Er i en forferdelig vanskelig sitasjon..ble veldig langt, men kan noen lese og dele sine tanker?

[Anonym bruker]

Vanskelig å finne ett forum som "passer" da jeg føler jeg er den eneste i hele verden som har det slik...

Det er få forum man kan være anonym i, å jeg vil gjerne være det.

Håper å slippe unna drittslenging fra noen, det behøver jeg virkelig ikke.

 

Jeg møtte mitt livs kjærlighet for 2 år siden. Jada, det høres klisje-aktig ut, men det var det virkelig også. Kjærlighet ved første blikk, sjelevenner, meant to be - hele pakka!

Vi bor langt fra hverandre, men vi møtte så ofte vi kunne.

Så fikk jeg delvis permisjon fra jobben, og flyttet til han.

Da begynnte egentlig problemene.

Han har en sønn fra før, på 4 år. Bio-mor hatet meg fra første sekund, mildt sagt. Vi var sammen nesten ett år før jeg fikk treffe sønnen hans.

Hun nektet å la han komme når jeg var der. Da reiste hun bort slik at kjæresten min ikke kunne hente han.

Men etterhvert gikk hun med på at sønnen kunne komme.

Men jeg fikk ha NULL ansvar og samvær med sønnen hennes, hun sa faktisk i fullt alvor at jeg skulle være på soverommet hele helgen mens han var der. Det skjedde selfølgelig ikke, og jeg og sønnen deres kommer veldig godt overens.

Hun klikker totalt når han snakker om meg, og truer sønnen med at han aldri får sove hos mamma mer hvis han snakket med meg igjen.

Har har store samvittighetskvaler pga dette. Og går fra og vil leke med meg og kose med meg til å fullstendig nekte å snakke med meg...vanskelig... kunne fortsatt i evigheten med eksempler.

 

Etter en stund (ca 2år) ble ting rett og slett for vanskelig for meg (av mange grunner), og vi ble enige om å ta en pause i forholdet.

Jeg reiste tilbake til min hjemplass. Så en helg skjedde det som ikke skulle skje...jeg drakk meg sannseløst full og ble med eks'en min fra ett tidligere forhold hjem. Siden jeg og kjæresten min hadde jevnlig kontakt fortalte jeg dette. Ingen av oss ser dette som utroskap siden vi hadde gjort det slutt. Men jeg ønsker det såklart ugjort.

Jeg savner kjæresten min helt avsindig og innser at vi har gjort en stor tabbe. Han har aldri ønsket at det skulle bli slutt.

 

Så...jeg oppdager at jeg er gravid. Og jeg vet ikke hvem som er far.

Mest sannsynlig er det eksen og one-night-standen min mens det var slutt.

Han tror det er han som er far..jeg har ikke klart å si noe, men vet såklart at det må gjøres snart (er 12 uker på vei)

Jeg kjæresten min er blitt enig om å prøve på nytt, vi vet det vi to som er ment for hverandre. Uansett.Han vet hele historien. Så jeg kommer til å flytte dit, altså langt bort fra han som sannsynligvis er faren til barnet.

 

Hvordan kommer dette til å bli??

Herregud jeg er så redd.....

Er fryktelig spent på hvordan han vil takle å ha en baby i hus som ikke er hans. Vi snakker mye om det, å han er sikker på at dette kommer til å gå bra.

Hvordan blir det hvis eksen min er barnefar? Med samvær i spedbarnsperioden?

Hvilke økonomiske rettigheter har jeg når jeg har samboer som ikke er barnefar?

Heldigvis er bio-mor litt vennligere innstillt til meg nå enn i begynnelsen (hun vet ikke om graviditeten). Kjæresten min får delt omsorg/samvær fra høsten av.

Finner ikke ut av farskapet før etter fødselen, så er såklart spent på det.

Hvordan kommer graviditeten min til å bli siden jeg på en måte står alene? Selv om jeg vet kjæresten min vil støtte meg fullt ut..

 

Egentlig trenger jeg bare å få sagt alt...kanskje noen trøstende ord.

Noen tips på veien kanskje..

[Anonym bruker]

Hei du =)

Jeg lurte også litt på hvem som er BF, men etter besøk hos lege fant jeg ut hvor langt jeg var på vei, men BF tror enda ikke at det er han.

 

Det du kan gjøre er å ta en fostervannesprøve og få de to mennene til å ta dna prøve også, så ser legene hvem som er like.

 

Den testen kan du ta snart trodde jeg, dere må rette på meg dersom jeg gir feilmeldinger her =)

 

Håper alt ordner seg for deg =)

[Mammantiltigerogentil]

Ingen drittslenging her Anonym, vi har som regel så komplekse og rotete problemer selv at vi blir lykkelige når vi hører om en som faktisk får støtte av typen sin!! Så der må jeg si du er kjempeheldig, du har virkelig kapret deg en fin mann virker det som.

 

Men jeg skjønner at du føler deg nede; ikke bare må du stå opp mot en vill bio-mor som tydeligvis har issues hun burde gått til psykolog for heller enn å ødelegge ungen sin på den måten.... men du har blitt gravid og er ikke helt sikker på om det er mannen du elsker eller eks-typen sitt barn.

 

Først vil jeg si; prøv å ikke ta alle sorgene på forskudd. Se på hva du har: nemlig en kjæreste som er der for deg.... tydeligvis gjennom ild og vann! En nydelig baby i magen, som faktisk kan være kjæresten din sitt barn. Muligheten til å finne ut etterhvert hvem som er faren til barnet. Og nesten ett års svangerskapspermisjon!! (gjett om JEG gleder meg .

 

Du går jo ikke gjennom svangerskapet alene, du har kjæresten din der som støtter deg og hjelper deg.

 

Når det gjelder rettigheter, samvær etc så har du 6 måneder å finne ut av dette på; babyen kommer jo ikke imorgen . Som regel er det sånn at i spedbarnsperioden så har du hovedansvar, og eksen din, hvis det er hans barn, har rett til å treffe barnet noen timer om dagen så og så mange dager i uken/måneden. Ingen overnattinger alene før barnet er 1 år etc.

 

Det høres ut som om du har et flott nettverk rundt deg, og at du vil klare dette fint! Det var sikkert ikke sånn du så for deg ditt (første?) svangerskap; med alle drømmene vi jenter har hatt om det... Det kan iallefall jeg skrive under på! Men prøv å gi litt slipp på akkurat det, bestem deg for at babyen i magen kun skal få positivitet og glede fra deg fremover, og at du ikke vil bekymre deg og være lei deg for ting du nå ikke kan endre.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg blir så glad av sånne flotte svar!

Mulig det har med hormonene å gjøre men tårene bare renner her.

Og jeg innser kanskje mer og mer at jeg langt ifra har det ille...

 

Ja, jeg ER heldig! Jeg har verdens beste kjæreste, det er bare helt utrolig å tenke på.

Jeg har hatt endel "stygge" tanker ang barnet i magen...har av og til ønsket det bort bare for å få ett "enklere" liv. Men det er ikke det jeg ønsker...selv om dette er laaangt fra hvordan jeg så for meg den første graviditeten min, så er jeg blitt så gla i babyen i magen

 

Har snakket med eksen min, han sa at hvis han er faren vil han det skal stå "far ukjent" i papirene. Så har noen runder og gå der også.

Jeg er litt usikker på hvordan det blir. I forhold til barnet.

Barnet vil jo bli oppdratt av meg og kjæresten min i felleskap, så vil jo ikke mangle en farsfigur sånn sett. Vi har også såvidt hvert innom snakk om adopsjon. Som sagt, mange runder å gå...

Men vi finner ut av det!

 

Gleder meg til å finne ut hvem som er far, men tror nok at det er eksen min...desverre...

Men kjæresten min kommer til å støtte meg hvert eneste skritt på veien! Når det gjelder bio-mor til ste-sønnen min, har hun kommet seg betraktelig

Tror vi er på vei mot en grei ordning der også.

 

HI

 

 

 

[Thessa og Bebbis]

Skjønner veldig godt at dette er en utrolig vanskelig situasjon for deg! Så bra moren til sønnen hans er blir vennligere mot deg.

Det høres ut som dere kommer til å klare dere bra, selvom det ikke skulle være hans barn så stiller han jo opp og der har du beviset ditt for at du har funnet deg en skikkelig flott mann! Du får i tillegg en nydelig liten baby som er din! Som du kommer til å elske høyere enn noe annet!

 

Jeg har ikke så mange tips, desverre. Annet enn å ønske deg lykke til! ;-) Og si at alt ordner seg

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg må bare rette på ett svar du har fått her, man kan ikke få tatt dna prøve i norge før etter barnet er født, dette pga faren for å abortere.