bekymrer meg så fælt!

[Anonym bruker]

Det har vært en berg -og dalbane uten sidestykke med barnefar. Kommunikasjonen vår har stoppet helt opp. Alt blir misforstått, alt blir tatt opp i verste mening, Jeg er redd samarbeidet med denne mannen kan bli særdeles vanskelig når barnet kommer. Og jeg er fryktelig redd! Det kjennes bare helt utrolig vanskelig. Han sier ting som sårer meg, er manipulerende, men ser det ikke selv. Aldri har jeg vært ute for en så ustabil fyr. Og det gjør meg redd. Redd for hvordan det vil bli når barnet kommer, for hvor mye han vil kreve ift omsorgen av barnet og hvordan samarbeidet vårt kan bli. Jeg kjenner en så utrolig sterk morskjærlighet til det lille som vokser i magen min, og jeg er så lei meg for at situasjonen rundt er slik den er. Tar meg i å synes synd på den lille som skal komme til verden i en slik håpløs situasjon. Grusomt!!! Det er overhodet ikke slik jeg så for meg at det skulle være når jeg ble mamma for første gang.

 

Det som er verst, er at jeg er redd for hvordan jeg alt nå påvirker barnet mitt. Jeg sover dårlig, spiser dårlig, er konstant stresset og veldig mye lei meg og fortvilet. Det kan umulig være bra for den lille! Og jeg prøver å finne fristeder, være "tanketom" og ikke bekymre meg. I blant klarer jeg å glede meg, men mesteparten av tida er det kun fortvilelse. Jeg vet snart ikke min arme råd.

 

nedtrykt hilsen fra bekymret førstegangsfødende snart alenemor

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet hva du føler. Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Er du langt på vei???

[Anonym bruker]

Off, jeg føler med deg!!! håper for all del at det løser seg på best måte for din del.. men jeg også har vært stresset og deprimert og lurer på det samme som deg, om det kan få noen innvirkning på barnet.. håper og tror at det ikke er det.. har hvertfall lest at barnet tar til seg den næring det trenger i begynnelsen av svangerskapet uavhengig av hva mor gjør.. =)

 

Lykke til =)

[Anonym bruker]

jeg ble veldig stresset, sov dårlig og drømmte mye, av å ha kontakt med BF, har derfor minimal kontakt med han så lenge lillegull er i magen, stress påvirker barnet...

 

For å lage en avtale ang samvær etter fødsel har vi brukt fam.vern kontoret, og jeg kommer konsekvent til å bruke de fremover når vi skal diskutere viktige ting.

 

BF er veldig egosentrisk og ser ikke mine behov, han mener at det er jeg som er dum som ikke vil ha kontakt, skjønner ikke hva han har gjort tror jeg... Forlate meg i Uke 12, og barnet var planlagt... Prøvde da å si at vi kunne søke terapi slik at vi ihvertfall kunne samarbeide skikkelig, men han stakk... Idiot..

 

Skjønner godt hvordan du har det, jeg annbefaler deg å ha minst mulig med BF å gjøre, snakk med fam.vern og jordmor, søk støtte i venner og familie. Det går bedre med tiden!! Husk at babyen er det viktigste nå!! Jeg går rundt og gleder meg, planlegger og handler inn. Nytter ikke å bekymre seg hele tiden, vet jo ikke hvordan det blir etter fødselen, men man kan gjøre det beste ut av det og prøve å tilrettelegge slik at det blir mest mulig forutsigbart.

 

Ønsker deg alt godt! Stor klem!

 

[Anonym bruker]

Takk for gode tilbakemeldinger alle sammen. Utrolig godt å finne et sted der det er andre i liknende situasjon som kan dele erfaringer. Føler meg ikke fullt så alene da, =) Jeg har kontaktet familievernkontoret, og vi skal inn til rådgivning der i løpet av 4 uker. Jeg håper at de kan være til god hjelp, og at vi blir enige om hvordan vi skal gjøre det når barnet kommer. Han har så urealistiske forventninger, og jeg håper og tror at rådgiverne der setter ting i klarere lys for ham.. Kanskje jeg må endre litt på mitt syn også, men jeg mener selv jeg er svært åpen for kreative løsninger ift samvær. Jeg ønsker IKKE å gjøre det vanskelig for ham å ha kontakt med den lille, tvert om! Men overnatting feks før babyen nærmer seg 1 år synes jeg høres lite ideelt ut. Noe han idag insisterer på å ha fra 6 mnd alders.. Så vi har definitivt våre issues å finne ut av. Håper fam.vern.kontoret kan være til hjelp.

 

Dere som har erfaring med dette,- kan dere si noe om hva slags samværavtale dere har bestemt dere for? Tenker spesielt på i tilfeller hvor man ikke bor med barnefar når barnet blir født.

[Anonym bruker]

Hei igjen. (skrev innlegg 3)

 

Jeg vil heller ikke stå i veien for at far skal møte barnet, får bare håpe han følger opp. Han har også noen urealistiske forventninger, men jeg håper det går seg til. Noe overnatting blir d ikke snakk om før det er annbefalt (når barnet er ca 1 år, d kommer sef ann på hvor godt kjent de er fra før), dette vet fam.vern mye om, og kan gi dere råd. Vi laget en samværs avtale hvor vi tar utgangspunkt i at samværet skal skje i mitt hjem, ihvertfall 2 ganger i uken etter mors behov ( kan jo hende jge trenger mere avlasting om f.eks. barnet er syk eller noe), i 2 timer om gangen. Dette skal evalueres etter 2 mnd. Jeg håper å få bruke tiden når de er sammen til å gjøre ting jeg ellres ikke har fått gjort, f.eks. ta en dusj, handle osv. Må jo være i nærheten pga amming i begynnelsen hvertfall. Fam.vern sa at det var ikke lengden på samværet, men hyppigheten som var viktigst i begynnelsen. men barnefaren her har muligens tenkt å flytte 4 timer unna, så vet ik helt hvordan dette skal gå. Får være positiv til det motsatte er bevist.

 

Du er absolutt ikke alene, fint å kunne dele erfaringer.

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

-

Jeg håper inderlig vi kommer til en god løsning for oss begge, eller alle tre blir det jo=) Og at vi klarer å samarbeide. Problemet er at i dette tilfelle er det mange såre følelser inne i bildet, og jeg ser for meg at dette kan forsterke seg veldig når barnet kommer, men jeg skal prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Det er ennå en god stund til den lille melder sin ankomst, og kanskje vi har fått avstand og ting har kjølnet seg ned innen den tid..

 

Takk til deg for beskrivelsen over her, det er nok fornuftig å ha ordentlige skriftlige avtaler å forholde seg til. Så barnefar skal muligens flytte? Synes du det er positivt eller negativt? Nå vet jeg jo ikke hvordan forhold dere har til hverandre eller hva slags type han er, men det vil jo unektelig stille store krav til vilje, spesielt fra hans side, om han skal kunne få et godt forhold til barnet? Mtp at det er hyppighet og ikke lengde som skal ha noe å si.

 

Uansett, ønsker deg lykke til med alt! Det er virkelig godt å ikke være alene, =)

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen.

 

BF sier han gjerne vil se barnet mest mulig, men jeg tror ikke han klarer å se helt realistisk på dette ift om han flytter, tror han lever litt i sin egen verden... han sier han vil se barnet 2 dager pårad hver uke om han flytter, f.eks onsdag og torsdag, så dra tilbake igjen. Jeg sa at det ikke var aktuellt å ta det f.eks på helg, for jeg vil ikke binde meg til å sitte hjemme hver helg bare fordi han vil flytte å gjøre som han vil. Han har faktisk vært med å planlegge dette barnet, da får han ta konsekvensene også... så jeg mener han ikke skal flytte, hvertfall ikke før barnet er så gammelt at det kan overnatte en hel helg. jeg mener at forslaget hans ikke er godt nok, dessuten har jeg ikke tro på at han kommer til å gjennomføre dette... menmen, det er jo ikke sikkert han flytter, så får være positiv frem til vi har prøvd ut ordningen. Synes også det er litt dumt at jeg f.eks ikke kan ringe å få avlastning visst jeg skulle trenge det pga at han blir langt unna... har jo ikke valgt denne situasjonen helt alene liksom... *sukk* han er bare så lite ansvarsfull synes jeg... håper bare at han ikke svikter lille bebis... meg er en ting, men bebis kan jo aldri få en ny pappa... men bebis skal få en kjeeeempe god mor da!!! :) Dere blir boende på samme plass? Virker det som han vil ta del i barnets liv?

 

Kaller meg M jeg...

 

Ønsker deg også lykke til!!