Syt!

[Kvikklunsj- født]

Jada jeg vet jeg syter.. Men syns synd på meg selv. Er høygravid og hormonell og føler at sambo gjør alt galt, at babyen gjør alt galt og at alle andre gjør alt riktig..

Har vært litt sprøtt å være på maimammatreff i Oslo, babyene har jo ploppet ut båden en og to og tre og fire og fem uker før tiden. Og nå er det bare 6 dager igjen til min termin og ikke noe action her nei. Selv ikke med fullmåne! NADA! Overhodet INGENTING! *frustrert....

Og nå begynner jeg å bli klar for å møte rakker'n som ligger der inne. Det passer fint nå. Men vil den gi mor det minste lille vink på at den snart kommer?? NEIDA! Den har trosset og vært vrang siden første ul for 5 mnd siden hvor den la seg til med navelen mellom bena, bare sånn at vi ikke fikk se kjønn.. Andre ul la den seg til med rumpa ut og ikke snakk om å vise noe da heller..

Vel, vel.. da har jeg fått blåst ut litt luft.. men det skulle ikke forundre meg om jeg gjør det de neste 3 ukene..

[Topsie]

Jeg føler med deg, fordi om jeg ikke helt kan skjønne hvordan du har det. Jeg ønsker deg lykke til videre og håper at rakker'n kommer snart!

Det er ikke bare fryd og gammen å ha en unge utenpå magen heller... ikke like lett å forstå seg på alltid )

Traffes vel snart med vogn!

[*LilleTroll + spira]

Hei lille venn

Skjønner deg godt jeg... blir riktig så utålmodig på slutten.. men HVIL ut og kos deg med KAKE mens du kan. Det blir nok av våkennetter og annet å holde fingrene i når babyen endelig kommer ut! Er nok ikke så lenge til skal du se. Har jo masser av venner så venter på h*n

 

Gå i trappene, "lur" samboeren (tror det var den som satte skuddet for meg ) og prøv diverse andre kjerringråd. Om ikke annet så har du noe å henge fingrene i...

 

Sees forhåpentligvis omikke så lenge... men en stk baby hver

 

Klem

[lykkebabyen]

Uff, så kjedelig å høre at du har kjipe dager... Jeg vet godt hvordan du har det, og unner deg fødsel nå. Unner deg en 2timers ekspress, uten tegn til hverken rifter eller utmattelse.

Jeg mistet slimproppen bare en times tid etter vi snakket sammen i går, så jeg fikk kanskje et lite tegn fra fullmånen likevel. Det var nydelig å få bekreftet at det ikke er så altfor lenge igjen, men fy så slitsomt. Stressa? Overbevist om at noe skal skje når som helst, hele tiden? Jatakk, begge deler. I natt fikk jeg knapt sove, for jeg våknet i rykk og napp etter drømmer om rier, tak og vann som gikk. Det er nesten litt komisk