Jeg tenker på tvillingene hver dag.

[Anonym bruker]

Jeg skal for første gang i mitt liv forsøke å skrive om det som hendte meg for tre år siden. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har av en eller annen grunn ikke snakket eller skrevet noe nevneverdig om dette før. Alle har vel ulike sorgreaksjoner i forbindelse med abort.

 

Jeg husker enda det øyeblikket Clear Blue testen viste positivt. Det var helt uvirkelig! Jeg sparte på den testen, og jeg har den enda. Jeg tror nesten at jeg har spart på den for å minne meg selv om at det faktisk skjedde! For etterpå er det ingenting som vitner om graviditeten, og det er akkurat som om ingenting noen gang skjedde.

 

Jeg fikk vite at jeg var gravid en mandag. Jeg tok en test på morgenen fordi jeg ikke hadde fått mensen, den var ca. tre uker forsinket, og det var uvanlig. Kjæresten min på den tiden var der da jeg sjekket. Han skulle på skolen, men ventet for å se utkommet. Da jeg sa "det er to streker" reiste han seg og stod oppreist en stund. Så tok han på seg jakken og gikk på skolen. "Vi snakker om dette etterpå," sa han. Jeg dro rett til legen min for å sjekke om testen hadde vært korrekt. Jeg husker også det øyeblikket hvor labassistenten sa "gratulerer, du er gravid!". Smilet hennes bleknet straks hun så ansiktet mitt.

 

Jeg ringte min mor straks jeg kom ut fra legen. Jeg gråt, og mamma forsøkte å snakke med meg, men jeg fikk nesten ikke med meg et ord av det hun sa. Hun mente ihvertfall at jeg burde tenke nøye om hva jeg skulle gjøre.

 

Hjemme så ventet kjæresten min. Vi snakket, og ble enige om å ta abort. Det var ikke noen annen utvei. Ingen av oss var ferdige med utdannelsen vår, vi hadde dårlig nok økonomi som det var, og forholdet vårt var ikke bra. Vi hadde et forferdelig forhold med masse krangling og uenigheter, det kunne aldri falle meg inn at han skulle være far til mitt barn.

 

Jeg var 7 uker på vei da vi fant det ut. Jeg flyttet ut fra leiligheten vi hadde sammen, det hadde jeg planlagt før jeg ble gravid, og flyttedatoen var tilfeldig. Det var så merkelig, for den dagen min far hjalpp meg å flytte var også den dagen hvor jeg opplevde morgenkvalme for første gang. Og for en kvalme! Jeg hadde aldri følt noe lignende. Det var som å være sjøsyk! Denne kvalmen kom til å følge meg resten av perioden jeg gikk gravid.

 

Jeg fikk time på Ullevåll til abort på den hendige datoen 2. januar. Jeg fikk ikke tid før, og det var virkelig grusomt. På tidspunktet jeg da fikk tatt aborten ville jeg allerede være 11 uker gravid. Uendelig lenge å gå med et uønsket liv inni seg. Jeg gikk gjennom hele julefeiringen i en slags døs. Jeg var kvalm og uvel, og jeg så helt forferdelig ut. Jeg som vanligvis legger litt prestisje i utseendet mitt..! Nå var jeg kvisete, slapp og blek hele tiden. Også denne trøttheten! Jeg kunne sovne over alt. Tilogmed på lesesalen, på bussen, og på jobb.

 

Dagen før nyttårsaften begynte jeg å blø. Jeg hadde lest litt om spntanabort, og visste hvordan dette kunne skje i de første kritiske månedene. Jeg våknet og følte meg ikke morgenkvalm, noe som var uvanlig. Jeg blødde hele dagen. Utpå kvelden fikk jeg pappa til å komme og hente meg, også dro jeg hjem til foreldrene mine. Det føltes som om livet hadde forlatt meg. Av en eller annen grunn var jeg voldsomt deprimert, og kroppen var helt utslitt selv om jeg ikke hadde gjort noe anstrengende. Min kjæreste og barnefar, som jeg fortsatt var sammen med på dette tidspunktet, ringte og var bekymret. Jeg fortalte han at jeg sannsynligvis hadde spontanabortert, og han var lettet. Jeg var lettet jeg også, selv om jeg var fryktelig nedfor. Jeg tenkte at dette barnet var ikke ment å være, og nå hadde kroppen ordnet opp i det selv. Jeg ringte Ullevåll og fortalte det som hadde skjedd. De mente også at jeg hadde abortert, men bad meg komme til en sjekk noen dager etter for å være sikker. Jeg var fortsatt morgenkvalm, og dette forvirret meg. Nå som jeg ikke var gravid lenger, kunne ikke den hersens kvalmen slippe taket?!

 

Hos legen sjekket de meg innvendig med en slags ultralyd-stav. Jeg orket ikke se på skjermen mens hun sjekket. Da hun sa "Du er fortsatt gravis, du" så kunne jeg ikke tro det. "Men jeg har jo abortert!" sa jeg. "Hva var isåfall den blødningen da?". Legen sa at hun så en tom fosterhinne, så jeg hadde nok spontanabortert, slik jeg mistenkte. Men det var fortsatt en til der inne. Tvillinger! Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg var i sjokk. Jeg var forberedt på å slippe denne grusomme kirurgiske aborten, som jeg gruet meg veldig til. Nå måtte jeg inn dagen etter alikevel, for å få gjennomført aborten. Jeg tror ikke jeg greier å forklare hvor fortvilet jeg var i det øyeblikket.

 

Den kvelden reagerte jeg på lukt for første gang. Kjæresten min lå ved siden av meg i sengen og snakket, men jeg måtte snu hodet inn mot veggen fordi parfymen hans fikk meg nesten til å spy. Merkelig, for det var jo jeg som hadde kjøpt han den parfymen til jul.

 

Dagen jeg tok aborten på sykehuset var merkelig. En stille dag. Jeg følte meg veldig alene, selv om kjæresten min ble med meg på sykehuset. Jeg var fryktelig deprimert, og redd. Jeg husker at jeg fikk en likegladsprøyte, og jeg ble virkelig likeglad. Jeg så opp i taket og følte for første gang på mange måneder en slags ro. Den var forbigående. Da jeg våknet opp etter narkosen var jeg helt ødelagt. Selv om jeg var lettet for at det var over så følte jeg meg elendig. Livet føltes tomt, og meningsløst. Kjæresten min satt nede i kantinen og koste seg med Dagbladet. Han hadde spist sjokolade og lest avisen i to timer, mens jeg lå i narkose. Det føltes veldig urettferdig at han skulle slippe så lett unna.

 

Jeg ble fryktelig deprimert etterpå. Jeg hadde en voldsom sorgreaksjon som gikk hardt utover livet mitt. Det føltes ut som om alt var feil, og jeg hadde forferdelige tanker om at det jeg hadde gjort var galt. Jeg ble deprimert og så ingen lys i tunnellen. Jeg holdt meg sammen med min kjæreste, mest fordi jeg følte at han var den eneste som visste hva jeg hadde gått gjennom. Men vi hadde fortsatt et turbulent forhold og kranglingen avtok ikke. Jeg må vektlegge at jeg tror at de som får støtte og forståelse fra omgivelsene etter en slik erfaring sikkert takler det bedre enn det jeg gjorde. Jeg klandret han for at alt dette hadde skjedd meg, og det endte med et voldsomt brudd. Vi snakker fortsatt ikke sammen i dag, så ille var alt dette. Jeg var sint, fortvilet og deprimert.

 

Men heldigvis fortsetter livet! Selv om jeg aldri skulle tro det, så lysnet alt etter hvert. Nå har jeg et fint forhold med en gutt som elsker meg og støtter meg, og vi har begynt å snakke om barn. Denne gangen skal alt gjøres riktig. I ettertid tenker jeg på tvillingene som to stjerner på himmelen. At de blinker der oppe et sted.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg mener med denne lange meldingen. Jeg tror jeg bare ville dele med dere hva som skjedde meg den gangen. Det er mange i dette forumet som sitter med vonde tanker og usikkerhet. En uønsket graviditet er kjempevanskelig.

 

Takk til dere som leste et såpass langt innlegg! Det føltes godt å reflektere over den vonde perioden. Og lykke til til dere som har det vanskelig!

[Anonym bruker]

Ville egentlig bare si at jeg leste hele historien din - var sikkert godt for deg å få skrevet den ned.

 

Kjente meg også litt igjen i den sorgreaksjonen, men tror nok ikke jeg hadde det like ille. Godt det går bra med deg nå da

 

Lykke til videre i livet!

[Anonym bruker]

nå ble jeg enda mer sikker på at jeg ikke burde ta abort... ((

 

Takk...

[Anonym bruker]

Hei du, jeg leste også hele innlegget ditt... med tårer i øynene. Jeg har selv to små stjerner på himmelen som jeg har bestemt skal være der.... og nå sitter jeg uplanlagt gravid igjen med et forferdelig forhold til barnefaren.

 

Men jeg har bestemt meg for at denne lille skal få komme til verden.

 

Jeg ville bare si at det ikke bare er du som tenker på stjernene dine hver dag. Det gjør jeg også, 7 år etter.

[Anonym bruker]

Enig med deg, aborten er ikke en god løsning... Dessverre. Slik er det bare om vi tok aborten p.g.a vi var for unge...

Jeg tok abort da jeg var 21 år. Men fikk en datter da jeg var 34 og sønnen da jeg var 37 år til slutt. Det ble 4 svangerskaper til slutt, en abort, en datter, spontanaborten, en sønn til sammen. Slik er livet!

Lykke til med fremtiden, håper du finner en rette kjæreste som vil ha barn med deg! Bare 1-3 år eldre enn deg. Min er eldre enn meg er bare 3 år.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, det er vanskelig å komme over en abort. Jeg har selv 2 stjerner der opp i himmelen. 1 tatt for 11 år siden og en for snart 1 år siden. Jeg har ikke angret på mine valg, men selvfølgelig tenker jeg på de to som ikke fikk lov til å titte på verden....

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for at du delte din historie. Ble litt gråtkvalt når jeg leste den. Lykke til videre.

[Mamman til Mia Camilia]

Sitter emd tårer i øyene.

[hjelpmegkanskjemammatilto]

takk for historien din!

Jeg har 2 i magen, og vert veldig usikker, men det blir nok en liten familie av oss til slutt, den sorgprossessen du beskriver føles faktisk som barnemat(ikke misforstå, deter bare til hjelp), jeg tror jeg hadde reagert enda sterkere, derfor har jeg bestemt meg for å behodle. Selv om livet mitt ellers er litt usikkert. Lykke til videre!!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det hjalp meg veldig å lese dette.

Jeg to medisinsk abort ifjor. Gjorde det fordi jeg er ung, er ikke ferdig utdannet og hade da kjent barnefaren i bare tre måneder.

Selv om det var en vanskelig besluttning, jeg dro på timen likevel med tanken på at alt skulle bli 'normalt' igjen etterpå. Trodde det var veldig fornuftig av meg siden jeg hadde dårlig økonomi, bodde på studenthjem etc. Kjæresten min sa at han ville støtte meg uansett hav jeg gjorde, men han syntes det var for tidlig for oss å få barn. Og jeg ville ikke tvinge han til å bli pappa hvis ikke han var 100% med, derfor gjennomførte jeg aborten...

 

 

Fikk et slags 'sjokk' reaksjon dagen etter jeg hadde vært på ullevaal sykehus.

Følte meg så deprimert og tom. Gikk rundt i et slags koma i et par uker etterpå. Jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt og bare ønsket at jeg kunne skru tilbake klokken. Syntes jeg var en forferdelig person pga det jeg hadde gjort.

 

Det tok noen måneder før jeg følte 'meg selv' igjen.

Jeg har ikke noe annet enn forståelse for andre som ha vært gjennom dette.

 

Nå er jeg gravid igjen, følte at jeg var klar fysisk og psykisk til å bli gravid.

 

Men som mange andre kommer jeg aldrig til å glemme den første. Aldrig.

 

[Anonym bruker]

Jeg har også vært i en lignende opplevelse, det er akkurat 8 år siden nå.

Hadde da 3 barn fra før og den siste var dessverre ikke ønsket av mannen min. Det har ødelagt meg i alle disse årene, tenker på den HVER dag, og ønsker meg fortsatt en til. Noe som det så ut til at vi skulle starte med i denne måneden (juli)

Men vårt forhold har i alle år vært opp og ned, men vi har holdt ut i 18 år da.

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle dere som har svart, og som har lest historien min! Det betyr faktisk veldig mye for meg.

 

Lykke til, alle sammen!

 

HI

[Anonym bruker]

Du HI, er du den samme personen som har skrevet den "gode historien" om aborterte tvillinger?

[Miss Misantrop]

Takk for at jeg fikk lese historien din. Sender deg noen varme tanker. Liv går til grunne, livet går videre, nytt liv blir til. Sånn er det å være menneske.

[mossemamma]

Sitter med tårer i øynene. Syntes dette var veldig leit, men det var flott skrevet.

Jeg har heldigvis alltid visst at jeg aldri kunne tatt abort (hvis ikke jeg fikk vite at barnet var så skadet at det aldri kunne fått noe verdig liv) uansett om faren hadde vært en dust. Eksen min var det, om jeg kan få si det selv, og det var mye krangling, og han var umoden så det holdt.

En gang trodde vi at jeg hadde blitt gravid, og da husker jeg at jeg tenkte at jeg ikke ville at han skulle være far til mitt barn. Jeg var 18 og det var bare noen mnd siden jeg var jomfru. Men jeg tenkte: Jeg vet at pappa aldri vil snakke med meg igjen, og jeg vet at min bror og min mamma blir rimelig oppgitte, men jeg vet også at de to kommer til å hjelpe meg, så da får barnefaren stille opp det han klarer, også skal nok mitt barn få en flott stefar en dag. Det var nok litt naivt på en måte, men jeg vet i mitt hjerte at det hadde jeg gjort.

Men heldigvis fikk jeg mensen et par dager etter.

 

Nå er jeg 23 og blir kanskje tobarnsmor før jeg fyller 24, har termin akkurat to uker før min bursdag.

Det blir nok hardt, for jeg har ME, har hatt siden jeg var et barn, så skikkelig utdannelse har jeg aldri fått. Nå får jeg det kanskje aldri heller, det svir, men abort tror jeg at svir mer, og det synes jeg du har fått beskrevet på sånn en fin måte her.

.. Men familien min støtter meg, samt venner også har jeg virkelig sikret mine barn en god pappa:)

 

Eksen derimot er skilt, har sittet inne for å ha tatt nakenbilder av en tolvåring(!!!!!!), og hans treårige skjønne datter er i beredskapshjem.

Stakkars lille tulle, hun er som snytt ut av nesa hans, og inntil hun gikk fra liten rolig kosebaby, til å begynne å få egene meninger, så var hun "pappas lille jente".

Det værste var da han sa til meg at han var ikke interresert i å være pappa likevel, fordi han "er for ung og sånn da" (som han har fortalt barnevernet). Han er to år eldre enn meg...

Han har virkelig ikke forandret seg, og jeg fatter fortsatt ikke at jeg klarte å rote meg borti ham.

 

Men må bare si at jeg sender deg noen gode tanker, send gjerne noen av dem videre til stjernene dine (synes det var så vakkert av deg å kalle dem det!). Godt du har det bedre.

Klem fra meg,