Med,stuents erindringer og anger.

[Gjest Med.student]

Hei.

 

Jeg har en del tanker jeg vil snakke om og lurer på om noen har har tanker om hva jeg skriver og føler.

Jeg som Lege student har ganske mye informasjon jeg sitter inne med når det gjelder utvikling av barn i livmor og senabort og ikke minst prosedyrer med sykehus. Har selv vært ute i praksis ved gynekologisk poliklinikk. Så jeg kjenner til senaborter, hvordan de utføres div.

Min gode venninne ble gravid med en mann som ikke ville ha barnet.

Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle si for jeg var venn med både henne go han som ikke ville ha barnet og begge kom til meg med spørsmål de ville ha svar på. jeg gav informasjonen de ville ha.

Jeg sa ikke nødvendigvis hva de ville høre men hva som er fakta.

Min venninne var sårbar og sa til alle at hun ikke hadde vist at hun var gravid og for meg er dette lit utenom hva som er vanlig. konsulterte en del leger jeg kjenner som sa det samme bare slik at jeg ikke gav all info jeg ikke var helt sikker på selv. men det var som en venn, kanskje en dårlig venn. DA min venninne hadde sag til folk at hun ikke kunne ta abort i uke 17 for hun ville få avslag sa jeg som sant var at mest sannsynlig innvilger nevner slike søknader på østlandet.

dette er statistisk sett. Hun søkte og fikk ta aborten i uke 18 altså rett før fristen gikk ut, men følte det ikke var noe hun ønsket selv.

Jeg sa til henne du kan jo ta vare på barnet selv men hun var ikke psykisk sterk så jeg på henne. hun var veldig svak.

Men alikevel gav jeg henne informasjn jeg er redd hun ikke ville høre.

I ettertid har det vært ille for alle parter.

Har følt at jeg har fått skylden for mye av aborten siden jeg gav denne informasjonen.

Har fryktelig dårlig samvittighet og tenker i ettertid at jeg kanskje ikke burde gitt den informasjonen men har alltid vært ganske rett frem.

 

Hva synes dere her?

[Gjest Med.student]

her er jeg igjen, det er samme person, vil bare beklage en del skrivefeil da jeg skrev denne i hu og hast før jeg nå skal på skolen.

 

ok takk for alle svar som kan lette mitt hode eller ikke.

[Sunnybeach4gull :)]

Heisann!

 

Æ syns ikke du ska ta d hær på di kappa!! Ho sporte etter en informasjon som du hadde å fikk svar. Ka ho valgte å gjøre me den informasjon kan ikke du bli lasta for :-( Så fremst du ikke oppfordra ho til abort (nåt du ikke gjore som æ forsto) så va d hennes valg.

 

Veldi trist å abortere et barn som var helt frisk så sent i svangerskapet, men det e nu engang kvinnens eget valg om hva som skal skje med hennes kropp.

 

Skjønne godt at det har blitt ille etterpå for alle parta og det beste du kan gjøre e å være der for ho nu i dn hær vanskelie tia.

 

Det var hennes valg, ikke ditt, så dårlig samvittiget skal du slettes ikke ha!!

 

Regne me at ho fikk rikeli me informasjon fra lægan som sku utføre aborten på ho å? Dessutn ska d vell litt til for å få en abort så seint godkjent når barne ikke e sykt?

 

 

[Gjest Med.student]

Men føler hun var et vrak psykisk. jeg og en annen venninne forsøkte å støtte henne. Vi dro ut til henne og besøkte henne. Jeg foreslo at det er jo mange som klarer å ta seg av et barn selv om far ikke vil, men var jo vanskelig for jeg kjente faren også. Jeg var liksom midt i klisteret.

Hun var jo slik en livlig jente før dette, godt humor osv, men ble veldig forandret. Anger på at jeg mente det var rart hun ikke merket graviditeten. For meg virker det rart men det er jo historier der folk ikke merker det. Hun var veldig slank jente da.

Jeg mener det værste av alt var at jeg introduserte henne for han som ikke ville ha barnet. Jeg fikk sjokk rett og slett av alt dette.

Trodde noen spøkte med meg. Var forresten jeg som sa til henne ( du er graivd) det må være noe galt. Jeg tror hun hadde lyst til å bære frem barnet men fikk sjokk da vi fant ut, for det ble jo synlig.

Jeg synes fryktelig synd på henne, . Det er jo vanskelig nok.

Tror rett og slett nevnden innvilget det for hun hadde dårlig psyke.

Jeg var i allefall ikke en slik god venn jeg burde. Jeg var for rett frem og dømmende og det angrer jeg på.-

Alikevel jeg håper virkelig det går bra med henne i fremtiden og at ikke dette skjer igjen.

For hun har vært utsatt for mange slemme mannfolk som viser seg å svikte henne.

[kanutta84]

Hun tok valget selv. Ofte så vil mennesker man kjener godt at man skal lese signalene de sender nonverbalt. Dette er ikke alltid lett....man må jo tolke det verbale og nonverbale...hva skal man gå for?skikkelig dilemma d der. Ikke alltsid lett å handle slik andre vil du skal..når du er usikker på hvilke behov som er mest gjeldende. Håper du ikke skylder på deg selv. Må stå for de valgene man tar selv, og du hadde vel ingen skjulte hensikter med å gi henne den infoen hu trengte?

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du skal klandre deg selv, selv om jeg skjønner at dette er vondt.

 

I den situasjonen jeg er (gravid 17 uker på vei, fått vite at det er noe alvorlig galt med barnet og har bestemt meg for å avbryte svangerskapet) så vil jeg vite alt, jeg vil ikke ha noe pakket inn men heller få vite sannheten uansett hvor vondt det gjør. Det er den enste måten jeg kan bearbeide alt dette på, for så å gå videre.

 

Det virker kanskje som venninnen din har gitt deg "skylden", og kanskje har hun det så vondt at hun må gi noen andre skylden for å takle dette. I mine øyne er jo det helt galt, hun har både selv valgt dette, samt valgt å spørre deg om medisinske råd. Det blir helt feil hvis fagfolk ikke kan fortelle fakta/sannheten.

 

Håper tiden vil gjøre dette bedre, og du hadde kanskje bebreidet deg selv hvis du IKKE sa noe også?

 

Stor og god klem til deg