Er dere åpne om prosessen?

[Gjest]

Jeg strever litt med dette om dagen.

Vi var ikke åpne under siste runde, men vi fortalte om prosessen i ettertid.

Dette får vi litt i "fleisen" nå, for jeg orker ikke all oppmerksomheten som medølger.

Vi har ikke sagt noe til noen denne gangen heller, med unntak av til en venninne som har vært i samme båt. Følte jeg ble presset" til å fortelle det, hun kjenner meg litt for godt, og spurte meg rett ut. Greide ikke å "lyve" meg ut av den da...

 

"Problemet" mitt blir at denne venninnen har et svært ubesværet forhold til å diskutere mitt forsøk. Høylydt på kafe, i telefonen, etc. Jeg har sagt at jeg ikke ønsker å snakke så mye om det, og dette er hun heelt enig i, (bare det ikke gjelder henne).. Hun ringer, og sms'er i hytt og pine..

 

I tillegg har jeg måttet si ifra til min nærmeste leder da jeg har en jobb som blir skadelidende om jeg ikke henger med i svingene... Dette medfører mange lykkeønskninger.

 

Jeg vil ikke ha dem, jeg føler meg som en kuriositet fordi jeg må prøverøre, og jeg strever nok med medisinering og slikt denne gangen. Jeg ORKER ikke å forholde meg til velmente råd og forventninger...

 

Hva med dere andre, orker dere all denne oppmerksomheten?

[micro]

jeg eller vi er åpne. Har fått en ro på at dette er ikke noe lenger et tabubelagt tema. nå er dette første gangen min så da blir jo alt så spennende. men hvis det ikke går så håper jeg at da har man folk i ryggen. Jeg har sagt det til familien og de nærmeste vennene og kolegaer. liker ikke å snakke så høyt om det heller da for det synes jeg er litt frekt så lenge jeg har sagt til mine folk at det ikke er for alle og at jeg håper jeg kunne bestemme hvem jeg kunne si det til. så på kaffe synes jeg man ikke trenger å skrike om slikt.

[Junine]

Hei.

 

Jeg orker heller ikke oppmerksomheten rundt dette selv om jeg vet at vi ikke hadde fått noen negative kommentarer ol. Jeg har kun sagt det til mine to nærmeste venninner. De prater bare om det om det er jeg som tar initativet til det, og det setter jeg pris på. Orker liksom ikke å prate om det i tide og utide.

[Gjest]

Det er akkurat det... føler at de som vet om det ikke forstår at jeg ikke har noe behov for å bli IVF'ens ansikt utad om...

 

Vi velger å holde en lav profil på det, for veeldig mange i (særlig) min familie vil ikke greie å la være å komme med gode råd til enhver tid...

For svigermor vil det rett og slett bli en for stor påkjenning, og det vil komme alt for mange velmente råd og lykkeønskninger som jeg veet er godt ment, men som for meg blir mye å forholde meg til midt i situasjonen.

 

Jeg er stresset nok av situasjonen, og for meg, legges det til stress og forventninger for hver en lykkeønskning om du forstår..

Og det handler ikke om at jeg skjemmes av å prøverøre, tar gjerne en diskusjon om dette med folk, men det er rett og slett at forventningspresset blir for stort for meg å håndtere, derfor holder jeg munn til jeg er i "havn" igjen..(hviis vi blir det da =D)

[micro]

har vært litt usikker på om jeg takler presset selv. heldigvis har ikke min mor eller svigermor mast meg ned med spørsmål det er jeg som regel tar initativet. men ikke vet jeg hvordan rugetiden blir da med spørs,mål og eventuelt tiden etter en misskykket forsøk. men alt er jo så spennende!!

[lillebie på`n igjen]

huf jeg er i samme situasjon, jeg har fortalt tre av mine nærmeste kollegaer, familie og nærmeste venner om situasjonen min.

Jeg har også fortalt det til sjefen på jobben min, som var veldig positiv, da han hadde vært borti dette i 2 tidligere tifeller. Han ga da meg et råd, om å fortelle alle på "temet " mitt på jobben, da han hadde sett to versjoner av dette tidligere. Hun ene hadde fortalt alle på jobben ærlig om hvorfor hun var litt borte osv, mens hun andre hadde ikke sagt noe. det hadde skapt missnøye bladt andre ansatte for henne som ikke fortalte, da alle trodde henne "skulka" jobben i tide og utide, og det hadde ført til mye spekulasjoner osv.

 

så jeg har komponert et brev da jeg tenkte å sende ut på fellesmailen...men føler liksom at dette er en privat sak...at jeg vil ikke at folk skal komme bort å bare "hei hvordan går det med babylaginga?". man ville jo ikke sendt ut "opplysningsbrev" hvor det stod " hei nå skal mannen min og jeg ha mye sex fremover og derfor kan jeg kanskje bli gravid"

 

skjønner dere hva jeg mener? kvier meg for å sende det ut...synes det er skikkelig ubehagelig.

[Gjest]

Kjenner meg litt igjen der ja, derfor jeg har tatt det med min nærmeste leder bare..men folk spekulerer jo, merker jo det.

 

Hittil har jeg holdt meg "hard" å ikke fortalt på jobb, men det er hovedsaklig pga enkeltholdninger som er kommet frem i typiske "lunsj-situasjoner" àlà "det er ingen menneskerett å få barn", "dem kan da heller adoptere" osv... DE holdningene orker jeg ikke å forsvare meg mot midt oppe i prosessen... (er ikke noen utbredt holdning altså)

Jeg forholder meg til at leder har taushetsplikt om fraværsgrunn, så får det bare gå som det går...

 

Tror kanskje jeg heller ville ha informert på et teammøte eller noe jeg, istedet for å sende ut en e-post. Vet aldri hvor den blir videresendt tenker jeg på? På den måten får du mer kontroll på hva som kommer ut av informasjon.

 

[nr 2 gull i magen-juli 12]

Hei. ja det er ikke lett å vite hva man skal gjøre.

vi har faktisk kun fortalt det til foreldre og svigerforeldre. Det har gått veldig fint, og de spør ikke i tide og utide.

fikk mensen idag da, så løpet mitt er kjørt på første forsøk litt lei meg nå.

 

men jeg hadde kjent et stort forventningspress rundt kollegaer og venner om "alle" visste det. synes det er vanskelig nok fra før.

 

ang jobb fortalte jeg min leder at jeg skulle opereres, har ikke sagt hva, men han så jo sykemelding fra kk på haukeland.. har også sagt at jeg må ta etterkontroller. det har fungert fint.

 

 

lykke til alle sammen

 

[lillebie på`n igjen]

ja du sier noe der, kanskje jeg skal ta det opp på teameleder møte istedet ja....for jeg kviet meg så for å sende ting ut på jobben pr mail... takk for godt tips:-)

 

huff føler med deg happygirl, din tur kommer nok :-) selv er jeg nybegynner , skal til 1. samtale på Nordica på mandag for å starte opp med IVF, og jeg kjenner jo at jeg håper på at det skal gå på 1 forsøk...selv om det er mye å forlange føler jeg!

[Snooopi]

Her er hvad Tullemor1 (tror jeg) la ut. Skriv det ut og gi det til de som trenger en lengre forklaring. Alt står her, og jeg er rett sikker på at skrivet er tung å svelge for dem du gir det til:-)

 

Lykke til!

 

 

 

Til deg og dine nære

 

For de fleste mennesker er det en selvfølge å få barn. Ønsket om barn er en blanding av mange ting – også uforklarlige. De færreste er i en situasjon hvor de tvinges til å bli bevisste om hvilke drømmer og behov som ligger bak ønsket om et barn eller det å stifte familie.

Vår oppvekst er styrt av en forventing om at barn er en naturlig del av livet. Vi innstiller oss på at en av livets store og betydningsfulle faser kommer når vi selv skal bli foreldre. Størstedelen av oss forbereder oss gjennom en stor del av livet på å bli foreldre.

Mange mennesker planlegger å få barn på et passende tidspunkt i sitt livsløp. Det kan være rystende og sjokkerende å oppdage at det å kunne få barn ikke skjer så selvfølgelig som forventet – og noen blir tvunget til å erkjenne at det kanskje aldri skjer.

Dette kan utvikle seg til en livs krise.

Store spørsmål begynner å melde seg:

• Hvis jeg ikke får barn – hva skal jeg da?

 

• Hvordan vil mitt liv forme seg uten?

 

• Hvordan passer jeg inn i sosiale sammenhenger nå og senere?

 

• Hvordan er det å bli gammel uten barn og barnebarn?

 

• Hva er egentlig meningen med mitt liv?

 

 

Samtidig begynner mange barnløse i forskjellige former for behandling. De beveger seg inn i en verden av hormoner, ultralyd, syklusdager, inseminasjoner, egguttaging, tilbakeføring av egg, blodprøver, håp, tro, vanskelige valg, sinne og skuffelser – ofte om igjen og om igjen!

 

I denne langvarige perioden oppstår mange vanskelige situasjoner for de barnløse. De forsøker å leve et noenlunde normalt liv, men er under et stort fysisk og psykisk press som er hardt og krevende. Alt blir satt på prøve: parforholdet, forholdet til familie, venner og kolleger. Dette kan også være en vanskelig tid for de pårørende. Ufrivillig barnløse er sårbare og ofte ute av balanse. De fleste føler seg ensomme med sin barnløshet og møter alt for ofte manglende forståelse for problemet. Mange barnløse har dessuten vanskelig for å gi uttrykk for sine følelser og sine forventinger til pårørende.

Denne artikkelen håper vi vil være til hjelp for barnløse og deres pårørende.

 

Til deg som pårørende

Det er ikke alltid greit å være pårørende til ufrivillig barnløse. Noen ganger har barnløse et stort behov for å åpne seg og fortelle om sine problemer. Andre ganger kan de virke avvisende når du som pårørende viser interesse. Det er helt naturlig og ikke noe du kan endre på. Allikevel er det mye som pårørende kan gjøre i kontakten med barnløse. Her følger noen gode råd til dem som har lyst til å hjelpe og vise oppmerksomhet. Kanskje gir de ufrivillig barnløse ikke klart nok uttrykk for ønsker og forventninger til deg. Føler du deg usikker, så prøv å få dem til å formulere sine ønsker og forventninger. Få også klarhet i om de er interessert i at du spør om deres situasjon. På den måten kan mange misforståelser unngås og du kan kanskje bli en god støtte. Det er en god ide bare å spørre om deres situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det.

Vær forberedt på å lytte til de samme ordene om igjen og om igjen. Ufrivillig barnløshet kan oppta alle tankene i hodet til enhver tid.

Det er viktig at du som pårørende aksepterer de barnløses valg. Det kan du for eksempel gjøre ved å unngå å sette barnløse i en situasjon hvor de skal forsvare at de ønsker seg et barn.

Unngå også å overse deres sorg ved for eksempel å påstå at det ikke ville være noe problem for deg hvis du ikke kunne få barn eller ved å henvise til andre mennesker med langt verre skjebne.

Hvis du ikke vet hva du skal si, er det en god ide bare å lytte. Mange ufrivillig barnløse opplever at det ikke finnes noen trøstende eller helende ord.

Det kan være vanskelig, og det tar tid for de barnløse å akseptere situasjonen. Behandlinger medfører ofte slitsomme svingninger mellom håp og skuffelse. Derfor kan barnløse ikke umiddelbart akseptere situasjonen og komme videre med sine liv. Situasjonen kan være veldig fortvilet. Som pårørende kan du bli en god støtte ved å vise forståelse og omsorg. Vær oppmerksom på at barnløse kan oppleve sorg og krise. Det er viktig at du som pårørende gir dem plass til å sørge, for eksempel ved å unngå å komme med forslag til annet livsinnhold. Ta utgangspunkt i det de barnløse forteller deg om situasjonen når dere snakker sammen. Det kan også oppstå en lang rekke andre følelser hos barnløse. De kan være sjalusi, misunnelse, mindreverdighet, sinne, angst for fremtiden, spørsmål om livets mening osv. Du kan som pårørende hjelpe ved å akseptere disse følelsene og ikke virke fordømmende. Barnløse kan i perioder ha bruk for å isolere seg eller holde avstand til forskjellige former for samvær. Isolasjon kan være en måte å bearbeide sorgen på. Du kan hjelpe de barnløse ved å akseptere disse behov. Spør eventuelt om du kan hjelpe med noe praktisk hvis sorg eller behandling virker slitsomt for de barnløse.

 

Følelser underveis

 

Livs- og identitetskrise

Mange barnløse kan oppleve å miste selvfølelsen ved å oppdage at det krever medisinsk behandling å få barn, og at denne behandlingen kan være resultatløs. For noen kan det være vanskelig å føle seg som en «fullkommen» kvinne eller mann. Følelsen av utilstrekkelighet, samt det å bli frarøvet muligheter og valg, er smertefull. Det kan oppstå en krise når nye verdier i livet og ny identitet skal finnes.

 

Angst

Den barnløse kan kanskje bli redd for å bli syk fordi kroppen ikke fungerer normalt. Noen svinger mellom å føle seg gammel eller ikke helt voksen når et viktig stadium i livet hoppes over. Drømmen om fremtiden forsvinner ut av synet, og følelsen av ikke å være verd noe kan skape frykt for å bli forlatt. De begrensninger lovgivningen gir de barnløse kan skape frustrasjon og en følelse av maktesløshet.

Skyld og skam

Noen barnløse føler skam over å være ute av stand til å få barn. De stiller seg selv spørsmålet om barnløsheten er deres egen skyld og lurer også på hva andre tenker. Som ytterste grense kan de føle at det er Guds straff. Barnløse føler ofte at de kanskje gjør noe galt hele tiden, og derfor ikke oppnår graviditet. Sosiale sammenhenger Krise og sorg varer lenge, og det kan være vanskelig å delta i sammenhenger hvor andre kanskje ikke aksepterer eller forstår dette. Det krever energi å skulle håndtere situasjoner der man konfronteres med sorgen, for eksempel bemerkninger som virker sårende eller at andre overser problemet. Den barnløse kan fort føle seg annerledes og utenfor, og dessuten være nervøs for å utsette andre for sin sorg. De kan få behov for å endre sitt tidligere sosiale liv og søke nye veier.

 

Etikk og moral

Debatten om fertilitetsbehandling reiser en rekke etiske og moralske spørsmål som barnløse kan bli tvunget til å ta stilling til. Kanskje flyttes grensene fra hva den barnløse tidligere ville ha akseptert av medisinsk behandling. På samme måte kan den enkelte underveis endre sin holding til teknologiske muligheter innenfor fertilitetsbehandling. For noen kan det også medføre vurderinger og overveielser av religiøs art.

 

Til deg som er ufrivillig barnløs

• Husk at dine pårørende ofte ikke har noen forutsetninger for å forstå hva du gjennomgår.

 

• Dine pårørende vil som oftest gjerne støtte deg, men de vet ikke hva de skal gjøre. Forklar dem så godt du kan hvordan du ønsker at de skal støtte deg.

 

• Hvis dine pårørende kommer med bemerkninger som sårer deg, er det ofte bare ubetenksomhet og usikkerhet fra deres side. Prøv å forklare hvorfor du blir såret.

 

• Hvis du ikke har lyst til å snakke om dine problemer i spesielle situasjoner eller på bestemte tidspunkter, så si det til dine pårørende. De vil sikkert være lettet over å få vite hva du ønsker.

 

• Hvis du absolutt ikke har lyst til å innvie dine pårørende i din situasjon, kan du vurdere å oppsøke noen likesinnede. Det vil ofte være en stor lettelse å snakke med andre i samme situasjon.

 

• Det kan være lurt å kalkulere fordeler og ulemper ved å sette andre inn i din situasjon, da det kan få betydning for deres forhold mange år fremover.

 

• Det er en smertefull situasjon å være ufrivillig barnløs og å være under behandling. Gi deg selv lov til å sørge og ikke tro at du er spesielt svak. De fleste i din situasjon har det like vanskelig som deg.

 

Arbeidsplassen

Mange ufrivillig barnløse har kanskje tenkt at det ville være klokt å fortelle om sin behandling på arbeidsplassen. Det er rart med forståelse og omsorg, men samtidig kan det være belastende å ha en stor gruppe mennesker til å følge med i hele forløpet.

Noen barnløse kan ha bruk for å omgås mennesker som ikke kjenner til deres problemer. I begynnelsen er de fleste ufrivillig barnløse fylt med håp, og det er kanskje ikke så vanskelig å fortelle kollegaene om prosjektet. Etter hvert som behandlingen skrider frem, og den barnløse kanskje opplever mange nederlag, kan det bli vanskeligere å snakke om. Den barnløse må derfor avgjøre selv i hvor høy grad arbeidsplassen skal informeres.

 

Til deg som kollega

Som kollega kan du støtte ved å være oppmerksom på følgende:

• Vis forståelse for at den barnløse under behandlingstiden skal til legen og i perioder vil ha sykefravær.

 

• Spør bare om de barnløses situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det. Oftest er det en dårlig ide å la spørsmålene komme som sidebemerkninger i døråpningen eller over lunchbordet.

 

• Respekter den sorg som kommer etter en resultatløs behandling. Sorgen forsvinner ikke selv om den ufrivillig barnløse er på jobben. Arbeidsoppgavene kan oppfattes som likegyldige og det kan være vanskelig å yte optimalt. For noen kan det i denne perioden forekomme lengre sykefravær.

 

 

 

 

[Molla-67]

Vi var valgt å være åpne til venner og familie og det er egentlig en befrielse. Men under selve prosessen fortalte jeg det til mine nærmeste venninner av den enkle grunn at jeg var sprekkeferdig etter å dele nyheten om at vi hadde bestemt oss for IVF. Sendte mail til de utvalgte og fortalte hva vi holdt på med, men ga samtidig beskjed om å ikke ringe eller stille spørsmål med mindre jeg bragte det på bane selv. Orket ikke masse "masing" om hvordan det gikk og om jeg hadde det bra osv. Fikk et par mailer og sms om lykke til og det var alt inntil jeg kunne informere de videre hva som skjedde ved uttak og innsetting. Alt skjedde pr mail eller sms. Fungerte kjempefint. Følte jeg fikk ut det jeg ville dele med andre men slapp samtidig det emosjonelle ved å snakke om det.

 

Til familie fortalte vi det først da vi var nesten 3 måneder på vei.

 

Det samme gjorde jeg til mine venninner da vi gikk i gang med fryseforsøk og 2. IVF forsøk som dessverre ikke gikk så bra da jeg hadde MA begge gangene. Men vi har ikke delt med familien om abortene. Orker bare ikke "stakkars deg" og "går det bra med deg" blikk.... vi blir nok å fortelle det når vi har fått abortene litt på avstand. Skal i gang med fryseforsøk snart og foretrekker igjen kun å dele med nærmeste venninner....

 

Når det gjelder jobben kunne det ikke falt meg inn å dele det hverken med sjefen min eller kollegaene mine. Det er nå en gang slik i dette landet at man faktisk ikke har informasjonsplikt om hvorfor man er sykemeldt. Egenmeldinger er til for å brukes ved behov og ingen på jobben har noe med dette å gjøre!!!!!!! Skjønner ikke helt problemet med all "spekuleringen" på jobben osv.... men nå jobber ikke jeg på en typisk kvinnearbeidsplass heller. Jeg var sykemeldt ved uttak og innsetting, men ellers var jeg i jobb. Hadde et par sykemeldinger men det var lenger ut i svangerskapet.

 

De to andre forsøkene hadde jeg mens jeg var i permisjon så det var ikke noe problem... :-)))... hvis jeg skulle delt det med noen på jobben måtte det kun vært noen jeg hadde et godt forhold til.

 

Det må da være en menneskerett å bestemme hvem man vil dele privatlivet med og spesielt i en såpass emosjonell prosess som prøverørsbehandling er.