Til dere som har vokst opp uten (mye) kontakt med far

[Mammantiltigerogentil]

Jeg leste et innlegg av Heidin her på siden der hun sa hun kjente flere, samt at hun selv hadde vokst opp uten særlig mye kontakt med sin biologiske far. Jeg er selv 10 uker på vei nå med en liten en, og er alene. Jeg klarer meg forsåvidt fint, og vet jeg vil være en fantastisk mamma for babyen min. Men jeg tenker så mye på hvordan det vil bli for barnet å ikke ha en biologisk pappa. Hva skal jeg si for at barnet ikke skal slite resten av livet med tanken på at pappa'en hennes eller hans ikke ville vite av henne/han. Det gjør meg så ufattelig trist og har ført til en god del panikk-anfall... der jeg nesten er på telefonen til Ullevål for å ta abort fordi jeg omtrent syns det er bedre enn å føde en baby som vil ha det vondt resten av livet.

 

Jeg har selv verdens beste pappa... og familie for den saks skyld... som støtter meg. Jeg er en pappajente, og vet at babyen min i det minste vil få verdens beste bestefar. Og jeg vet at jeg vil finne en fantastisk fin mann som vil elske babyen min og meg, som jeg kan få flere barn med og som vil kunne være en herlig stepappa. Men... er det bra nok? Dere som har vokst opp uten mye kontakt med deres biologiske pappa... har dere noen råd til meg? Jeg vet jeg ikke kan endre på omstendighetene, og jeg vil så gjerne ha denne babyen... hvordan kan jeg gjøre livet til barnet mitt lykkelig og fylt av kjærlighet selvom faren var en drittsekk og dro en uke etter at jeg hadde fortalt om graviditeten? Hvordan kan jeg (bort)forklare det uten å påføre barnet altfor mye sinne og tristhet?

[Anonym bruker]

Hei!!!

 

Jeg er oppvokst uten min biologiske pappa- han stakk fra mamma når hun var gravid, mente han ikke var klar.. Når jeg var liten hadde han noen forsøk på å ta kontakt med meg, men når det går 1-2 år mellom hver gang blir jo ikke det noe bra forhold. Så jeg har ikke noe bra forhold til min "pappa"...MEN jeg har overhode ikke lidd av den grunn. Jeg har hatt en fantastisk bestefar- som alltid har vært der for meg, liten som stor! Og jeg har en utrolig stefar, som jeg ser på som min pappa!

 

Jeg ville anbefalt deg og vært ærlig med ungen, kanskje si det litt mer varsomt i begynnelsen på hvorfor pappa ikke er der, men alt kommer for en dag!!!

 

Ønsker deg masse lykke til, og du skal nok se at alt går bra!!! Du har jo en fantastisk familie som du selv sier! Og det er godt å ha!!!!

[Anonym bruker]

Har ei venninne som vokste opp uten mye kontakt med bio far, som bodde i nabo kommunen. Har spurt henne, og hun har ikke lidd under dette. Men, kanskje noen barn gjør det, lager seg gloriebilder av bio far og lengter og drømmer. Registerer ellers på div internett fora at det er fedre som gjør et stort nummer ut av dette temaet. Men som jeg sa til ei venninne her om dagen hvis barnefar til datter på 3 år ikke har sett henne siden hun var 6 mnd; fedre ville blitt skuffet om de ser at barn greier seg uten fint i livet uten daglig kontakt med dem. Fedre tror barnet sitt kontakt med dem er det det står og faller på om barnet vokser opp uten store traumer. Så viser det seg at barn greier seg godt i livet likevel, uten omfattende kontakt med faren. Det er dette jeg tenker på at de ville nok bli skuffet mange fedre om de innsåg dette. At barna greier seg likevel, uten dem.

[Anonym bruker]

Dette er alltid vanskelig. Selv blir jeg også alenemor, men barnefaren skal stille opp.

Vet ikke hva som er grunnen til at du blir alenemor (du skrev at han stakk av, men det er det jo mage som gjør). Det aller viktigste er at du svarer på spørsmålene til barnet ditt. Har du planer om å oppgi navnet til faren f. eks? Ei venninne av meg har aldri fått høre noe om faren sin, ikke navnet hans en gang. Jeg synes dette er veldig sterkt. Mener det skal være veldig alvorlige omstendigheter før man ikke forteller barent navnet på sin far.

Da mamma og pappa fikk meg, hadde moren min allerede broren min på 2 år. Hun fikk ham med en gift mann. Vet ikke hvor mye broren min visste om dette, men både i fødselshilsenen i avisen og i papirene så står farens navn. Han sendte også alltid bursdags- og julegaver. Da faren til broren min skilte seg fra sin kone da broren min var ti år, møttes de første gang. Dette er nå 11 år siden, og de har fortsatt kontakt, selv om det alltid vil være min far som er pappaen hans.

Det jeg prøver å si er at det er viktig at du ikke går med på å fraskrive den biologiske faren all rett. Ha ham med på fødselsattesten. Gi ham sjansen selv om han kommer krypende etter 10 år. Det som har hjulpet broren min, er jo nettopp det at faren hans aldri har vært noen hemmelighet.

Vil ønske det lykke til, og minne deg på at du ikk er alene.

[Storegull og lillegull i magen]

Jeg er i samme situasjon som deg anonym..

Blir alenemor, men pappan sier han skal stille opp.. Har ikke sett så mye til det ennå, men jeg er bare i 13 uke..

Alle sier at det forandrer seg når ungen faktisk kommer..

Ungen min skal alltid vite hvem faren er!

Nå er jeg kjempeheldig, fordi broren til faren og dama hans har virkelig tatt meg inn i varmen, og er der 1000%! Det er godt å vite at ungen min kommer til å kjenne røttene sine uansett, spesielt siden jeg har fått barn med en afrikaner..

Jeg har ei venninne som ikke har fått vite noe om pappaen sin, og jeg vet at dette har preget henne! Hun har aldri sagt noe, men jeg har merket det på henne..

Jeg hadde vært i utlandet, og da jeg kom tilbake var hun VELDIG interessert i å vite ALT, ville se bilder osv..

Etter en stund, så sa hun stille, det er jo nabolandet til der pappaen min kommer fra..

Hun har hatt en bestefar som har vært hennes "pappa", og jeg tror det har fungert bra for henne, men det er jo ikke den virkelige pappaen..

 

Hvis barnet virkelig vet hva som har skjedd, er det kanskje lettere at den ikke "glorifiserer" pappaen, bare en tanke..

 

[Storegull og lillegull i magen]

Trykka litt for fort der..

 

Jeg har også tenkt mye på dette, at pappaen ikke skal bo med oss.. Han har fått seg ny dame, og jeg er derfor bekymret over hvor mye tid han virkelig setter av til oss..

Han eksploderte når jeg fortalte han at han ikke har noe rett på ungen de 9 første månedene, og at han må komme til oss på besøk..

Han hadde vel sett for seg å dra med ungen min til den nye dama, og leke happy family med henne..

Tror dette er ekstra sårt fordi jeg har vokst opp i et hjem med både mor og far..

Dessuten er jeg også pappa jente, og han er UTROLIG viktig for meg!

 

Så jeg skjønner hvordan du har det Anis_natal.. Det er IKKE lett!

[Anonym bruker]

Jeg hadde ingen kontakt med faren min etterjeg hadde fyllt 2 eller 3 år.. ihvertfall for liten til å huske noe særlig.

Jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg syns er viktig om man blir alene, og det er først og fremst at en evt. stefar MÅ være moden nok til å kunne ta litt ansvar og akseptere barnet.

Jeg fikk en stefar som var veldig umoden. Jeg ville jo bli med på ting som han dreiv med for å se, men han ville ikke "passe" meg. Da han fikk barn med min mor, følte jeg meg som luft for ham. Har følt siden at jeg ikke egentlig hører med i familien. Det ligger flere faktorer til grunn for det, men det ble ikke bedre av at mamma ikke pratet med meg om faren min overhodet. Jeg hadde massevis av spørsmål og smugkikket i et gammelt album bare for å se på bilder av ham og se om jeg liknet osv.. Kunne ønske mamma hadde satt sammen et lite album det var meningen at jeg kunne ha på rommet for eksempel. Alt ble liksom så hemmelig..

Tror det hadde vært lettere om mamma hadde tatt opp temaet jevnlig fra jeg var liten slik at det ble en natulig del og ikke et hysj-tema. Kunne bare ha sagt at pappa ikke ville ha barn, men det ville mamma og at vi kanskje kunne sendt et kort for å se om han svarer? Da hadde det nok vært færre tanker rundt det også. -Jeg fikk jo mange spørsmål fra venner om hvor han var og om jeg ikke ville oppsøke ham osv..

Jeg tror det er bedre med litt kontakt (f.eks. brev/kort/mail) enn ingenting overhodet.

 

Og så ville jeg nok ha spurt barnefaren om han har forslag til hva du kan si til barnet om hans fravær når det blir stort nok til å spørre etter en far.. Bare ikke si at han er død! Har et skrekkeksempel på det nemlig fra en kollega!

 

Lykke til videre, du har en utrolig fin tid i vente! Bare sørg for at du ikke skyver folk vekk fra deg, for du trenger avlastning og noen å dele alle gledene med!

[Ayla73]

Hei, jeg mener det er viktig at du er ærlig, på en fornuftig måte. Selv har jeg hele tiden sagt til min 7 år gamle sønn at hans biologiske pappa har valgt å leve et liv uten oss (jeg har lagt vekt på at det er hans valg og ikke vårt), og at jeg faktisk ikke har snakket med han siden jeg gikk gravid med han, og derfor ikke kan svare på mer (det blir bare spekulasjoner). Jeg har vist han bilder av pappaen sin, fortalt det jeg vet om han (kun positive ting), og sagt at når han blir 18 år kan han velge å ta kontakt med han, men at han må være forberedt på et nei (barnefar har ny familie som ikke vet om oss). Barnefar har fått brev fra meg ved to anledninger, så han vet at han når som helst kan ta kontakt.

 

Min veninne (som jeg ble kjent med da jeg gikk gravid og som var i samme situasjon som meg) har opplevd en annen situasjon. Der tok barnefaren kontakt da sønnen var 6 år gammel. Sønnen har nå fått et flott forhold til barnefaren.

 

Har du hørt om Amathea.no? Der finnes mange gode råd, og de har også kurs for aleneforeldre. Jeg gikk på det, og var kjempefornøyd.

 

Veien blir til mens du går

 

Den Positive Lov:

Tenk positive tanker.

Bruk positive ord.

Gjør positive handlinger,

og det positive gror.

 

Lykke til!

 

 

PS! Det hører med til historien at jeg for 3 år siden møtte en mann som har påtatt seg papparollen for sønnen min. Jeg kunne ikke funnet en bedre far til sønnen min!

 

 

[Anonym bruker]

hei!

for elleve år siden var jeg i det samme dillemaet som deg.

jeg har tatt meg en liten prat med datteren min,jeg:) hun vet hvem faren er,og selvom han ikke egner seg helt til å være noen far,så har han hilst på henne av og til.jeg tror man kan få tanker om aldri aldri,men kanskje man kan fortelle dem litt om pappaen likevel.jeg fikk engang ett godt råd,og det er å prøve å tenke over hvilke positive sider jeg likte hos ham,og hva han er flink til,og fokusere på de når man prater med barnet .før eller siden vil de gjerne vite litt.men man kan si at akkurat nå kan han ikke være en far som er der,uten å si noe negativt.en gang kan det hende de kan få en god kontakt,selvom ikke vi har det.

min datter sa:jeg savner ikke pappa,fordi du ER jo mor og far i ett:D

og jeg har en veldig god kamerat som er fadder,og stiller opp for henne og elsker henne over alt,så har uansett ett mannlig forbilde.et meget godt et,som har lært henne selvrespekt,stabilitet og stødighet,noe faren ikke kan-kunne.

jeg tror det er verre å ha en far som dukker opp når det passer han,enn å ikke ha noen far der,jeg.for barnet altså.barn trenger mest av alttrygghet,og stabilitet,og lever godt da.om du kan være det for barnet ditt tror jeg ikke det er savnet etter en far som vil dominere.

lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har vokst opp uten å ha kontakt med min biologiske far. Imidlertid fant mor en ny kjæreste og han har blitt min pappa. Tro meg, blod er IKKE tykkere enn vann! Jeg har faktisk en slags telepatisk kontakt med min adoptivfar, utviklet gjennom de årene vi har hatt et far-datterforhold.

[Mammantiltigerogentil]

Takk til alle dere som har svart

 

Jeg er nå 23 uker på vei, og livet ser lysere ut. Jeg har kuttet kontakten fullstendig med bf, og prøver å hele tiden se på alt det positive i livet mitt! Alt det positive som min lille gutt (ja, det blir en liten gutt skal få ta del i. Jeg har ikke lenger panikk-anfall, og jeg tenker at én ustabil type skal ikke få ha den makten over meg eller gutten min. Livet mitt er ellers befolket av kjernesunne, gode, voksne og åpne mennesker!

 

Jeg tror på kjærligheten; jeg tror at kjærligheten til babyen min og den mannen han skal bli vil gi han en fantastisk start i livet selvom faren hans ikke vil få ta del i den reisen. Han får et fantastisk besteforeldre-par, han har en kjempegod onkel og tante, han er omgitt med mine herlige venner og vennepar med masse gode mannlige rollemodeller. Jeg tviler heller ikke på at jeg vil finne en mann som vil elske meg og gutten min. Og kanskje gutten min vil være like heldig som deg anonym 21.40 Og alle dere andre som forteller om gode, varme forhold til steforeldre

 

Nå gleder jeg meg over de små spilloppene han finner på i magen; spark og sprell Jeg har kjøpt seng og barnevogn, pusset opp hele leiligheten, og nyter graviditeten. Jeg kan såklart savne en arm å lene meg på nå og da, men jeg lar ikke savn og negativitet og bekymring styre meg! Da tenker jeg heller: YESS, jeg har en leilighet for meg selv; her kan jeg ha gass-mage uten at det plager noen ;-) Jeg irriterer meg ikke over sokker på gulvet, en mann som ikke er involvert i magen og mageboeren, redsel for utroskap mens magen vokser og vannet samler seg i leggene etc. Og på jentefesten igår fikk jeg uforbeholdende hyllester av mine søte venninner som utropte meg til kveldens SuperKvinne; sterk, og imponerende fordi jeg står der loud and proud med magen og ikke skammer meg over at jeg går denne veien alene )

 

Stor klem til dere alle. Dyrk det positive!