett. Jeg er mot abort når det er et barn som ikke kommer til å lide. Vi er nesten 30 begge to, og i en stabil og god økonomisk situasjon.

 

Jeg har tatt fri fra jobben i dag, takler ikke tanken på å jobbe med så mye å tenke på. Samboeren har gått på jobb. Vet ikke hva han tenker, men vet at han ikke føler seg klar. Innerst inne håper jeg at han vil endre tankegang ettersom dagene går, men jeg er ikke overbevist. Han er redd, det er jeg også. Det er en avgjørelse som vil påvirke resten av livet vårt. Jeg klarer ikke tanken på å miste han heller, er altfor glad i han til det, men jeg vet ikke hvordan jeg vil takle å miste et potensielt barn heller. Jeg er kjempeglad i barn, og barn elsker samboeren også! Jeg har nok nettverk til å kunne ta vare på et barn alene, men det vil jeg ikke, vil ikke ta en avgjørelse uten samboeren.

 

Noen andre som har vært i denne situasjonen? Noen som har tanker eller råd? Det er tidlig, under et døgn siden jeg fant det ut, og mange tanker skal tenkes før noe mer skjer. Vi har også en to ukers ferie foran oss. Skulle gjerne visst hva situasjonen er 8 måneder fra nå...

[Anonym bruker]

Oj... Dette hørtes trasig ut... Men er det ikke noe å tenke på at om 10 år er det ikke sikkert at dere kan få barn?? Da kan det være for seint, at tiden kan ha gått i fra dere siden dere da nærmer dere 40...

 

Skjønner godt at dere er redde begge to, det er en avgjørelse som er vanskelig å ta... Dere trenger jo ikke bestemme dere i dag... Kan jo være lurt å bruke tiden fremover på å tenke over og veie positivt mot negativt... Kjenne på følelsen av at det gror noe inni deg, som dere har laget sammen... Det er jo stort! Men samtidlig skremmende, det skjønner jeg...

 

Fikk litt av et sjokk da jeg fant ut at jeg var gravid igjen jeg også, det var ikke planen i det hele tatt.. Følte det vel mye som dere, bare at vi har 3 fra før... Det var vel egentlig nok med 3... Men nå går jeg her i uke 30, fortsatt mange tanker som slår meg, men dette skal vi klare!!

 

Det tror jeg dere også klarer!! Det er ikke alltid ting går som man planlegger det, men det trenger ikke bare å være negativt fordi...

 

Kos dere på ferie, kjenn på følelsene deres og ikke forhast dere med avgjørelsen!

[Anonym bruker]

med vår første var det veldig likt. jeg hadde kuttet ut p-pillen 8 mnd tidligere fordi min kusine døde brått etter blodpropp, og da fikk jeg litt panikk. sambo visste selvfølgelig dette, og jeg sa at for meg var et barn velkommen, og om han ike ville måtte han bruke kondom. noe han ikke gjorde selvfølgelig.

men da graviditeten var et faktum fikk han panikk og ville at jeg skulle ta det bort. han var da 32 år, og i vennegjengen fantes bare en kompis med barn.

vi var til samtaler med lege, rådgivere i alternativ til abort,helsesøster. det var en vond tid. men jeg kunne ikke ta abort. om det hadde ødelagt forholdet måtte jeg bare ta den tjansen. det ville ødelagt forholdet uansett om jeg hadde valgt abort.

avgjørelsen ble tatt, og etter en stund ble familie og venner informert. og så viste det seg at et vennepar oxo var gravide, med termin 3 uker før. da ble alt mye mindre skummelt plutselig:)

da barnet ble født og gutta ville ha han med ut å feire ville han helst være hos oss på sykehuset. han fikk bo der med oss, og tok del i alt. blikket, og de følelsene som kom mellom oss da er ubeskrivelige. vi ble verdens lykkeligste foreldre!!!! han hadde nok ikke vært klarere om 10 år uansett. det handler mye om redsel.

for meg høres det ut som dere bare trenger litt tid å venne dere til tanken... jeg tror det går veldig fint. om et barn ikke er planlagt er ikke det samme som at det ikke blir elsket og tatt vare på. dere er voksne mennesker, og jeg tror at når babyen er født og han ser sin egen lille sønn eller datter så skjønner han ikke sin egen redsel lenger.

masse lykke til!!!!!

[Squirrel79]

Tusen takk for positive svar! Er jo disse utfallene jeg håper på, og kjenner på meg selv at jeg allerede begynner å venne meg til tanken om at noe vokser der inne. Vi har pratet litt mer i dag, og har vel mer eller mindre bestemt at vi reiser på den planlagte ferien på lørdag, og ikke tar noen avgjørelser før vi kommer hjem. Samboeren min er verdens beste, og det har jeg fortalt han i dag. Han sier han ikke føler seg som verdens beste fordi han har de tankene han har, at han ikke er klar. Jeg har sagt at jeg tror på han, og at han har potensiale til å bli verdens beste pappa.

 

Det er en skremmende tanke, og jeg synes det er vanskelig å sette meg i situasjonen til en gutt, som ikke føler dette på kroppen. Jeg har ønsket meg barn i flere år, men har ikke vært i noe forhold som har gitt rom for dette. Vi har kun vært sammen i litt over et år, og vært samboere siden august i fjor. Men forholdet vårt klaffet fra første sekund, og han er bestevennen min i tillegg til kjæreste. Jeg vet jeg er det samme for han, og jeg har tro på at det er nettopp dette som vil få oss til å holde sammen. Jeg må bare få han til å innse det også, men tror det blir vanskelig før han eventuelt blir med på en potensiell ultralyd.

 

Vi har hatt en bra dag i dag. Vi snakket litt sammen da han kom hjem fra jobb, og har vært ute og spist samt gått en lang tur i sola, og bare vært oss, sånn vi vanligvis er. Jeg har et håp om at dette skal gå bra, takket være alle foruminnleggene jeg har lest her i dag. Brukt mange timer på å lese om forskjellige historier folk har kommet med. Jeg innser at jeg ikke er alene Tusen takk alle sammen!

[Nina_J]

Bare vent til han får vent seg til tanken på å bli far på ordentlig!

 

Han kommer til å skjønne at det er det beste som har hendt ham!

Livet stopper ikke opp selv om man får barn.

 

Man kan fortsatt ta seg en fest, være sammen med venner, reise osv.

Det tar bare litt tid å venne seg til når det kommer så uventet

 

Lykke til med barnet, det kommer til å gå helt fantastisk!

 

 

 

[Squirrel79]

Jeg haaper ogsaa det kommer til aa gaa bra. De siste dagene har jeg faatt mer og mer foelelsen av at jeg ikke kommer til aa klare aa gjennomfoere en abort. Moren min har gaatt gjennom fjerning av livmoren for noen aar siden paa grunn av celleforandringer, og jeg har selv allerede hatt en laseroperasjon paa grunn av dette. Tankene paa at dette kan foraarsake at jeg enten blir steril eller det blir for risikabelt aa ha noe voksende i magen er tilstede.

 

Vi er paa slutten av en fantastisk ferie naa, og har hatt det kjempebra. vi har riktignok ikke snakket om magen i det hele tatt, men vet at vi begge har tenkt paa det. Naar jeg kommer hjem maa jeg booke en legetime, er ca 8 uker paa vei naa. Saa faar vi se hva som kommer ut av det. Gruer meg litt til aa prate med sambo igjen naar vi kommer hjem, men tror jeg vet hva jeg skal si. Saa faar det nok koste hva det koste vil.... Men innerst inne tror jeg det gaar bra.

[Anonym bruker]

det er nok ingen lett situasjon å bli uplanlagt gravid, særlig når den ene eller begge ikke er klar.

 

Jeg trodde jeg var klar, men da jeg ble gravid ble jeg veldig redd og angret at jeg ikke ventet lengre. Og sånn følte jeg det helt til snuppa var var to dager gammel, da jeg turte å begynne å ta i henne og se at det faktisk gikk bra og at jeg kunne bli en god mor.

 

Nå er hun ett år, og jeg er klar for nr 2 :-)

 

Gi ham litt tid du, så ordner det seg nok. Klart det ble litt sjokk for ham, men det går nok over til glede med tiden. Han har jo noen mnd å venne seg til tanken på uansett. og skulle han ikke bli klar, så kommer nok farsfølelsen når han får se babyen og bli kjent med gullet. Helt sikkert :-)

[smilan]

Jeg er 30 år gml student på siste året til høsten. Gravid i 7 uke, kjæreste som bor 50 mil unna med 2 (små) barn. Han fikk et sjokk og har ikke pratet med meg på 2 dager...

Mannfolk er rare - leste at dette kunne være en helt vanlig raksjon så tar det litt m ro der.

Men tilbake til meg - jeg er 30 år om et år, nå er det på tide å få ut fingern... Begynner jo dra på åra...

 

 

Nei kjør på jente, gubben endrer fort mening.. Åååå nå har det jo skjedd

Likke tiiill

[ILRK]

Lurer fælt på hvordan det går med deg jeg?? :-)

[Squirrel79]

Liten oppdatering fra meg. Det har gått noen uker siden jeg først skrev dette innlegget, og dagene går fra meg. Vi reiste på ferie og hadde det kjempebra! Et par dager etter vi kom hjem, kom trangen fra begge om at nå måtte vi prate. Jeg hadde håpet at sambo hadde et litt annet syn da. Uheldigvis har han ikke det. Føler at vi står på stedet hvil og ikke har kommet så mye lenger. Jeg er i uke 9 nå, og det begynner å haste å ta en avgjørelse.

 

Jeg har legetime på fredag, og har opplyst om at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre da jeg bestilte time. Det jeg vil aller mest er at sambo får noen å prate med. Jeg har en utrolig bra kollega som jeg har pratet masse med, samt at jeg delte dette med sjefen min på jobb i dag. Viser seg at hun var gjennom nesten det samme for noen år siden, og hadde tenkt å ta abort. Hun ombestemte seg en time før det skulle gjennomføres. Det var godt å prate med noen som har vært gjennom det.

 

Innerst inne har jeg nok bestemt meg for at jeg ikke klarer å ta abort, men klarer ikke helt å bevise dette for meg selv. Sambo har sagt ganske klart at han ikke føler seg klar, og er usikker på om vi kommer til å bo sammen ut svangerskapet. Jeg håper dette bare er en sjokkreaksjon, og at han evt endrer mening etter en eventuell ultralyd. Om det ikke hadde vært for graviditeten hadde vi ikke tenkt tanken om å flytte fra hverandre.

 

Utrolig nok har jeg ikke vært dårlig i det hele tatt da. Litt treg mage, litt tendenser til menssmerter og litt svimmel innimellom fordi jeg er elendig til å drikke nok, men det er det. Så anser megselv som veldig heldig!

 

Jeg skal holde dere oppdatert. Håper det går bra hos legen på fredag.

[ILRK]

Det er jo litt rart da at han er usikker på om dere kommer til å bo sammen ut svangerskapet... Om du velger å beholde barnet og du må flytte ut, så kommer han ALDRI til å ikke ha noe med barnet å gjøre... Da må han jo i såfall nekte å ha noe med det å gjøre...

 

Synes det høres litt egoistisk av han å si noe sånt, han kan ikke ha det 100 % bra sammen med deg heller da, når han er usikker på om dere kommer til å bo sammen ut svangerskapet... Det høres ut som en trussel, at beholder du barnet må du belage det på å flytte ut...

 

huff... Mulig det bare er jeg som tolker det slik da...

Jeg håper det går bra med deg!!

Lykke til på fredag!!

[Squirrel79]

Det er nok ikke ment som noen trussel, og han har aldri truet med å kaste meg ut. Tror det rett og slett er et tegn på at han ikke aner hva han gir seg inn for. Han sier han vil føle at det er å gå mot hans vilje å beholde. Jeg må inrømme at til syvende og sist tror jeg at han endrer mening, men det har jeg jo ingen garanti for.

 

Vi får ta det som det kommer. Først og fremst tar jeg besøket hos legen på fredag, og så får vi se hva som skjer etter det. Han er absolutt ikke slem og truer eller tvinger meg ikke til å gjøre noen ting. Han sier bare sin mening, og det respekterer jeg. Det er jo ikke alle som kan være hoppende glade av denne nyheten heller, selv om det hadde vært enklere om han var det selvfølgelig.

[ILRK]

Ja, han må jo få si sin mening han å...

Håper det ordner seg for dere...

 

Hvordan gikk det til legen på fredag?

 

[Squirrel79]

Joda, det var jo en interessant opplevelse. Jeg har aldri vært på dette legesenteret da jeg flyttet i fjor høst, og har ikke vært hos legen siden. Han som egentlig er fastlegen min er på ferie, så jeg ble henvist til en kvinnelig lege som ikke snakket spesielt godt norsk. Det i seg selv var ikke noe problem, da jeg er vant til dette etter å ha bodd noen år i England. Det som var litt sånn ubehagelig var at jeg følte at jeg fikk veldig lite informasjon. Jeg måtte liksom hale det ut selv. Forklarte problemet med at vi har tenkt på abort og hun bare ga et vagt "hm" til det. Da jeg spurte om hun kunne henvise oss til noen vi kan snakke med, så sa hun bare at da må du nok snakke med jordmor. Jeg spurte om jeg ble henvist, og hun bare mumla at jordmora var rett rundt hjørnet. Jeg spurte hvor, og hun sa "her nede" og pekte med en finger. Jeg ba henne forklare veien, og fikk til slutt vite hvor det ligger... Måtte bestille time der selv. Vet ikke hva som er normalt i forhold til dette, men her var det ikke noe hjelp å få.

 

Hun fylte inn helsekortet, tok celleprøve (siste ble tatt i 2004) og clamydia test. Samt at de tok blodprøve da jeg dro. Urinprøven var helt fin uten infeksjoner. Fikk med meg et hefte jeg kunne lese, og en bok med "til far" og "til mor" på hver sin side. Hun estimerte termin til 29. januar.

 

Så nå venter jeg i grunn bare på resultatene fra blodprøvene og testene.

 

Etter legetimen dro jeg rett på jobb, og da jeg møtte sambo etter jobb spurte han hvordan det gikk. Jeg svarte som beskrevet over, og han var stille hele veien hjem. Da vi kom inn døra ga jeg han en klem og spurte hvordan han hadde det.Jeg fikk "bra" til svar, og spurte en gang til. Da knakk han sammen. Gråt kjempelenge, og det gjorde jeg og. Han er fortsatt på det at jeg må ta avgjørelsen, og har nok skjønt at jeg helst vil beholde. Sagt at jeg vil ha han med til jordmor slik at vi kan prate begge to.

 

Ringte helsestasjonen i dag, og de beklaget seg med liten bemanning pga ferie, og at de ikke hadde mulighet til å ta oss i mot til en samtale nå. Mente jeg ikke trenger å komme dit før i uke 24 og at det var liten vits i å registrere meg i dag... Ble henvist videre til Amathea for å prate med de. Så jeg sendte en mail til Amathea, og de ringte meg innen en halvtime! Så nå har vi time til en samtale hos en familierådgiver på torsdag...

 

Ble langt dette her, men trengte å få ut litt tanker...

[Squirrel79]

Ja, da var torsdagen over og vi er godt inni fredag. I går hadde jeg fri fra jobb, og deler av dagen ble viet til et besøk hos en veldig hyggelig familierådgiver hos Amathea. Endelig er det noen som hører på meg og ikke bare sender meg videre til noen andre! Hadde lyst å gi henne en stor klem da vi gikk, og takke for at hun hørte på meg/oss.

 

Besøket hos Amathea gikk greit. Sambo var med, og vi fikk pratet litt. Rådgiveren stilte masse spørsmål, men tvinget ikke fram noen svar eller påførte oss noen meninger. Bare inspirerte til at vi må tenke selv, og litt på hvorfor vi har de standpunktene vi har. Dette førte til en lang prat mellom meg og sambo etter vi gikk fra Amathea, og jeg har litt mer innblikk i hvorfor han ønsker at jeg skal ta abort. Jeg var klar over at han er livredd som det er, men vet nå litt mer konkret hvorfor. Han er redd for å ikke elske barnet når det er født, redd for at livet hans blir endret, og redd for at han ikke skal takle situasjonen. Han har nok ikke endret noen mening om hva han vil, men jeg fikk hvertfall ut av han at han ville blitt med på ultralyd om/når den tiden kommer. Jeg har ikke klart å fortelle han klart at jeg inni mitt hode har bestemt meg for å beholde, i frykten av hans reaksjon. Men jeg tror han innerst inne vet hva utfallet blir. Særlig etter samtalen i går også.

 

Jeg har fått ny time hos Amathea på torsdag, og har bestemt meg for at jeg skal ha tatt alle avgjørelser da. Blir godt å prate med noen som hører på meg og gir meg tilbakemeldinger på det jeg sier. Det er utrolig vanskelig det her. Føler at jeg velger mellom sambo og barnet, selv om jeg har på følelsen av at sambo kommer til å prøve det han orker for å få dette til. I følge siden her er jeg 11 uker i dag, men i følge legen var jeg 9 1/2 forrige fredag, så da er jeg nok nærmere 10 1/2 i dag. Så fristen for abort er i ferd med å løpe ut. Men jeg klarer nok ikke å benytte meg av den uansett...

[cowboylaila]

Heisann!

Ville bare høre hvordan det går med deg? Hvordan gikk d hos rådgiveren på Amathea idag?

 

Jeg tror at samboeren din kommer til å bli hos dere og at alt ordner seg med tiden! Det er vel ingen menn eller kvinner som ikke elsker sine barn etter de er født.. Da er man fortapt

[Squirrel79]

Det gikk kjempebra hos Amathea på torsdag. Jeg må virkelig gi de masse skryt, for selv om jeg/vi bare har vært der to ganger så føler jeg virkelig at noen bryr seg! Jeg fikk klar beskjed om å holde kontakten og fortelle hva som skjer, om jeg trenger de eller ikke, og det er jo kjempehyggelig. Gikk ut derfra med et smil om munnen og et håp om at ting går i orden.

 

Nå gjenstår den "endelige" praten med samboer. Har ikke hatt mulighet de siste par dagene pga. hektisk program, men skal nok få det til i helga. Han vet nok utfallet, men jeg har ikke fortalt det.

 

Fikk brev om ultralyd i går, så da er ting på riktig vei

[Anonym bruker]

førstemann var ikke planlagt og han ville ikke ha barn og var ikke klar....det var jo ikke planlagt.var ikke klar jeg heller,men ble fort klar...skulle ikke ta noe abort jeg nei:)imot det,vis det ikke er en veldig god grunn for det da.ble slutt mellom oss og sammen igjen og litt fra og tilbake.så babyen vår når hun var 3 uker og han var frelst og veldig klar:)flytta sammen og vært sammen i 4 år etter det og venter vårt 3 barn nå.

tror han blir fort klar ja,når han får tenkt seg om.beste på denne jord!

 

lykke til. de kan forandre seg fort og det kan jo være ett sjokk....varte lenge på min mann ja.

[titti64]

Squirrel79 er du der ennå? Har så lyst til å vite hvordan det går med dere? Håper alt har ordnet seg.

Lykke til!

[ILRK]

Lurer fælt på hvordan det går med dere jeg også...

 

[Anonym bruker]

Lurer fælt på hvordan det går, jeg!! Håper du oppdaterer snart;)

[Squirrel79]

Hei!

Oppdaget at jeg ikke har vært inne på beskriv svangersk. forumet på lenge, og ser nå at dere etterlyser hvordan det går.

 

Til det har jeg bare gode nyheter. Var på UL for noen uker siden, og for to uker siden fortalte vi foreldrene våre (som alle blir besteforeldre for første gang) om nyheten. De var alle helt i hundre, og mamma har allerede vært ute og shoppa. Så med andre ord så går det bra. De siste to-tre ukene har det gått veldig bra. Samboer har begynt å bli mer positiv, og ser stolt ut når han blir gratulert. Det er offentlig nå, og de fleste vennene og kollegaer har fått vite om det.

 

Ser nå fram til de siste månedene av svangerskapet. Dette skal gå bra!

 

Tusen takk for gode tanker fra alle sammen!

 

ps. Det hører med til historien at ei av mine nærmeste venninner skal ha noen uker etter meg

[HØYgravid+mammaen til Oliver!!]

jeg ble såååå glad på deres vegne!!! ar fulgt historien din!!

 

og utrolig koselig at du har en venninne som også skal få barn, litt lettere å snakke med noen som er i samme situasjon som deg hvis det skulle oppstå spørsmål, eller problemer underveis. er jo litt slitsomt med nyfødt baby;)

bare husk å være kjærester etter at vedunderet annkommer, så skal det gå så bra, det er jeg sikker på!

[Squirrel79]

Takk for det

 

Ja, det er kos at det er flere i samme båt. Har funnet ut av to andre som jeg kjenner som skal ha rundt samme tid og, så her går det framover.

 

Nå bare gleder jeg meg

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg så tilfeldigvis denne tråden nå, og leste den i spenning nedover. Så kjempefint at dette har ordnet seg!

 

Min historie lignet også en del for nesten fem år siden: Uplanlagt barn, nytt forhold, far i panikk som ønsket abort og barn "siden" , besøk hos Amathea, jeg klarte ikke tanken på abort begynte såvidt å tenke tanken fordi jeg var redd for å kjøre forholdet i grøften..

 

Men barn ble det. Ha ga seg, og ble - og er - verdens stolteste og flinkeste far.

 

Det har vært noen utfordringer, mest fordi andre faktorer (økonomi, jobb etc. ikke lå så godt til rette. Men ofte ser jeg på datteren min og tenker at du verden så glad jeg er for at dette gikk som det gikk. Jeg vet ikke om han noen gang tenker på sin skepsis den gangen, men er i hvert fall helt sikker på at han ikke angrer.

 

Nå jobber vi med nr. 2. Det tar lenger tid. Jeg ble et dydsmønster til å bruke prevensjon etter dette, tenkte at vi måtte for all del unngå å havne i en sånn situasjon en gang til. Og vi har brukt tid på å rette opp faktorene som ikke lå til rette. Har prøvd i ni måender nå, og håper det skjer snart. Men jeg synes det har vært riktig og viktig å at sørge for at det ikke har blitt flere uplanlagte siden jeg på en måte "vant" den gangen. Så får man heller tåle at det tar litt lenger tid når man først vil.

 

Når jeg nå ser at det er vanskeligere, skjønner jeg enda bedre hvor takknemlig man skal være for at det skjer lett, og at man skal ha veldig gode grunner til å ta abort..

 

Lykke til! Dette går bra!