Hva skal jeg gjøre nå???

[kate78]

Om to uker er permisjonen slutt. Jeg er ikke helt innstilt på å jobbe, må jo klare andre rutiner i hjemmet først. Men jeg føler meg så verdiløs!!! Jeg sitter her og glaner i veggen og føler meg ubrukbar. Har en flott mann og to flotte gutter, mistet ei jente for 4 uker siden i 36 sv.uke. Guttene mine er 7 og 11 år så de flyr ut døra så fort de kommer fra skolen. Og da sitter jeg her..... Mannen min jobber halve dager intill videre for å ikke slite seg ut med tanke på sorgprosessen, men tiden hjemme bruker han på bilvask, husvask, fotballtrening, sykkeltrening infor et stort ritt og ellers tid forrann pcn/tv. Og jeg glaner i veggen. Føler meg totalt isolert etter 4 mnd sykemelding pga bekkenplager.Og så denne sorgen. Føler at ingen her hjemme trenger meg og ingen "der ute" savner meg. Jeg er bare her og vasker litt tøy og lager middag til tre sultne gutter. Ingen andre "gleder". Savner bare lille jenta mi som ikke fikk leve.........

[Tobarnsmammaen]

Hei du!

Så utrolig trist å høre om lille jenta di som ble en engel Jeg fødte min lille datter for akkurat en måned siden idag. Var kommet til uke 26. For meg har det vært viktig å møte venner og kjente. Kan det funke for deg? Ikke for å fortrenge sorgen, men for å få tankene over på noe annet og ikke minst ha noen å snakke med sorgen om. Å gå tur/være ute i naturen er også terapi for meg. Både alene og med samboer. Jeg skal begynne i jobb igjen om halvannen uke (regner med aktiv sykmelding el 50 prosent) og er spent på åssen det skal gå. Men for meg er det ingen løsning å sitte hjemme å stirre i veggen. Spesielt ikke nå som jeg merker at venner og kjente ikke tar så mye kontakt som i begynnelsen. Må være mer aktiv selv. Det er ikke lett for meg å råde deg til noe. Sorg er så individuelt. Men hva med å finne på noe med mannen din? Du kan kanskje antyde for han at du trenger å være mer sammen med han. Ta han med ut på tur! Da får man god anledning til å snakke om det triste som har skjedd. Ønsker deg alt mulig godt framover. Det er en tøff tid vi går gjennom. PS! Kan jeg spørre hvorfor du mistet datteren din? Datteren vår hadde alvorlig hjertefeil og mellomgulvsbrokk. Til sammen uforenelig med liv:(

Klem fra meg.

[Engel, skatt og lite frø.]

Hei Kate,

 

Jeg ville bare si at jeg har lest innlegget ditt. Sitter faktisk på jobb nå,-min fjerde dag på jobb etter seks uker permisjon og 1 mnd sykmelding.

 

Jeg føler meg også ganske verdiløs, men det bekymrer meg egentlig ikke så mye. Jeg vet jeg vil være her kun for en kort periode. Har så lyst til å gi Emil en lillebror/lillesøster han kan passe på fra skyene...Grunnen til at jeg er tilbake allerede nå, er fordi jeg ikke kan bruke mer av sykepengene. (må unngå å gå over på rehabilitering) Dette skal bli min fanesak når jeg går gravid neste gang!!

 

Har du vært med i en sorg-gruppe? Jeg har ikke det selv, men kjenner flere som har veldig god erfaring med det. Det er ikke bare sorg og triste samtaler, men mye latter og humor også. Det kan være godt å møte likesinnede. Selv føler jeg at jeg har mye nytte av englesiden.no Et lukket forum for oss engleforeldre.

 

Hva med å ta hele familien med på en ferie? Vet ikke jeg, men juni er vel bare en sånn "tulle mnd" på skolen likevel... De får kanskje fri en uke eller to? Eller bare gjøre noe hyggelig for en helg... Tusenfryd eller dyrepark eller no? Selv er jeg litt var for store folkemengder ennå, men der er vi jo alle forskjellig.

 

Jeg ønsker deg i allefall lykke til! Og ønsker deg en så fin sommer som mulig:) Historien vår finner du her i minnelunden under Min Historie. "Reisen med Emil"

 

 

[kate78]

Takk til dere begge for svar. Jeg og min mann går masse turer og finner på litt av hvert. Han er flink til å få meg ut av huset litt hver dag, men det kan jo ikke være slik alltid. Jeg må jo prøve å finne meg selv igjen.

Hva det gjelder sorggruppe så vet jeg ikke om jeg tørr. Høres litt skummelt ut, men jeg får se.

englesiden.no var jeg inne på litt kjapt men klarte ikke lese særlig mye der før tårene strømmet.

Er ute og finner på ting med guttene også, kino, dyreparken(bor like ved og har årskort), fisketur osv, men det er jo en del av problemet......jeg gjør ingenting for meg!!!! Og jeg vet ikke hva jeg skal finne på heller. Har mistet meg selv på veien og vet ikke hvor jeg skal begynne å lete?

Jeg og min mann skal reise på tur alene i juni, og med hele familien i juli så vi har jo noe å glede oss til, men...........alt føles så bittert likevel.

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre om hvorfor den lille jenta i magen din døde? Eller hadde de ikke noe svar og gi dere?

Kjempe trist og høre!! mistet jenta mi i uke 20 jeg og nå sitter jeg på nytt gravid i uke 31 og klarer ikke slappe helt av selvom di sier alt ser bra ut.

[Anonym bruker]

Hei, så trist å høre historien din.. vi mistet selv jenta vår 4 dager over termin. Hun levde da hun ble født, menetter noen timer da alt så ut til å skulle gå bra, døde hun plutselig totalt uventet.. Etter 6 ukers permisjon, var jeg ikke en gang klar fysisk til å jobbe etter å ha gjennomgått en hard fødsel, men det psykiske er jo vell så tungt... Jeg var sykemeldt og begynnte og jobbe 4 måneder etter at vi mistet, å da startet jeg rolig med 50 %. Jeg tror ikke du vil tjene på å starte for raskt å jobbe. Ta den tiden du trenger, det er tøft det du skal igjennom, men jeg opplevde at når jeg begynnte å jobbe litt igjen, ble det liksom et "fristed" der jeg fikk koblet ut, og tenkt på noe annet..

Noe som er ekstra tungt i slike situasjoner er at jeg ikke føler at jeg klarer å få pratet om det med noen som forstår. Jeg føler at jeg kjente jenta mi godt siden jeg har hatt henne i magen, kjent på sparkene og gledet meg, i tillegg til den lille stunden vi fikk sammen med henne, mens venner og andre ikke har fått noe "forhold" til henne på en måte... Vanskelig og forklare, men jeg følte meg veldig alene selv om vi hadde mye venner og familie rundt oss som støttet oss..

 

[Engel, skatt og lite frø.]

Jeg prøver å sende deg en pm. Enten har du fått opp til flere....-eller ingen??

[Tobarnsmammaen]

Hei Kate!

 

Det er jeg som skrev innlegget til Julibebisen ovenfor.. Heter Elidamammaen nå (måtte jo etterhvert forandre nicket..). Ser du skriver at du bor i nærheten av Dyreparken. Det gjør jeg også. Bor 3 km vest for Krs sentrum. Bare gi meg et lite vink hvis du får lyst til å rusle en tur en kveld (eller dag..). Selv er jeg veldig interessert i å møte noen som har opplevd å miste det kjæreste de har. Jeg er selv 31 år, har samboer og Elida var (og vil ALLTID være) vårt første barn. Send meg gjerne en privat melding eller svar her. Eller la være hvis du ikke har lyst. Vi er jo så forskjellige.

Klem fra meg:)

[Tobarnsmammaen]

Hei Kate!

 

Det er jeg som skrev innlegget til Julibebisen ovenfor.. Heter Elidamammaen nå (måtte jo etterhvert forandre nicket..). Ser du skriver at du bor i nærheten av Dyreparken. Det gjør jeg også. Bor 3 km vest for Krs sentrum. Bare gi meg et lite vink hvis du får lyst til å rusle en tur en kveld (eller dag..). Selv er jeg veldig interessert i å møte noen som har opplevd å miste det kjæreste de har. Jeg er selv 31 år, har samboer og Elida var (og vil ALLTID være) vårt første barn. Send meg gjerne en privat melding eller svar her. Eller la være hvis du ikke har lyst. Vi er jo så forskjellige.

Klem fra meg:)

[kate78]

en rusle tur hadde vært fint. jeg har også meldt meg inn på englesiden under "Emma Lisa". prøver meg frem på den siden men jeg er ikke så tålmodig med sånt.

[Tobarnsmammaen]

Hei Kate!

Har sendt deg en mail. Beklager tregt svar. Sjekket etter svar her jeg..