jeg vil bli alenemor :)

[Anonym bruker]

heisann,ville bare dele mine tanker med dere,og kanskje få noen råd:)

 

Jeg har nå avtalt med en privat anonym donor som skal hjelpe meg å bli gravid. Jeg er veldig giret,men det jeg tenker på er..

 

Mine foreldre er herlige folk som er veldig gla i meg,men jeg sliter litt med om jeg skal fortelle dem om mine planer før jeg gjør dette, eller om jeg skal vente til den dagen jeg blir gravid? vet at hvis jeg forteller det før,kommer de ikke til å bli glade,og kommer til å si mye negativt om at jeg ikke tenker klart.

har tenkt på dette valget i nesten to år nå,og nå har jeg bestemt meg.

 

Jeg vet at det er mitt valg og min avgjørelse,og foreldrene mine ikke bestemmer over meg...men det betyr mye for meg hva de mener,og hvis de er meget negativ til dette,så blir det tungt for meg å gjennomføre dette.

 

Jeg er 24 år og har bodd borte fra mine foreldre siden jeg var 17...

men vi har et godt forhold og jeg er glade i dem.

 

Noen som har noen råd til meg?

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg er grav med privat donor. Vil anbefale deg å ikke gjøre det!

Tenkte først det samme som deg vedrørende hva skal folk rundt si. Når grav utvikler seg tenker du bare på hva du skal si til ditt lille barn.

Fortellingen til barnet blir enklere med anonym donor om du gjør det på et sykehus eller venter på den rette siden du er så ung.

Vet jo aldri om priv donor kan lage prob i fremtiden heller.

 

Bare mine synspunkter ut fra egen situasjon.

 

 

 

[Anonym bruker]

jeg har hatt kontakt med denne private donoren i over en mnd nå...

og han vil fremstå som totalt anonym,vet ingenting om han annet enn at han er godkjent som donor på klinikker..dette vet æ 100 % sikkert.

 

Som sagt så vil han fremstå som anonym,og jeg har spurt han om han kunne tenkt seg å skrive et brev til barnetsom h*n kan få lese når det blir stort. og i tillegg bor han på andre siden av norge i forhold til meg.

 

Har tenkt veldig grundig på dette,og føler at dette er det rette for meg.

Og når det er en anonym donor,så har jo ikke barnet noen far,og da er det lettere for meg i ettertid å kunne finn den rette for meg.

 

Jeg ønsker ikke å vente på den rette,for jeg trives godt alene.

 

kjenner du din private donor? eller er det en anonym donor?

 

Men takker så mye på svar,og håper på svar fra deg igjen:)

[Anonym bruker]

IKKE GJØR DET! Du vet ingenting om hvor mange barn denne anonyme donoren har doner til, du har absolutt ingen garanti for at han er frisk for sykdommer. Det er spesielt en fyr her i Norge som øser ut sæden sin i øst og vest uten hemninger, dette er aldeles ikke å anbefale. Bruk heller en klinikk i utlandet som er seriøs og hvor du har trygghet for at ikke barnet ditt har halvsøsken rundtomkring overalt i Norge.

[Anonym bruker]

Uff

Nå ble jeg skikkelig oppgitt her.

Har jo så lyst å bli mamma nå,og hadde jo planlagt dette så...

Men du har rett i at det er risikabelt siden han er så anonym..

Grunnen til at jeg ikke reiser til utlandet,er at det er så sabla dyrt..

er ikke fattig eller noe,men er så mye som må gjøres først: undersøkelser,hit og dit til leger og gyn,samtaler,masse reising og selve insemineringen.

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger

[Anonym bruker]

Så lenge du er sikker på hva du gjør,og har fått vite 100% om at han er frisk er det jo din avgjørelse å ta...

Er selv gravid me privat anonym donor,og synes det hele har gått feilfritt.

Så lenge vi ikke vet noe om hverande,så blir det jo ingen problemer i fremtiden med tanke på foreldrerett og slikt.

 

Hvis du føler at dette er det rette for deg,så synes jeg du skal satse på det...så lenge du e sikker på at du stoler på han.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

Er så innmari klar for dette...har snakket med donoren på mail nå,og jeg føler meg sikker på dette og føler jeg kan stole på han.

 

Så lenge menstrasjonen min kommer til vanlig tid,så reiser jeg ned til han i begynnelsen av juni:)

 

Jeg føler dette er det rette valget for meg.

[Anonym bruker]

jeg synes du skal gjøre det. kan tenke meg at du har tenkt godt gjennom det.

 

at barnet ikke får noen far er nok lettere å godta når man gjør det bevisst. selv sliter jeg veldig med at barnet mitt skal vokse opp uten far, men det er jo fordi det ikke var planen.

[Anonym bruker]

IKKE gjør det - er det den berømte sæddonoren det er snakk om, eller - han som treffer alle potensielle mødre nede ved fontenen på Oslo S?

 

Mulig han har testet seg for kjønnssykdommer osv., men hva vet du om hans families medisinske historikk? Det finnes et utall av arvelige fysiske og psykiske sykdommer, så hvordan tør du å ta den risikoen?

 

 

[Anonym bruker]

Vettu, jeg hadde planer om å gjøre det samme. Men, slik gikk det ikke. Traff igjen en gammel x, vi lå sammen, og bam, jeg var gravid.

Blir fortsatt alene mor.

 

Tror familien min har store problemer med å godta dette. De er opptatte av klasse og ekteskap, og kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke bare kan være tante for barna til søstra mi....

[Anonym bruker]

er ikke han som er berømt her inne..og har ikke møtt han i oslo heller.

jeg bor nordpå jeg...

 

jeg har spurt alle mulige slags spørsmål som jeg må ha svar på,ang sykdommer i familien osv...og fått svar tilbake.

 

Jeg føler ikke at han lurer meg i det hele tatt...

 

men har jo også tenkt tanken på å gå på byen eller spørre en "venn" om hjelp,men føler det blir feil for meg...

 

Har nesten bestemt meg for å gjøre dette nå...

 

Takker for råd og svar fra dere:)

 

Hilsen trådstarteren

[nr.4 i oktober]

Unnskyld at jeg spør altså, og du behøver ikke å svare. Men hvorfor i all verden ønsker du å gå inn for å bli alenemor? Som andre her sier, du er så ung, for det du vet kan du møte en mann som blir kjæresten din og få ønskebarnet sammen med han iløpet av kort tid!

Skjønner ikke at du vurderer det engang.

Jeg var (eller, ble) alenemor for min første da han var et halvt år gammel, han hadde en idiot av en far (viste det seg etterhvert) og jeg valgte da å gå fra faren og oppdra han alene. Det er ikke en dans på roser, det skal jeg love deg. Jeg ville ALDRI gått inn for å lage et barn "bare fordi jeg hadde lyst på et" uten at jeg visste at det ville være ihvertfall en far som ønsket å se barnet sitt i helgene involvert. Jeg har voksne venner som aldri ha kjent faren sin (meg selv inkludert) og det er ikke noe hyggelig altså, å ikke vite hvem den andre delen av deg egentlig er. Man bruker mye tid oppigjennom på å lure fælt. Jeg håper virkelig du revurderer dette, og venter..

[Anonym bruker]

heisann.

setter pris på alt av svar og råd jeg...

Jeg har som sagt tenkt på dette i mange år nå, og føler at jeg er klar for det.

Jeg synes det er bedre å gå inn for det med å vite at barnet ikke har noen far,enn å plutselig måtte bli alene, hvis mannen hadde forlatt meg.

 

Jeg har snakket med mine foreldre om dette,og de støtter meg i valget mitt. de sier så lenge jeg har tenkt gjennom dette,og har fast jobb og plass å bo så er det jo mitt valg og mitt liv.

 

Det er jo mange som velger å dra til danmark og bli inseminert, og mange av dem er jo yngre enn meg! så jeg synes ikke jeg er så ung at det gjør noe.

Jeg kan jo være voksen og moden selv om jeg er ung vettu

 

 

[Anonym bruker]

Du har tydeligvis tenkt nøye gjennom dette, og vil sannsynligvis leve greit med ditt valg.

Men, hvordan vil ditt barn oppleve dette? Ikke bare i oppveksten, men også som voksen?

Hvis denne private, anonyme donoren gjør dette ofte, så kan muligheten for at halvsøsken møtes være til stede, med de følger det kan få...

Ikke la økonomien spille en rolle her for lettvinte løsninger.

[nr.4 i oktober]

Jeg skjønner godt at du kan være voksen og moden til tross for at du er ung altså, jeg ble selv mor i en alder av 18 første gang så jeg vet godt at man bli fort moden og leve et voksent liv i forhold til andre på ens egen alder.

Men jeg står på mitt med at du aner ikke hva du gjør med barnet ditt ved å gå inn for dette som en raskt og grei løsning.Jeg snakker av eraring i forhold til min egen oppvekst med min mor som gjorde noe lignende, uten en far i bildet for min del. Ville aldri unnet noen som potensielt kunne ha hatt to foreldre inne i livet sitt (enten de bor sammen eller ei) å gjøre dette frivillig. Èn ting er om et forhold tar slutt og faren stikker, da har man liksom ikke så mye man skulle ha sagt og gjort (man har da sikkert prøvd det en kan før det skjer.) Men å gå inn for dette av egen ego, rett og slett, det synes jeg er drøyt i den alderen du er. Hadde du vært i slutten av 30 -begynnelsen av 40- årene og ventet hele voksenlivet ditt på å finne en potensiell mann som du kunne leve sammen med og få barn med, uten å ha funnet han, da hadde jeg kunnet forstå det. De damene som gjør det, respekterer jeg. Men ikke for å få det første barnet før du har "giddet" å vente til forholdene for barnets del potesielt kan bli bedre. Sorry, men jeg synes bare du er veldig egoistisk.

[Tantemor]

hei!

Vil bare si at du er gammel nok til å bestemme selv hva du vil!

Jeg har et barn med privat donor og for meg har det fungert veldig bra.Gutten er nå 2 år gammel!

I august planlegger jeg å dra til en dansk klinikk siden tidligere donor ikke ønsker å gi en gang til

Personlig vil jeg anbefale deg å dra til en utenlandsk klinikk, gjerne Danmark. Det er sikrere siden alle donorer er testet for sykdomer også mange genetiske. Hvis du er litt selektiv kan du velge donor fra " øverste hylle", hvilket ikke er noen bakdel akkurat! Ønsker deg lykke til uansett hva du gjør, og så lenge du har tenkt nøye gjennom din avgjørelse går det nok bra!

[Anonym bruker]

heisann...

Trådstarteren her...lenge siden jeg har vært her inne nå...

ville bare si at jeg nå har ombestemt meg ved å ikke bruke denne donoren...har ingenting med han å gjøre...jeg må bare følge magefølelsen min...

 

til deg NR 4 I OKTOBER (eller hva det nå var)

Det er greit at du sier din mening om hva du mener om dette,men å skrive at jeg er egoistisk er virkelig tåpelig av deg!!! Unnskyld,men jeg bare følte jeg måtte si det.du kjenner meg ikke i det hele tatt..jeg er vel ikke egoistisk fordi jeg er klar for å få et barn,oppdra og gi det en trygg og fantastisk oppvekst???

Det er faktik utrolig mange her inne som er myyyye yngre enn meg som ønsker å bli alenemamma... har vært borti 18 åringer som planlegger å bli alenemødre (ikke vondt ment til dere 18 åringer,jeg heier på dere hvis dere virkelig har tenkt gjennom dette og føler dere klar)...så synes nå jeg har litt flere år å gå på enn dem! eller hva???

 

for de som er interessert så har jeg nå samtale med Nordica,en klinikk i danmark allerede i morgen,og hvis alt går etter planen,så drar jeg ned til min første prøveperiode allerede i begynnelsen av juli:)

er kjempespent på dette,og har familiens støtte i tillegg:)

 

hilsen den kjempeglade jenta som ønsker å bli ALENEMOR i en alder av 24,og STOLT av det:)

[Anonym bruker]

Hei.

Siden du påstår at du er så moden må jeg kansje annbefalle deg å tenke fra et annet stå sted, nemelig ditt påtenkte barn. Å få barn er en totallt forandring i livet, det snur opp ned. Du vil aldri bli deg selv igjen. Det vil alltid bli dere to. Det virker "idyllisk", men jeg mener det er en grunn til at det må to til for å lage barn. For det er himmelskt å få hjelp og avlastning. Jeg forstår folk som drar til Storken som "siste" mulighet, men dere som er under 35 år forstår jeg ikke. Det ER beintøfft å være alene mor. Spiller ingen rolle hva jeg sier til deg, du vil ikke forstå det før du blir mor.

 

Tenk på ditt barn, vet dette ikke er pent å si, men synes det er skammelig egoistisk å la et barn vokste opp uten mulighet til å bli kjennt med sin far. En ting er mødre som ikke har bf som stiller opp, men mammaer som planlegger å gjøre det burde tenke seg om en gang til

 

Hilsen en alene mor som elsker barne sitt over allt på jord, men innrømmer også at det er utfordrende å ikke være to.

[Anonym bruker]

Og disse 18-åringene som planlegger å bli alenemødre, gjerne med ukjent far,hvem pokker er det som skal fø på dem og ungene deres? Joda, det er vi andre, som faktisk jobber... For all del, forhold kan ryke, fedre kan være drittsekker så mor må gå, eller far kan rett og slett ombestemme seg under svangerskapet, og finne ut at han slett ikke vil bli far. Men å faktisk planlegge å bli alene er for meg fullstendig idiotisk i en alder av 18:(

[Anonym bruker]

Ingen (friske) mennesker ønsker å bli alenemor. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan tenke slik? Hva med barnet? Hva skal du si til barnet i så fall?

Anonymous poster hash: a8279...c80

[Anonym bruker]

Du må ikke finne på å gå privat på den måten. Dette kan du fikse enten i Danmark på en klinikk eller noe sånn. Valget om å få barn uten partner er opptil hver enkelt, så det trenger du ikke bry deg nevneverdig om. Men du bør tenke gjennom dette vedr. om du skal gå gjennom klinikk eller ikke. Jeg tror jeg har sett en dokumentar om dette som viste hvor risikabelt det var, men husker desverre ikke hvor. 

 

Uansett: Ta kontakt med en klinikk som kan tilby anonym donor. De kan gi råd og forklare litt rundt det. De som bestemmer seg for å få barn ønsker de helst var gravide allerede dagen før beslutningen tas. Det er naturlig. Men du må tenke lenger enn akkurat der og da. Det ordner seg, men ha litt is i magen underveis Lykke til!

Anonymous poster hash: 83e0e...5db

[Anonym bruker]

Gammel tråd..... 2008..

Anonymous poster hash: ee1b4...cd2