Stakkars lille gutten vår som det ikke var noe håp for...

[kakkabette mai10+april12]

Forrige fredag var vi på ultralyd (uke 18) og det som vi trodde skulle bli en hyggelig opplevelse ble alt annet enn det... Jordmor oppdaget raskt en stor sort flekk som hun selvfølgelig skjønte ikke var normal. Hun ble veldig stille og ville ikke si noe nærmere om hva det kunne være før en lege fikk sett på det. Deretter grusom venting på gangen, ny lege, ny ultralyd, og så en tilbakemelding om at fosteret ikke har noen åpning ut av urinrøret, den lille vennen vår har aldri noensinne fått tisse, og urinblæra var over 5,5 cm stor!! En svært alvorlig misdannelse som ikke er mulig å få gjort noe med. De andre organene ble trykket ut i sidene og ville ikke få utvikle seg som normalt, og hvis det i det hele tatt ville overleve fram til termin, hadde det ikke hatt noe som helst sjangs etterpå.

 

Det var selvfølgelig et forferdelig sjokk, vi hylte og gråt, men er veldig "takknemlig" for at det var så ille, slik at det ikke ble noe ubarmhjertig valg for oss. Vi ville helst at den lille skulle slippe så fort som mulig, den kunne jo umulig ha det noe godt der den lå, og det ville jo bare bli verre.

 

Det ble en uke med venting før jeg kunne få født den ut, men er på en måte glad for at ikke ting gikk for fort, slik at vi fikk bearbeidet tankene. Vi snakket og snakket og snakket med hverandre, familie, venner og kollegaer, og det hjalp MYE! Har fått en enorm støtte fra alle hold.

 

Ble lagt inn klokka åtte fredag morgen, det ble en dag med mye "mens"smerter, og rier, selv om jeg fikk mye morfin og smertestillende. Kvart på tre gikk vannet og i løpet av to minutter kom alt sammen ut, overraskende lett. Følte bare en utrolig lettelse over at alt gikk så greit, har jo ikke vært igjennom noe lignende før og hadde grudd meg mye!

 

Vi hadde tidligere i uka bestemt oss for at vi ikke hadde lyst til å se det lille fosteret, men etter å ha lest flere innlegg her på Barnimagen, ble vi overbevist om at det var lurt å se det allikevel. Og er veldig glade for det valget!!

Legen kom inn med den lille gutten vår i en eske. Det er så godt å sitte igjen med minnet av ti perfekte små fingre, ti perfekte små tær, ansiktet og de små ørene som holdt på å utvikle seg, istedenfor det store sorte "hullet" på ultralydbildet. Han hadde selvfølgelig en utrolig stor mage (som legen hadde dekket over med et papir), men resten var så flott.

 

Det er veldig rart å sitte her og ikke være gravid mer, jeg hadde det SÅ bra gjennom hele svangerskapet fram til ultralyden, vi hadde prøvd å legge alt til rette for den lille i magen, kjøpt oss rekkehus hvor vi flytter inn i august, og hadde lagt små planer for vår lille familie framover. Hadde nesten ikke tenkt tanken på at noe skulle være galt.

Men skal ALDRI ta det for gitt igjen!!!

 

Det blir noen opp-og-ned-uker utover nå, men vet det er viktig å sørge og ikke bare skulle være sterk. Men har en indre tro på at dette styrker oss på sikt og at vi vil få våre små barn en gang i framtida.

 

Men den lille gutten vår vil alltid være i vårt hjerte!!!

 

Som noen andre har skrevet på dette forumet -

"Små føtter setter også dype spor"

[tingeling87]

huff. dette var forferdelig trist å lese.. det virker som om du er veldig fornuftig og ikke minst sterk! det er veldig godt at dere har familie og venner som trøster dere og tar vare på dere i en slik situasjon, for dere har full rett til å være triste og sinte og dere må ta dere god tid til å sørge. jeg og min samboer ble gravide i oktober og mistet da jeg var 15 uker. fosteret hadde store misdannelser og kunne ikke overleve utenfor livmoren. så jeg vet at du har gått igjennom noe av det aller verste man kan oppleve. jeg og min samboer kom veldig mye sterkere ut av dette enn vi trodde. og i dag, 4 mnd etter er jeg gravid igjen. jeg er livredd for hva som kan skje, men har bestemt meg for å la bekymringene slippe, for dette er noe jeg ikke kan kontrollere i det hele tatt. så når du og din kjære bestemmer dere for at dere er klare til å prøve igjen, så håper jeg du vil klare å slappe av og ta vare på deg selv i løpet av svangerskapet. det fortjener du! masse lykke til videre. mange klemmer!

[Nina_J]

Huff så leit..jeg føler med dere. Det er et utrolig sjokk når man forventer at alt skal gå bra!

 

Jeg har selv mistet en gutt i uke 23. Vi tenkte at dette går så bra, hadde ikke i tankene engang at vi kunne miste han!

Alt så fint ut på ul i uke 18, men helt uten videre gikk vannet, og tre uker senere kom gutten ut av seg selv. Det var liv i han til siste dag.

 

Det var både trist og godt å få han opp på fanget. Å se hvor velskapt alt var! Helt utrolig.

Vi fikk han inn til oss flere ganger, og familiene våre fikk også se de som ville.

Det var veldig godt å kunne dele sorgen med våre nærmeste. Da visste vi at vi ikke var alene om å miste noen.

 

Jeg er heldigvis blitt gravid igjen nå, og tar aldeles ingenting for gitt denne gangen som du sier..håper bare vi slipper å oppleve det å miste et barn igjen!

Det håper jeg dere også slipper!

 

Jeg er sikker på det går bra med dere neste gang

Lykke til videre, og husk å jobbe dere gjennom sorgen. Den kommer til å henge ved en stund ennå. Men det er på en måte godt å sørge også!

Bare ikke steng det inne, få det ut. Men det ser det jo ut som dere er flinke til

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det inni deg. Det er nå et halv år siden vi var igjennom det samme. Ultralyd ved uke 18 avdekket en alvorlig misdannelse i hodet. Jeg hadde en 12 timers økt med ganske mye smerter før den lille kom ut. Jeg var fast bestemt på å se den lille. Det var en liten nydelig gutt, men som selvfølgelig var litt preget av hodeskaden han hadde. Jeg er utrolig glad for at vi så på han, holdt han og tok bilder av han.

Det du sier om følelsen av å plutselig ikke være gravid mer syntes jeg og var veldig rar. Ble så "tom" på en måte. Jeg hadde jo kjent spark også. Alt man har planlagt og sett frem til blir plutselig snudd på hodet. Heldigvis har vi ei flott jente fra før og vi er så utrolig heldige som har henne.

Jeg vet at du får noen tunge dager, men de må bare komme. Du har lov til å sørge og være lei deg. Det var noen som sa en gang at

"den ensomste sorgen er det å miste et barn i magen". Det er jo bare mor som har kjent barnet ordentlig, via spark og de fysiske forandringene i kroppen."

[venter_nr_5_har_født_en_gutt]

hei.jeg fikk masse tårer i øynene, når jeg leste innlegget ditt. dette var veldig trist altså.hvordan går det med deg nå?

[kakkabette mai10+april12]

Hei, og takk for alle tilbakemeldinger. Det er en trøst å vite at vi ikke er alene om sånt!!

 

Jeg er fortsatt sykemeldt, men regner med å begynne på jobb igjen om en uke. Har fått streng beskjed fra sjefen min om at jeg ikke får lov til å komme tilbake før jeg føler meg helt klar for det, men tror det skal gå bra da. Det kan bli godt å komme tilbake til den vanlige hverdagen også.

 

Jeg hadde fryktelig melkespreng sist uke, men etter å ha fått resept på melkehemmende tabeletter hos fastlegen, har dette heldigvis gått helt over nå. Var jo virkelig helt meningsløst å ha det, samtidig som det var fascinerende å se at kroppen "virker" som den skal...

 

Jeg har hatt mange rundt meg hele tiden etter ultralyden og fødselen, men nå har jeg noen dager for meg selv siden mannen min er på jobb. Det kommer noen vemodige og triste øyeblikk innimellom hvor tårene triller, men dagene er aller mest positive - hjelper jo på med sol og sommer, trening og ro, alle planene vi har utover, takknemlighet for alle vennene jeg har som jeg vet tenker på oss, takknemlighet for at vi ikke hadde noen som helst påvirkningskraft og valg overfor dette her - tenker heller at han egentlig var en ordentlig tøffing som faktisk hadde klart seg så lenge, legene på Bærum og Riksen hadde aldri sett en så stor urinblære på et så lite foster før...

 

Nå skal det sies at jeg tidligere har slitt endel med angst, og har derfor vært vant til å jobbe med meg selv og tankene mine - og sette ord på dem. Det har hjulpet meg mye nå, siden jeg føler meg sterk nok til å takle dette her. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe... Har en tro på at alt har en mening. Men det kommer nok garantert noen tunge tanker ved termintid i oktober, samt oktobrene framover når han skulle hatt bursdag. De får bare komme, vet at det er lov...

 

Men som sønnen (8 år) til min svigerinne sa da hun fortalte at det ikke kommer noe nytt søskenbarn i år allikevel; "Å nei, men da kommer det vel et til neste år istedet da..."

Så vi får håpe han får rett :-)

 

Masse lykke til med graviditetene deres, Tingeling og Nina. Det er jo som Tingeling skriver - dette kan vi ikke kontrollere. Forhåpentligvis er vi ikke så uheldige to ganger.

 

God klem til dere alle.

[Anonym bruker]

Da jeg leste innlegget trillet tårene og jeg kjente meg så godt igjen! Vi mistet vår lille jente i slutten av uke 20. Som deg hadde jeg hatt et flott svangerskap og jeg var positiv og glad, inntil ultralyden, som var som en vond, vond drøm. Vi fikk beskjed om at noe var alvorlig galt med den lille og fikk beskjed om at vi måtte til videre utredning den påfølgende dagen. Det er den lengste og verste dagen i mitt liv!

 

Vi fikk beskjed om at skadene den lille hadde var så alvorlige at hun aldri ville kunne leve. Som deg tenkte at jo verre dette blir, jo bedre. Er utrolig glad for at jeg ikke måtte velge, men at andre mer eller mindre valgte for oss. Det er umennesklig å bli satt overfor slike valg.

 

Tiden rett etterpå var og er fortsatt til tider litt rar, som å leve i en slags boble. Nå er liksom hverdagen igang igjen. Det som sitter igjen i meg er at det er en forferdelig ensom sorg. Tror det er mange som ikke skjønner hvor dypt dette stikker og hvor vondt det gjør. Mange som vet at jeg var gravid sier ingenting. Det er nok fordi det synes det er vanskelig, men om de bare kunne si noe. Tror de at jeg kommer på det som har skjedd hvis de sier noe? For meg er tausheten det verste, nå som det har gått en måneds tid.

 

Veldig rart å ikke skulle bli kjent med henne. Det ble så intenst i den lille uken som gikk fra vi fikk den grusomme beskjeden til alt var over. Etterpå ble det så veldig tomt og livet rundt oss raste videre som om ingenting var skjedd. Innimellom glemte jeg nesten litt at det hadde skjedd selv, før sannheten brutalt hentet meg inn igjen. Men livet går videre, selv om vi bærer dette med oss. Etterhvert kan vi nok også tenke på det, uten at det gjør vondt. De små føttene fikk vi avtrykk av, og når jeg ser på dem tenker jeg at det var et kort, men godt møte vi fikk med den lille jenta vår.

 

Takk for innlegget ditt og lykke til videre!