Da av-anonymiserererererer jeg meg... :)

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Der er jo aldri garantier...Og man kan prøve å holde seg nøktern på jorden og si til seg selv,- dette går aldri bra likevel....Eller , skal ikke bli knust om det ikke går,igjen.... men, om man er lykkelig eller pessimist,- sorgen om det skjer igjen er jo like stor uansett? Så går man bare glipp av det å få lov til å glede seg om enn det er en liten stund eller en lang stund...

 

Jeg skal prøøøve å være optimist, prøve å ikke sjekke panisk ved hver do-visitt, prøve å la meg selv tro at denne gangen går alt som det skal og det var en mening med tapet i julen....Nemlig. Heia oss, vi har så grådig lov til å glede oss.

 

Men huttemegtu så skummelt dette er. Har termin i januar og er like langt på vei nå som når SAen min slo til i fjor....

[Liss,♥ ♥ T,M,L♥ ♥]

Huff, skjønner hva du mener, jeg for min del klarte ikke og senke skuldrene før etter uke 12, da roet jeg meg nok ganske så mye ja.

Men tiden før der var helt jævli for og si det rett ut, var livredd hver gang jeg gikk på do, for og finne blodspor, og var sikker på at jeg hadde begynt og blø hver gang..

 

Så du er nok ikke alene om og bekymre deg, men må innrømme at jeg lettet 10 kg den dagen jeg hadde passert 12. uke, og alt så bare bra ut...

 

Lykke til:)