Hvorfor er enkelte kvinner så besatt av amming?

[Anonym bruker]

Ja, jeg kaller det besettelse når jeg ser noen i et innlegg si at det er altfor tidlig å gi seg med amming når man har forsøkt i 6 uker.

 

Hvis en nær venninne av meg hadde slitt seg ut med ammeforsøk i ukesvis tror jeg nesten jeg hadde anbefalt henne å søke hjelp hos en psykolog. Det blir jo rett og slett litt sykelig. Let it go! Går det ikke, så går det ikke! Det står jo ikke akkurat på livet løs, heller da.

 

Virker som om noen kvinner av en eller annen grunn innbiller seg at kvinner er skapt for å lide? Litt sånn Jesus-syndrom..

[Anonym bruker]

Enig... Jeg er nemlig en av de som sliter.. Holder på å gi opp nå. Måtte ta en alvorsprat med meg selv i dag. Hva er det jeg holder på med? Hvorfor blir jeg så nedbrutt og lei meg fordi hun ikke ammer så bra? Hvorfor føler jeg meg helt ubrukelig og mislykka?!?

Helt idiotisk, mini smiler jo og ler til meg hele dagen ellers...

 

Uff nei, nå gir jeg meg med amminga og satser på at humøret mitt blir bra igjen!

[smillas]

Man må jo velge selv, og jeg forstår godt de som gir seg med amming. Det kan være et skikkelig styr. Selv hadde jeg ikke holdt ut hvis ikke det hadde gått en skikkelig faen i meg, mest fordi moren min er skikkelig amme-motstander. Forsøkte hele tiden å få meg til å gi opp og syns synd på mitt stakkars barn som bare fikk morsmelk. Argh!

 

Men så er det også det at når man har ammet en stund så vil det etter hvert gå bedre og bedre og til slutt blir det uhyre praktisk og greit det hele. Da er det gjerne sånn at man råder folk til å holde ut de første ukene, fordi man selv er over den verste kneika og bare nyter fruktene av innsatsen sin.

 

Jeg tror imidlertid alle må erkjenne sine egne grenser, og ikke la seg presse av noen til verken å fortsette eller slutte å amme. Det må være din egen avgjørelse som mamma.

 

Jeg er ikke jesus, altså. I såfall er jeg jesus med en stor faen i meg, haha.

[--==Ceci==--]

Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men for meg er det verdt slitet. Slet endel med førstemann, men vi kom ordentlig inn i det etter 2-3 mnd. Og jeg var så glad jeg holdt ut!

 

 

Nå, når jeg fikk et nytt barn, trodde jeg at ammingen skulle gå lettere. det gjorde det absolutt ikke... Diverse problemer i form av såre brystvorter, for mye melk, brystbetennelse x 3, dårlig sugeteknikk. Likevel har jeg fortsatt (evig optimist kanskje ), og nå etter nesten 3 mnd, har det virkelig begynt å gå seg til. Vet jeg kommer til å være glad for at jeg holdt ut denne gangen også. Blir deilig til sommeren at jeg har med maten overalt. Mulig jeg er litt lat...

 

Jeg er ikke noe fanatisk tilhenger av amming, synes bare det er så utrolig praktisk!!! Derfor gir jeg ofte råd til andre om at man skal prøve å holde ut med litt slit, men selvfølgelig ikke om det går utover psyken eller daglig fungering! Men jeg går ikke rundt og proklamerer at alle skal amme, det for hver og en avgjøre.

 

Det som er riktig og viktig for meg er ikke det for andre, og det respekterer jeg fullt ut.

 

Jeg er ikke skapt for å lide, men jeg er faktisk skapt for å amme. Amming er på en måte en forlengelse av fødselen for meg...

 

[Gjest bissen]

Helt enig med Ceci over her:) Jeg syns også det var utrolig verdt slitet. Kan jo bare svare for meg selv..for meg ble ammingen utrolig viktig, og betydde veldig mye for meg. Jeg fikk barn tre mnd for tidlig og de hadde en tøff start. Lenge i kuvøse og det tok lang tid før jeg i det hele tatt fikk ta på dem. På den tiden vi bodde på sykehuset følte jeg meg ikke som mamma, jeg følte at sykehuset hadde tatt over den rollen. Ufattelig vond følelse, når man har så mye å gi, men ikke har mulighet. Melken var det jeg kunne bidra med. Når vi da kom hjem, var ammingen for meg en slik etterlengtet nærhet, og nå hadde jeg ungene for meg selv. Og jeg slet leeeenge, brystbetennelser, minstemann klarte ikke suge, de brakk seg og kastet opp hele tiden, jeg ammet en halvtime i timen, pumpet mellom ammingene. Men alikevel var det verdt det, ja, jeg ble nok litt 'besatt', pga opplevelsen jeg hadde:) Skal ikke svare for noen andre, men det kan jo ligge noe bak:)

[Fia71]

For meg er det veldig godt å høre om andre som har slitt men som har kommet over "kneika". Jeg er midt oppi ammeproblemer med blødende brystknopper og lite melk. Har sluttet å amme (han er 2 uker gammel), men pumper og gir han fra kopp. Har planer om å starte ammingen igjen når sårene ikke blør lenger. Det er forferdelig frustrerende og jeg er nær ved og gi opp, men jeg synes det er litt for tidlig. Har bestemt meg for å gi det en til to uker til og se hva som skjer. Ønsker så inderlig å amme, men som HI er jeg enig i at en ikke skal amme for enhver pris.

[grolla]

Vet du, det lurer jeg også på! Hvorfor er det så utrolig viktig å streve seg gjennom sårhet, betennelser og søvnløse netter....

Nå har ikke jeg strevet mer enn normalt i starten, og jeg beundrer virkelig de som pumper seg i evigheter for å få i småtten de dyrebare dråpene. Samtidig så skjønner jeg så godt viktigheten av å oppnå den gode følelsen av å kunne amme sitt barn. Jeg har en "greie" om at mme ikke skal inn i småttens munn, nei. Ville opplevd det som et gedigent nederlag om jeg måtte gå over til det. Men jeg kan bare ikke fatte hvorfor. Jeg har jo ikke noe i mot erstatning, og har noen ganger tenkt at det hadde vært ålreit med en rødvinskveld i sommer.....men når det kommer til stykket blir det neppe noe av, med mindre jeg pumper meg da. I fornuftens navn kunne jeg selv ha skrevet hovedinnlegget, men når det kommer til stykket vil jeg liksom ikke allikevel. Skulle gjerne hatt litt mer forståelse for denne standhaftigheten, som forsåvidt er den eneste jeg har!!! Ellers er jeg ikke flink eller standhaftig til noe som helst.

Merkelig!

[Gjest bissen]

I følge HI er det tydeligvis mange som skulle vært til psykolog for lengst, meg inkludert;)

[Anonym bruker]

Ja, hvis du harholdt på i ukesvis og både du og ungen sitter og griner og har det forjævlig så snes jeg su skal oppsøke psykolog hvis du ikke skjønner at DET ER PÅ TIDE Å KASTE INN HÅNDKLET!

 

Det er jo ikke sunt for ungen å holde på sånn!

[Gjest bissen]

Jeg hadde det ikke for jævlig, heller ikke ungene. Hvordan i all verden vet du at de som holder ut har det helt forferdelig mens de står på? Jeg var selvfølgelig sliten, men jeg har kanskje litt mer tålmodighet enn feks deg.

[Anonym bruker]

Her var det sånn, både jeg og lillegutt gråt, han hysterisk fordi jeg prøvde å få han til å ta riktig tak, jeg fordi vi ikke fikk det til. Han fikk aldri tak, og jo mer jeg prøvde å få han til å ta riktig tak, jo mer gråt han og vred seg, og mer sulten ble han... så endte opp med å måtte gi erstatning uansett... Mulig jeg ga meg for fort, men når lillegutt gråt hver gang vi skulle prøve, og vi måtte gi opp hver gang, så gadd jeg ikke mer, ville heller ha en fornøyd liten gutt som drikker av flaske. Må få si at søstrene på sykehuset var veldig til å presse hodet hans på puppen når han ikke ville, noe jeg ikke tror gjorde ting noe bedre når vi skulle prøve senere.

[Anonym bruker]

Det gjorde de på sykehuset med oss også! "De man holder av holder en inntil seg" som de sa... og bare pressa på mens jenta mi skreik...

Amminga har etter det gått veldig opp og ned. Hadde en periode med illskriking hver gang jeg la henne til. Går litt bedre nå. Hun er 11 uker og er nå bare vanskelig å få lagt til på kvelden.

Sikker på at det har mye med det som skjedde på sykehuset å gjøre.

 

På helsestasjonen her snakka jeg med ei ammehjelp som sa at hvis hun skriker og gjør seg vanskelig, så ta henne vekk, legg henne bort, og så må hun si fra at hun er sulten igjen. Jeg gjorde dette i 3-4 dager på rad, og nå går amminga mye bedre faktisk. Pressa ikke på henne puppen, tok henne på skuldra og roa litt ned, og la henne så i babygymmen. Tar jo litt tid på hver amming, men som sagt nå legger hun seg fint til.

 

[Anonym bruker]

Ein skal faktisk ikkje presse babyen til brystet selv om eg har opplevd pleiere som har gjort det på barselen. De gjorde det med min gutt. så eg la han heller til prøvde å legge han til bryste selv og så ringte eg på pleieren for å høyre om han lå rett til.

Barnet kan faktisk utvikle noe som dei kaller bryst skrekk. Og problemer med amminga kan faktisk skyldes KISS. Men,men hadde no ingen ting med hovedinnlegget å gjere. Tenkte eg skulle nå skirve det for det eg..

[Mamma`n til Frøya ;)]

Dette må være opp til hver enkelt..Alle synes vel det er mest praktisk med brystet, men det er jo mange grunner til at noen ikke får til eller kan det. Synes ikke man skal slite seg ut for enhver pris. Har 2 store friske barn jeg som er fostret opp på mme, ammer nå tredjemann, med litt problemer,er innstilt på å greie det denne gangen, men går det ikke så er det jo ikke verdens undergang, det er en grunn til at mme eksisterer, og den er nok et godt alternativ for mange.....