Når mor krever samværsavtale

[servitør]

Vi har kommet i den situasjonen at moren til min samboers barn krever samværsavtale før vi får ha samvær med ham igjen. Vi har allerede en avtale, men i etterkant av denne avtalen har mor flyttet. Vi bor nå fire timer fra hverandre. Det har derfor ikke vært mulig å overholde den tidligere avtalen hvor vi hadde vanlig samvær. Vi har hatt det veldig greit likevel fordi vi frem til nå har kunnet ringe et par dager i forveien når det har passet seg slik. Samboeren min har en uforutsigbar arbeidssituasjon, og derfor har dette vært gunstig for oss.

 

Men nå krever mor at samværet skal finne sted i faste intervaller, og vil ha dette skriflig, noe vi ikke vil gå med på. Hun nekter å vise forståelse for at det ikke er så lett for oss å vite med sikkerhet når far arbeider og ikke arbeider. I tillegg vil hun at vi skal fordele kostnadene for reise ved samvær etter inntekt, noe som i praksis betyr at vi må betale nesten hele reisen. Da vi ikke ville skrive under på denne avtalen, krever mor å igangsette mekling. Dette innebærer at samboeren min er nødt til å ta fri fra jobb for å reise helt dit hun bor. Hun nekter nemlig å komme hit. Har hun retten på sin side her?

 

Jeg begynner å få dette kvinnemennesket helt opp i halsen. Hun lager vanskeligheter hele tiden, og skal ha alt på sine premisser. Flere som kjenner seg igjen her? Hva kan vi gjøre? Har vi ingen rettigheter?

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

 

Jeg må innrømme at jeg egentlig forstår biomor når det gjelder å ha fastsamvær altsa bli enige om hvilke helger fremover. Den forstår jeg godt, for det må være slitsomt til tider å ikke kunne planlegge, så den forstår jeg godt.

Men samboeren din må vel vite noe sånn ca når han jobber?! Aldri hørt om folk som ikke vet når de skal jobbe. Bør vel vite det for ca 1 mnd frem i tid vil jeg tro. Noe har vel han krav på også som arbeidstaker i forhold til sin arbeidsgiver på det området der vil jeg tro.

 

Når det gjelder å dele reisekostnadene etter inntekt, så står det faktisk på sidene til Nav. Det er en "lov"/ regel eller hva jeg skal si. Så der har hun faktisk rett. Foreldrene kan selv bli enig om hvem som skal ta seg av levering/henting, men utgiftene skal deles etter inntekt.

 

Jeg er selv biomor og har hovedomsorgen for jenta mi på 1 1/2 år. Vi bor 1 1/2 time unna far. Her deler vi på levering/henting. Jeg har ikke lappen, men tar tog med snuppa hver fredag til Oslo der far bor. Så tar jeg toget hjem igjen til Halden. Så leverer far henne til meg søndagene..

 

Du skrev ingenting om hvordan dere gjorde det med levering/henting før?

 

[velger nick en annen dag]

Nå står det ikke hvor gamle barn(a) er, men synes at dere heller bør fokusere på hvilke rettigheter barn(a) har.

 

Det må være ganske vanskelig både for barn og mor dersom dere ikke har noen fast samværsavtale?

Barn(a) bør vite når de skal til pappa og når de skal være hos mamma.

Og det bør det være en fast rutine, mener nå jeg.

 

Det er helt korrekt at kostnader i forbindelse med samvær skal deles etter inntekt, så det vil nok komme med i avtalen.

 

Jeg synes ærlig talt at det ikke er å være vanskelig å ønske en fast samværsavtale.

Det er godt mulig dere trives med en så ustabil hverdag når det gjelder jobb, men dere kan ikke forvente at mor og barn skal leve med en så uforutsigbar hverdag.

Jeg liker å vite når jeg skal være hvor, og det tror jeg mange andre gjør også. Og barna bør ha trygge, faste rammer rundt dette med samvær.

 

 

 

 

 

[St. Hans]

Jeg kan ikke annet enn å signere de to andre. Ut i fra det du skriver, ser jeg ikke at biomor er urimelig, kanskje med unntak av beslutningen om å flytte 4 timer unna. Håper hun hadde gode grunner til det. Ligger det mye annet under som skaper frustrasjonen?

 

En alenemor må tilpasse sin arbeidstid etter barnehagens åpningstid, planleggingsdager, kan ikke jobbe skift ovs. Er det rimelig at far skal ha full fleksibilitet i arbeidstid, aldri tilpasse seg en millimeter? Han er forelder han også. Det er faktisk realt å si til arbeidsgiver at den-og-den dagen har jeg barna mine, da kan jeg ikke jobbe, for jeg ser dem sjelden og prioriterer samværet høyt.

 

Hvorfor skal mor stille opp på kort varsel hver gang det passer far? Det er klart det er praktisk for dere, men i praksis betyr det at hun ikke får noen planlagt egentid, hvilket er utrolig slitsomt. Hun må stå på pinne for en eks sine uforutsigbare ønsker. Jeg skjønner godt at hun på en ryddig måte (samværsavtale) ønsker å gjøre noe med det.

 

Det er samværsforeldrens (fars) ansvar å bringe og hente, men kostnaden skal fordeles etter inntekt.

[:::) Frøken Velferdsrett]

selvsakt skal dere ha en fast samværsavtalle. alt annet er urimlig.

[*-*]

Uten faste avtaler hadde jeg blitt gal iallfall. Det er jo bare å be om bråk og konflikter, usikre barn og voksne, tull og tøys. Tenk deg om mor hadde for vane å ringe dere et par dager i forveien og si at nå skal dere ha barnet i helgen fordi det passer meg. Da kunne dere jo aldri lagt noen planer. Nope, her er det dere som er urimelige og mor som er rimelig syns jeg. Eneste måten å få samvær eller delt omsorg til å fungere på er faste avtaler. Det spiller ikke noen rolle om mor har flyttet, dere må kunne avtale faste helger for det. Er det virkelig umulig i forhold til fars jobb så bør han se seg om etter en annen jobb. Sånn er det når man har barn og familie, ting må kunne planlegges.

[servitør]

Men kan hun sånn uten videre sabotere samværet for oss. Vi har jo allerede en muntlig avtale om hvor mye samvær vi skal ha i snitt, men det er bare vanskelig for oss å vite eksakt når det passer. Mente jeg leste en plass her at det ikke er noe de ser på med blide øyne i en evt rettsak.

[to-store-to-små-en-liten-en]

HI!Hvordan kan du få det til at hun saboterer samværet fordi hun krever en skrevet avtale og at dere deler på reiseutgiftene?Du virker som en veldig egoistisk person som tar det som en selvfølge at hun skal legge opp livet sitt etter hva som passer dere!

Om det hadde vert andre veien, hadde dere godtatt det?Tror ikke det,nei!

Det er så enkelt og greit at far får ordne annet arbeid om han er interessert i samvær, eller er arbeidet hans viktigere enn barnet?

Nei, bli voksen HI og ikke bare forvent at biomor skal danse etter deres pipe!Hun har rett på et liv, hun også!

[*-*]

Skjønner at det kanskje er vanskelig med jobb og sånt, men tror likevel at den eneste måten å ordne samvær levelig for alle parter er å lage faste avtaler som er klare en stund i forkant. Vi lager stort sett avtaler for ert halvt år av gangen og bytter så lite som mulig etterpå. Det er mange involverte her og livet må være litt forutsigbart og oversiktelig. Forstår at det er vanskelig med jobb for dere, men som sagt i sted, sånn er det når man har barn! Da må man faktisk planlegge. Og deler man barn med en annen familie så må man planlegge enda mer. Passer ikke jobben med familielivet så må man bytte jobb. Eller så må man helt bevisst bestemme seg for å nedprioritere barn og familieliv hvis man syns det er noe godt alternativ. Sånn er det for alle voksne som har barn.

[servitør]

Ja, men det at vi ikke er enige, er vel ingen grunn til å nekte alt samvær inntil vi er enige. Vi vil ikke signere den avtalen som foreligger, og nå får vi ikke ha noe samvær inntil videre.

[happybirthday]

Det blir feil av biomor å nekte samvær, fordi dere ikke vil underskrive ny samværsavtale. Så det beste dere kan gjøre, er å innkalle til ny mekling. Det må dere uansett gjøre, om dere vil gå videre til retten med saken. Men regn med at verken mor eller far vil få særlig mye "rett" akkurat i deres tilfelle: mor fordi hun ikke kan nekte far samvær, far fordi han ikke vil imøtekomme barnets behov for trygge og forutsigbare rammer som det en samværsavtale med faste samvær gir.

 

For uansett hvordan dere vrir og vender på det, så vil ingen rett eller mekler kunne gi dere særlig forståelse og rett i å nekte å ville skape forutsigbare samværsrammer for gutten. Det må dere bare innse først som sist.

[Maud]

Jeg blir overrasket over at du i så liten grad klarer å se hennes syn på denne saken. Når man har barn må man innrette livet og jobben sin etter dem. At hun i tillegg skal innrette livet sitt fullt og helt etter deres behov, det virker urimelig for meg. Mannen din har barn, de trenger å ha et visst mønster i når de treffer ham og eksen hans har krav på å kunne planlegge sitt liv uten å måtte være beredt hver gang det passer dere. At hun da sier at hvis det ikke kan avtales på litt lengre sikt, så blir det ikke noe av, det er ikke riktig av henne, men jeg kan forstå det ørlite grann... Utgifter til reising mellom foreldre skal betales etter inntekt og det er samværsforelder som har ansvar for det praktiske med denne transporten. Det innkalles vanligvis til mekling der barna bor. Det er sikkert mye mer i denne historien enn det du forteller, men det du sier her gir ikke så mye grunnlag for å si at det er hun som er den urimelige.

[ostekaka]

Hun har nok retten på sin side, og ikke fremstår hun som veldig urimelig heller.

Jeg må jo legge til at personlig mener jeg det er svært viktig å ha en samværsavtale som folk holder seg til, helt alfa omega. Hos oss har det vært mor som har ønsket felksibilitet, og hun har også holdt barna tilbake fra det avtalte samværet om min mann en sjelden gang har sagt han ikke er hjemme til å ta i mot barna påkort varsel. Da har hun nektet å åpne døra når han kommer for å hente dem til vanlig helgesamvær, fordi han ikke var ebhjelpelig med å ha dem lørdagen før, fordi hun skulle noe, gjerne jobbe. Barna trenger litt å forholde seg til, de trenger litt stabilitet og rutiner på ting.

Men det er også svært viktig at foreldrene greier å tilpasse arbeidssituasjonen sin til samværsavtalen, om det er mor eller far som ikke lenger kan jobbe skift/turnus som ikke harmonerer med det å ha barn.

Må din mann gå ned i lønn for å tilpasse seg samvær, vil jo det merkes i bidrag, det er jo noe mor bør tenke på i denne samenhengen også. Det er jo kompromisser som må gjøres, både når en lever sammen og fra hverandre. Det gjelder jo alle foreldre.

[ana baroma]

Lag en avtale dere kan leve med og legg fram for henne, men sats på fast samvær med faste intervaller - og det selv om det innebærer at far må omprioritere... Jobben hans burde vel kunne skjerme noen helger?

Kanskje dere kan komme til et kompromiss når det gjelder reiseutgiftene? Selv om mor har retten på sin side er det jo hun som har flyttet... Det handler om å gi og ta...

Når det gjelder den nåværende formen for samvær, så er det vel ganske uholdbart for barnet ikke minst?

Og mor bare nyttegjør seg sine rettigheter, sikkert med god grunn! Vær imøtekommende, og be om godt samarbeid - det er det viktigaste for barnet!

[mor til to. 15mnd og 6år]

jeg hadde oppfattet det slik at mor ikke kunne flytte mer en 4mil lenger bort uten godkjenning... har tenkt tanken selv men ble ikke slik når jeg trodde det ikke var lov

[Dudelidum]

Ja, det som virker urimelig i denne saken er at mor bare kan flytte 4 timer unna. Trodde de nye reglene ikke gjorde slikt mulig.

Det er jo helt urimelig at far plutselig ikke skal kunne få se barna sine like ofte som før og i tillegg måtte betale mye mer i transportutgifter hver gang.

 

Vet om en mor som ønsket å gjøre noe lignende. Enden på visa var at ungene ikke ville flytte, ble hørt og bor nå hos far. Mor droppet flytteplanene, men prosessen gjorde altså at hun "mistet" ungene. Men slik forutsetter jo at det ikke er småbarn det er snakk om.

 

 

[mamma til twins]

Min eks-mann flyttet fra stedet vi bor, og har i tillegg den frekkheten at han krever at jeg skal spleise på hans reiseutgifter. Jeg synes det er hårreisende. Kjenner igjen akkurat den. He he.

 

Men når det gjelder en samværsavtale så er jeg enig med biomor. Jeg skulle ønske jeg turte å spørre om en samværsavtale selv, men forholdet vårt er så tynnslitt dårlig nå at jeg ikke våger av redsel for å ødelegge alt. De klager fælt på at jeg ikke kan være mer fleksibel siden de bor så langt unna. Jeg er dønn avhengig av faste rammer og forutsigbarhet i min jobb.

 

Jeg er selv på vei inn i et samboerskap med en mann som har barn fra et tidligere forhold. Vi er blitt enige om å holde på våre respektive muntlige samværsavtaler. Vi er også enige om å ta vare på hverandres barn dersom den ene av oss må noe mens den andres barn er hos oss. Vi er da tross alt en familie.