Han skal på jordomseiling, HVA SKAL JEG GJØRE??

[kari27år]

Hei jeg trenger sårt litt hjelp til å klare opp i tankene.

 

Har akkurat funnet ut at jeg er gravid, og har helt panikk. Kjæresten min har planlagt å dra på jordomseiling i snart tre år nå og avreisen nærmer seg. Da vi ble kjærester visste jeg at han skullle dra, så dette har vært noe vi har vært en "naturlig" del av forholdet hele veien.

 

For et halvt år siden tok jeg en abort. (hadde termin 18.april), og det var utrolig vanskelig for meg.. Jeg angrer ikke i det hele tatt, for det var det riktige å gjøre.. men jeg har hele tiden sagt at det skal ikke skje igjen.

 

Men altså.. kroppen min er tydeligvis i en ekstrem fertilitets modus, så nå sitter jeg her igjen.. gravid.

 

Fortalte det til min kjære i går, og han er helt i sjokk. Han sier at han selvfølgelig vil stille opp, men han gjør det også ganske klart at det er noe av det værste som kunne skje han akkurat nå..

 

Mye handler naturlig nok om de andre gutta som er avhengige av han på turen. Det er masse penger i dette. Og det er hans store drøm som endelig skulle gå i oppfyllelse. Bare dagen før jeg fortalte lå vi å snakket om turen. Han sa at han på mange måter følte det var for godt til å være sant.. at han bare ventet på at noe skulle skje så det ikke gikk..

 

dette er helt jævlig! Jeg svikter noen uansett. Jeg føler meg slem og egoistisk. Og sliter med tanker som at alle kommer til å hate meg for resten av livet.. evnt jeg kommer til å hate meg selv for resten av livet. Jeg føler meg fullstendig følelsesmessig voldtatt. Alt er bare skam og frykt. Jeg er liv redd for å ende opp med en mann som for alltid kommer til å være bitter for at jeg ødela hans store drøm.. for ike å snakke om kompisene han skal reise med, som er felles kompiser og barndomsvenner av meg..

 

Noen som kan dle noen opplevelser, eller har noen tanker som kan hjelpe meg..? er så utrolig fortvila at jeg klarer ikke tenke selv..

[mine tre søte små]

Kjere deg!

forstår at det gjerne ikke passer med et lite barn nå...men eg vil gjerne gratulere deg allikevel..du er gravid! GRATULERA! Tenk på den fantastiske skjønne deilige lille beibien du har inni magen din..som er helt avhengig av deg for å vokse å bli stor og sterk! Eg er27 år og mor til tre små...en gutt på snart 2 år og to jenter på 4 mnd. så eg veit at det er tøfftå få barn, og egentlig passer det aldri fordi livet vert heilt forandra uansett. men fordi om magen min ser ut som en lefse full i strekkmerker og det å føde er det versta du noengang kommer til å oppleve så er det allikevel det beste som kunne hendt meg. Om noen uker kommer du til å kjenne små søte spark som kjennes ut som luftbobler, når du begynner å kjenne at det er et liv i magen din da er det lettere å begynne å glede seg over det. vil jo bli en tøff tid uten faren tilstede,men er det virkeli verdt å ofre et lite liv for en jordomseiling....?

 

håper eg ikkje har gjordt det vanskeligere for deg, det er til syvende og sist kun din avgjørelse.

 

[kari27år]

takk.. godt å føle innimellom at det er en fin ting som skal skje. Skulle bare så inderlig ønske at kjæresten min også kunne klart å tenke noe positivt rundt det. Selvom jeg har all forståelse for angsten hans også. Det som er så rart er at selv om vi begge har snakket om at det er begges ansvar etc, så slutter han ikke å snakke som om at det på en måte bare er meg som styrer skuta. Det er så utrolig vanskelig å få til en dialog hvor vi snakker ordentlig om det, uten at jeg føler at det er jeg som påfører han noe forferdelig...

[Anonym bruker]

Må Bare Gratulere deg med graviditeten jeg også..

Jeg vet akkurat hvordan du har det, og har vert i akkurat samme situasjon som deg, med akkurat de samme følelsene, dette er faktisk nesten som å lese noe jeg kunne ha skrevet selv.

Jeg tok abort 1 gang fordi jeg ikke hadde samvittighet for kjæresten min, og beholde det pgr av hans planer, vi snakket lenge om det og jeg klarte ikke å beholde det pgr av dårlig samvittighet.. Jeg slet med avgjørelsen men følte jeg bare måtte gjøre det. Men dette er noe jeg virkelig angrer på da..

 

Noen mnd senere ble jeg gravid igjen og det kom som ett sjokk på oss begge. Men denne gangen nektet jeg fordi jeg ikke orket å gå igjenom det samme en gang til. typen min gjorde det også ganske klart at det er noe av det værste som kunne skje han akkurat nå, men at han skulle støtte og vere der uansett.. og jeg var redd for akkurat de samme tingene som deg... Men nå har jeg 9 uker til termin og vi begge er overlykkelige over det som kommer.

Han gleder seg utrolig mye, og selv om det ikke virket slik i starten så får han leve ut drømmen sin, fordi vi fant en ordning sammen... Vi Angrer ikke i det hele tatt, og alle er glade på våre vegner.

Jeg syntes ikke at denne turen skal hindre dere i å få barnet, og han skal vel ikke vere borte i 1 år vel?

Dere klarer altid å finne en ordning på dette så en abort trenger ikke å vere den eneste avgjørelsen.. Lykke til og nyt tiden som kommer.

Det kan ikke sammen lignes med en liten jordomseiling en gang

 

klem klem

 

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke si at det er greit for deg at han drar på tur, til tross for at du er gravid? Så får det jo være opp til ham om han velger å dra, evt tar et fly hjem for å være med på fødsel for så å fullføre turen.

 

Se positivt på det. Dere får oppleve store fine ting i tiden fremover. Og det kan hende det er like greit at han får gjort ferdig denne turen, så slipper du ihvertfall å få skyldfølelse hvis han klager i ettertid.

 

Kommer turen til å kræsje totalt med termin osv?

[kari27år]

Tusen takk for gode innspill..

 

Utrolig deilig å høre om noen som har vært i samme situasjon, og at det kan gå bra. Jeg har selvfølgelig sagt at han må reise. Noe av det jeg er mest redd for er jo at han IKKE skal dra. Problemet er at han ikke har samvittighet til det. Selvfølgelig er det hans valg, men jeg tror han føler at han egentlig ikke har noe valg. Prøver å si at det ikke er så mye han får gjort fra eller til uansett.. hehe.

 

Planen hans var jo egentlig å være borte i 14 mnd. Nå blir det 5 mnd i stedet... tynget av skyldfølelese for at han ikke er til stedet. Huff! Hører at jeg ikke er så flink til å tenke positivt.

 

Jeg håper vi får det til... og at jeg greier å være sterk nok til å ikke ta abort.

 

 

[maria isabell]

så flott,han får turen sin, bare litt kortere og han rekker hjem til deg før du føder:) men skulle han ønske å være borte i 14 mnd,så hvorfor ikke? det blir tøfft for deg,ja..men er det så viktig for han hadde eg oppfordret han til å være borte 14 mnd,så fikk han ta valget selv:)