Når er nok nok?

[habe]

Dette er kanskje et provoserende spørsmål, og det er ikke meningen å være ufølsom på noen måte. Jeg leser og hører imidlertid om mange som bruker mange år på å prøve å bli gravide, og en slik situasjon kan jo også jeg ende i. Jeg har veldig lyst på barn, og vil nok gjøre mye for å kunne få den muligheten, men på hvilket tidspunkt er det riktig å innse at dette er en lykke som ikke er meg tildel?

Jeg er helt fersk på dette, og har enn å ikke undersøkt om jeg kan få barn. Foreløpig har jeg kommet til den beslutning å forsøke Stork til høsten, men prøver å ha et realistisk forhold til det hele, dvs at ønsket om barn ikke må bli så altoverskyggende at jeg ikke kan se for meg et liv uten. Hvor lett det skal bli når jeg setter igang gjenstår jo å se.

Jeg vet at det ikke er noe generelt eller enkelt svar på dette, og det vil selvsagt være opp til den enkelte. Det hadde likevel vært fint å få høre noen andres tanker om dette utrolig vanskelige temaet.

 

[Magstar]

Jeg har tenkt at jeg skal få egne barn siden jeg var liten og lekte med dukkene mine, så det hadde vært utrolig tungt å ikke kunne få mine egne barn. Jeg har prøvd med partner tidligere, men ble slutt da hans ikke kunne svømme og jeg var nokså tett. Nå har jeg operert og "ryddet" i underlivet mitt, så nå burde alt være i god stand. Så jeg håper virkelig at det klaffer kl 14.40, 29.mai (he he... må le litt over at jeg har tid og dato da eggene skal inn)

 

Jeg har tenkt at par som prøver får tre forsøk og % på IVF forsøk som lykkes er 1/3. Så da vil jeg ta tre forsøk, skjer det ikke noe på de forsøkene så må jeg ta en prat med meg selv om min fremtid. Jeg håper jo at jeg ikke tenger ta den praten med meg selv. Men som du skriver at man kan ikke holde på i det uendelige, man får bare finne på en annen løsning. Finnes nok av barn i verden, kanskje en liten en som trenger meg???

 

For meg har det gått et år og 1 IVF forsøk, men jeg ble syk og legen anbefalte meg å vente 1/2 år før jeg satt igang igjen. Så kanskje prøve ett år til før det evt. blir stopp??? Får se....

 

 

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Hei

Jeg har aldri tatt det som en selvfølge at jeg kan få barn, har tvert i mot hatt en følelse av at jeg var en av dem som sikkert ikke kom til å bli gravid med det første. Tross dette så bestemte jeg meg for å dra til Stork uten noen utredninger /hormonprøver på forhånd. Var innstilt på flere turer til Køben, men hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle sjekke eggledere etc etter 2 forsøk, og hvis alt var greit satse 1-2 forsøk til - så ville jeg gå for IVF.

Jeg tror at det er viktig å ha tenkt litt igjennom "fremdriftsplanen" på forhånd, men igrunnen så blir vegen til mens man går..Uforutsette ting skjer og det er masse følelser involvert. Og det er lettere sagt en gjort å "ikke bli for opphengt i dette barneprosjektet". Det blir automatisk hovedfokus..en ønsker det jo så sterkt!

 

[Månestråle75]

Et vanskelig spørsmål..

Og egentlig et spørsmål jeg håper ikke blir aktuelt for meg. Jeg tar det jo for gitt at jeg som er 32 år, og ikke har hatt noen sykdommer/infeksjoner, kan bli gravid. Men det er langt fra sikkert.. Jeg har aldri vært gravid tidligere, så man vet jo ikke.

Min tanke er at jeg vil gå får 4 inseminasjoner i første omgang. Har jeg ikke lykkes i løpet av disse, må jeg ta en tur i tenkeboksen. Grunnen til at tallet 4 er viktig for meg, er at en kvinne på min alder gjennomsnittlig vil bli gravid i løpet av 4 forsøk.

Dette er hva jeg har tenkt.

Jeg ser for meg at det er veldig lett å bli revet med ettersom prossessen går. Barneønsket er sterkt, også hos meg. Jeg vil veldig gjerne ha egne barn. For meg er dette en av meningene med livet..

[eva37]

Hei Habe.

Synes det er fint at du har en realistisk holdning til dette. Ja, det kan nok være lett for at det blir altoppslukende til tider.. Det er derfor viktig å ha et liv ved siden av, ikke kun tenke på graviditet og alt rundt dette.

 

Selv har jeg brukt ett halvt år på å bli gravid med denne metoden. Før jeg begynte håpet jeg på, og hadde som mål 4 ganger. Underveis ble jeg til tider lei, oppgitt og lurte på om jeg orket flere ganger. Men så snudde det seg igjen og jeg satt meg nye mål. Er enig i at veien blir til mens du går her. Etter de fire gangene satt jeg meg nye "delmål" på et par inseminasjoner ihvertfall før jeg ga opp. Bestemte meg for underveis at jeg skulle gå for 10 ganger, og deretter evt.vurdere ivf. Hvor lenge en orker å holde på tror jeg en føler på underveis i prosessen. Uansett så mener jeg det er lurt å se på dette som en prosess som går over tid. for det kan ta noen ganger før du blir gravid. Selvsagt kan det også klaffe på første forsøk, evt. andre, og da er du heldig. Men lurt å være innstilt på at det kan ta litt tid også.

[❤lille stjerne❤]

Nok er nok når det er nok for deg! Bare du selv kan avgjøre hvor mye energi, tid og penger du er villig til/har mulighet for å bruke på dette.

Jeg selv var nedover 6 ganger før jeg ble gravid. Noen rådet meg allerede etter 3. eller 4. forsøk til å gi opp og innse at jeg ikke ville få det til, men det var heeeeelt feil for meg. Heldigvis tenker jeg nå, for nå sitter jeg her med en liten jente på 8 mnd og er lykkelig!

Vet om andre som har prøvd mye lenger enn meg og endelig lykkes og kjenner også til noen som valgte å gi seg og prioritere andre sider av livet.

Så lenge ikke undersøkelser viser at det er en feil som gjør det umulig å bli gravid så er det opp til deg hvor mye du satser. Hos oss var det noe vi vurderte underveis og i samråd med lommeboka vår. Vi hadde et utrolig sterkt ønske om å få barn, men hadde ikke hatt økonomi eller arbeidssituasjon til å prøve så veldig mange flere ganger.