Mer bekymret for hver graviditet - er dere det?

[Anonym bruker]

Jeg venter nr 4 og er så bekymret for at noe skal være galt...Jeg har egentlig ikke vært så veldig bekymret med de andre, men nå er alt liksom litt annerledes...

 

Da jeg ventet min første fikk min svigersøster en dødfødt jente bare noen dager før jeg skulle føde. Da jeg fikk min tredje var det en dame jeg kjenner som mistet sitt barn like etter fødselen, vi fødte samme dag på samme sykehus. I tillegg har jeg et tantebarn som har et sjeldent syndrom og er mye syk, de vet ikke hvor lenge hun kommer til å leve eller hvordan livet hennes blir. Alt dette kan jo sikkert påvirke tankene en del...

 

Jeg føler at jeg har vært så heldig, alt har gått så fint med svangerskapene og fødslene mine, og barna er friske og raske. Går det virkelig ann at vi skal få enda et friskt barn? Jeg venter liksom bare på at noe skal hende som skal ødelegge idyllen. Idiotisk, jeg vet det, men føler liksom på meg at noe er galt...Håper alt bare er innbildning. Mistet litt fostervann plutselig i uke 11, men ul etterpå viste at alt var bra. Skal til ny ul på torsdag, og gruer meg litt....

 

Flere flergangsfødende som er bekymret?

[Anonym bruker]

Ja jeg var hysterisk redd sist gang, så redd at jeg enda med sterk fødsels angst og keisersnitt.Det var nr 4, nå ønsker vi oss en liten til, men jeg er rett og slett redd for psyken min.Jeg kommer vel til å være enda reddere denne gangen klaffer det at jeg blir gravid.

Ene jordmora sa til meg at dette er en vanelig følelse hos flergangs fødende.

Lykke til videre fremover !

[victomalia]

Jeg har det akkurat slik, men prøver å lære meg selv å slappe av. Går nå også å ser om det klaffer snart med nr. 5. Jeg drømmer om natta at jeg er gravid osv. Har drømt før at det har vært noe med det ene barnet og fikk faktisk et barn med en liten misdannelse. Derfor er jeg litt redd for å drømme om det også. Akkurat nå å om dagen fungerer alt så greit. Barna har vokst litt til og ikke så mye fysisk slit som på småbarnstadiet. Jeg har jo en 2 åring, men det er jo kun han som trenger den meste fysiske hjelpen. Så jeg føler meg også heldig og alt er bra. Derfor er jeg ogsår livredd for at noe skal skje og snu tilværelsen opp/ned. Jeg er redd for fødselen fordi jeg er redd for konfrontasjon med jordmødrene. Dette har forsterket seg for hvert barn. Nå føler jeg at jeg har så erfaring at jordmora bør bare høre, ikke foreslå.

 

Men, alt kan skje, og det er godt vi ikke vet fremtiden. Det er dumt å bekymre seg, selv om det er veldig lett når ventetiden er så lang og man har opplevd mye nært innpå. Men som regel går alt bra, og går det ikke bra, tror jeg man takler det også. Det kan jo skje så mye annet også. Sykdom hos mann, barn osv. som kan komme brått osv. Er jo ikke noe selvfølge at man er frisk og rask bestandig. Man kan bli tullete av å tenke slik. Nei, jeg har kommet til at jeg tar det 5. kjærkomne barnet nå og tar ting som det kommer. Fødselen skal jeg prøve å forberede litt denne gangen, for det er faktisk det verste jeg tenker på nå. Ikke smertene, men jordmora. Synd at det skal være sånn. Lykke til da! Fint å få høre hvordan det går med deg siden vi er i litt samme situasjon.

[Anonym bruker]

Godt å høre at jeg ikke er alene! Man har jo ofte hørt at kvinner som får et barn det er noe galt med sier at de følte så sterkt at noe var galt. Det tenker jeg ofte på. Siden du føler det så sterkt må det jo være noe, tenker jeg. Men jeg har vært på ultralyd i dag, og alt så heldigvis bra ut!! Er vel ikke mulig å se alt så tidlig, men fosteret hadde ihvertfall to bein og to armer og snurret rundt som en liten propell der inne... Ble litt beroliget, da. Nei, vi får bare prøve å slappe av og tenke positivt! Sjansen er jo størst for at det går bra

Til mamsemams: Fem barn? Så morsomt! Det er herlig med en stor barneflokk. Ønsker dere lykke til, håper spiren sitter snart! Hvor gammel er du og barna dine? Jeg er 28, har barn på 1, 3 og 4. De to største begynner jo å bli litt mer selvhjulpne nå, og tida går jo så fort.

 

Hilsen HI

[victomalia]

Hei HI

 

Det går nok veldig bra med babyen din. De ser jo f.eks utposing i nakken ved Downs osv. ganske tidlig, og de er jo opplært til hva de skal se etter. Men jeg vet akkurat åssen du har det. Er nesten besatt av tanken på at nestemann må være frisk. Tenker at det er mye nok å få 5, og hvis det attpåtil skal være noe. Men jeg vet også at jeg ikke ville tatt abort dersom det skulle være noe. Uff, nok skremmende tanker for idag.

 

Men i hvertfall nå er vi igang med prøvinga. Eggløsning til søndag, så nå er det bare å stå på. Men har brukt p-plaster så regner vel egentlig ikke med å bli gravid før neste måned. Men, alt kan skje Prøver å bare tenke på det positive og ta det negative når det kommer. Vi gleder oss hvertfall veldig. Barna vet ikke at vi prøver, men snakker stadig om : når mamma får en baby til så....! De vil jo huske og oppleve denne babyen mer en sist, og det er koselig.

 

Jeg er forresten 31 år og barna er 7,6,4, og 2 år. Helt ærlig var de første årene kjempetøffe. Er så glad jeg aldri får den tiden tilbake. Masse jobb, slet med fødselsdepresjon osv. Godt å være ferdig med det selvom det er synd at tida går fort. Føler at jeg ikke fikk kost nok med de eldste, og vips er de selvstendige og rekker meg til brystet. Men det er jo ikke forsent. Jeg forteller hele tiden hvor glad jeg er i dem og har nok av klemmer til alle. Men med de to yngste har jeg kost meg mer. Hadde mer erfaring, roet meg mere med å være hjemme, tålte at huset kunne flyte litt, uten å slite meg ut med at alt skulle være såå perfekt hele tiden. Det er jo noe med å gi slipp på det når ting skal fungere. Og nå synes jeg ting fungerer mye bedre, nå som de største kan ordne seg selv, kan ta i et tak når det trengs, prater, forteller og lager liv hjemme. Jeg koser meg veldig om dagen, og tror at å få en liten en til nå vil være myye enklere enn i starten. Men tida går skremmende fort ja. Vi må bare nyte dem. Lykke til med dine små da. Du har dem jo ganske tett du og da. Jeg synes det er bra jeg. De får så mye glede av hverandre, og det er ganske avlastende for oss at de alltid vil ha lekekamerater. De er ikke så avhengig av oss i leken hele tiden. Lykke til med lille "terten" og. Jeg er helt syk etter å komme igang selv. Klemz

[HappyMama :o) *fødeklar*]

Det er sant at barna får mye glede av hverandre når man har dem så tett, det har jeg merket godt allerede! Jeg synes selvfølgelig også at det er slitsomt i perioder, særlig å gå gravid og samtidig ha mange små og ta seg av. Jeg er redd for å få fødselsdepresjon også, det må være tøft altså...Men vi får håpe alt går bra! Med en god dose godt humør og optimisme går det vel

 

Imponerende at dere prøver på nr 5 allerede! Jeg tror vi er ferdige etter denne her, men man skal aldri si aldri! Det er jo så deilig med barn. Men jeg føler ihvertfall at jeg må ha en laaang pause etter denne og komme meg litt ovenpå igjen. Så får vi se.

 

Lykke til du også, skal prøve å følge med og se om du kommer inn som gravid her snart!! Klem

[HappyMama :o) *fødeklar*]

Ja, det var HI som skrev innlegget over, altså, glemte å skrive det. Signerer med nicket mitt nå, da

[victomalia]

Jeg skal love deg at jeg har vært usikker på nr. 5. Det tar lang tid for meg å komme meg etter en fødsel, hvertfall 8 mnd. Det har ikke vært på tale frem til nå. Bare mannen min har nevnt det, har jeg fått helt pusteproblemer. Men det er en prosess, og jeg har gått og tenkt og vurdert lenge nå, og modnet for å si det sånn. Jeg har alltid ønsket meg 5-6 barn og at barna skal være så tett at de får glede av hverandre. Ser ingen grunn til dele det opp over 20 år, når familieforholdene er slik som de er. Bedre å bli ferdig med det. Men det har også noe med at jeg har roet meg å være mye hjemme. Før ble jeg mer rastløs og hadde behov for at det skjedde mer. Jeg dro med meg ungene ut osv. Nå har jobbsituasjonen til mannen min endret seg, slik at ikke trenger å jobbe så mye, samt at han er veldig fleksibel med hensyn til barnepass til tannlege/lege/konferansetimer osv. Dette gjør også hverdagen enklere for meg. Jeg er veldig heldig. Han har også vent seg mer til den store familien. Han er blitt flinkere til å ta i et tak og se ting, ta med seg ungene hvis jeg trenger litt ro osv. Men det nok noen år. Derfor føler jeg at selvom det er fryktelig tøft å gå gravid og alt det rundt det, er forholdene her hjemme veldig bra nå.

 

Jeg hadde bare fødselsdepresjon etter nr 2. Tror det kom som et sjokk på meg å få han så raskt etter nr. 1. Jeg var så langt nede at jeg kunne dratt fra hele greia. Det var skremmende. Da jeg fikk nr. 3, som også hadde en liten misdannelse, men dermed myye sykehustimer, sykmeldte mannen min seg 50% pga. sykt barn, men også med tanke på at jeg skulle unngå depresjon igjen. Det gikk helt fint. Nr. 4 gikk veldig bra, men da var jeg ganske klar for at nå var jeg ferdig.

 

Men så er jeg slik at jeg klør når jeg ser en baby, og når attpåtil barna spør når vi skal få baby igjen, tenker jeg at dette klarer jeg nok en gang til. Jeg mener at det beste du kan gi barna dine er søsken og de lærer mye av det.

 

Men det er viktig å klare å ta seg av dem og. Og alle må kjenne sine begrensninger der og.

 

Jaja..skravlesjuk jeg. Skal si fra om papsen klarer å skyte blink her ja. Hihi... Ha en skjønn 17.mai

 

klem

[HappyMama :o) *fødeklar*]

Ja, det er rart med det, når tida går og man kommer seg litt ovenpå kan det godt hende at lysten på en til melder seg! Kan godt hende det skjer her også men da skal jeg være 100% klar for det ihvertfall!!

 

Jeg har selv vokst opp med fem søsken(!), og det har vært bare positivt! Vi var tre stk som var ganske tett i alder, og vi hadde det utrolig morsomt sammen. Alltid var det noen å leke med, vi kjedet oss sjelden. Nå når vi er voksne er det jo også veldig morsomt. To av søsknene mine har også fått barn, og da er det jo ekstra stor stas å møtes og la barna bli kjent med hverandre. Så jeg har alltid hatt lyst på minst fire barn! Men nå når jeg er midt oppi det, må jeg bare si at jeg beundrer moren min som greide å få seks stykker! Kan ikke huske at hun pleide å være sur og sliten heller...Veldig, veldig koselig med stor familie er det ihvertfall, det er helt sikkert!

 

Det har sikkert mye å si at mannen din har litt fleksibel arbeidstid og er flink til å avlaste deg. Det er min mann også, og fra høsten får han også en veldig fleksibel jobb, slik at det kanskje blir litt lettere når nr 4 kommer i november! Vi gleder oss, det skal bli koselig med enda et nurk i familien!

 

Venter spent på å høre om blinken treffer hos dere jeg nå, da

 

[victomalia]

Hei igjen.. det er så koselig å få svar fra deg. Både jeg og mannen min har flere søsken og. Jeg tror nok man ser verdien i å få flere barn og har sett ting hjemme som gjør en mer vant til tanken og innstilt på det samme, når man er vokst opp slik selv. Så koselig på f.eks. julaften å være mange. Så flott at du har så gode minner om moren din og da. Det har jeg og, og jeg har et veldig godt forhold til henne nå. Jeg er eldst da, og vi ler mye av "prøvekaninen" som jeg var.

 

Det har mye å si at barna kan vokse opp og bli sett, selvom de er mange. Jeg er veldig opptatt av at barna skal trives hjemme. Så om det kan være tøffe dager på skolen, med venner osv., skal de glede seg til å komme hjem. Vil også at de skal huske barndommen som noe positivt. Tror at det er med på å forme deres familie som voksen.

 

Jobber du eller? Fint når mannen din også kan være mer fleksibel. Det er veldig stress hvis han må ta seg fri, eller man må styre med annen barnepass osv. Blir sliten bare å planlegge slikt jeg. I perioder føler jeg at alt kommer på en gang, og det hadde blitt mye fri fra jobben for han.

 

Nei, nå er det noen småknotter som skal i seng her. Blitt mye sent i helgen. Snakkes.

 

 

[HappyMama :o) *fødeklar*]

Ja. jeg synes også det var koselig å bli "kjent" med deg! Interessant å dele erfaringer med deg!

 

Det du sier om at det er viktig at barna blir sett, selvom de er mange, er jeg helt enig i! Føler ikke at det er noe problem heller enda, det går liksom bare av seg selv. Alle krever jo sitt og får like mye oppmerksomhet, føler jeg. Men kanskje blir det større utfordringer etter hvert som barna blir større. Når de er så små som mine og såpass tett i alder, har de ganske like behov og er liksom på samme nivå, hvis du skjønner. Men senere kommer sikkert de ulike personlighetene mer til syne, og da må man sikkert tenke litt mer over hvordan man på best mulig måte kan møte det enkelte barns behov. Det viktigste er uansett å være tilstede og prate med barna, tror jeg. Da går mye av seg selv. Ikke alltid så lett å skjønne hvorfor de er grinete og vrange alltid, men tar man seg tid til dem isteden for å kjefte, går de alltid så mye bedre! Det er min erfaring ihvertfall

 

Også er det kjempeviktig, som du også sier, at hjemmet skal være et trygt og godt sted hvor barna kan være seg selv. Det er bare så uhyre viktig, både for deres utvikling av et positivt selvbilde og at det er med på å gi dem en god trygghet på seg selv. Og det trenger man virkelig i dag!

 

Jeg jobber ikke akkurat nå, jeg er sykemeldt pga kvalme, trøtthet, mye kynnere og at jeg har hatt fostervannavgang ved et tilfelle. Så jeg må ta det litt med ro. Er sykepleier, så jeg har et ganske tungt yrke fysisk sett. Men jeg jobbet for inntil ca 1 mnd siden. Jobber du? Ja, det har utrolig mye å si at man kan få litt hjelp av mannen i hverdagen også på dagtid. Har de to eldste på halv plass i en barnehage like ved der vi bor, så det hjelper jo også litt på! Bor dere nord eller sør i landet? Vi bor nord i nordland, men jeg er trønderdame

 

vi "tastes"

[victomalia]

Hei igjen. Er enig i at ting går av seg selv når det gjelder oppmerksomhet, men jeg finner smutthull i hverdagen hvor jeg drar en av dem litt til siden og klemmer og godsnakker. Setter spesielt pris på når 7 åringen min godtar det, for han synes selv han er litt for stor til slikt nå. Dessuten verdsetter jeg kveldstiden på sengekanten da vi snakker om dagen vår, og de får snakke med meg uten at noen forstyrrer.

 

Jeg har jobbet som legesekretær til jeg fikk 3.mann. Da fikk jeg muligheten til å jobbe i firmaet til mannen min, og har mulighet til å sitte med det på kveldstid og når jeg har tid. Vi leier ut leilighet i kjelleren en ganske god pris, slik at jeg har mulighet til å jobbe mindre. 3.mann begynner i barnehagen til høsten, som en "førskole". Vi bor litt utenfor Oslo vi da.

 

Kos deg med dine og slapp av når du har mulighet. Det er en kjempejobb vi gjør!.

 

 

)