32 år, voksen, utdannet, mor og kone, men skal likevel ta abort

[Anonym bruker]

jeg er en voksen kvinne med høy utdanning, god jobb, i etablert samboerforhold og allerede mor til en jente på et år. Jeg er nå gravid i uke 6 og har bestemt meg for å ta abort, etter mye tenking, mange vonde og vanskelige runder, gråt og usikkerhet. Jeg har vel alltid vært "imot abort" hvis det ikke er en veldig god grunn (voldtekt, overgrep o.l), og da jeg ble ravid med 1mann var det ikke aktuelt å vurdere engang-selv om det da var helt uplanlagt og passet dårlig. mannen min var da nyskilt og har tre barn fra før og var verken klar for et nyt forhold eller et nytt barn. Men vi valgte likevel å beholde henne og det har vært et mirakel. Vi har også greid å få forholdet vårt på rett kjør og er veldig glade i hverandre.

,men altså: å bli gravid igjen før dattera var 1 år er ikke godt. (ble gravid på p-pille!). Vi synes vi har mer enn nok med fire barn annenhver uke.

I tillegg har jeg slitt mye med sykdom de siste fire årene og det har blusset opp igjen. Legen sier at det ikke er bra for meg å gå gjennom nok et svangerskap nå, men at det selvsagt må bli mitt eget valg.

 

Så nå er valget tatt. Det skal tas bort. jeg vil alltid måtte leve med at jeg valgte bort et liv fordi det ikke "passet" i mitt liv. jeg tror det vil være tungt i tider, men har likevel bestemt at det er det beste med hensyn til meg selv og vår lille (store) familie.

Livet er jammen ikke lett. Selv ikke når man er "voksen"...

[Anonym bruker]

Vær sterkere enn det jeg var, for jeg var jo alt for svak.

Ikke mist troen på deg selv, selv om jeg mistet min for lengst

Ikke gråt deg i søvn hver eneste dag, og så fort du står opp så kommer tårene igjen..

Ikke mist dine tårer slik jeg har mistet mine.

Aldri gå i akord med din egen kropp, fordi noen presser deg til det..

Da vil du miste halve livsgleden, slik jeg mistet min.

Ikke tillatt noen å ta fra deg selvrespekten, for da blir du borte slik jeg har blitt.

Si det du mener, uansett hva, for da vil han skjønne at ikke han underkue deg..

Ikke la noen ta din livsglede for du fortjener det ikke..

Og la aldri en man slå deg, slik jeg tilott det.. ikke fordi jeg ville, men fordi jeg trodde jeg var ødt til å finne meg i det..!

 

Hver eneste dag prøver jeg å finne noe som kan gjøre meg glad, men nei det er det ingenting som gjør.

Hver eneste dag prøver jeg og finne meg selv, men jeg vet jo ikke hvor jeg skal begynne å lette... jeg har enkelt mistet meg selv på veien et sted..

 

I havets bunn, ned i mørket drømmer jeg om å være..

Der ingen kann skade meg..

Der jeg kan være evig fri i fred..

Der naturen er mitt selskap..

Der dyrene vil gråte med meg..

Der sjela mi flytter over vann..

Der jeg kan alt se..

Men intet meg..

 

Der det lille barnet kommer og sier stille..

Mamma slik ser jeg ut..

Du er tilgitt..

Det var ikke din skyld at jeg aldri fikk leve..

[Gjest]

Hei HI!

 

Det virker som du har bestemt deg for hva som er det beste for deg og den situasjonen du er i. Jeg syntes ikke at "det ikke passet" blir en litt for enkel forklaring, det er jo mange grunner du har vurdert før du har kommet til hva som er det beste for deg og familien din.

 

Jeg tror ikke at det blir en lett sak for deg å ta abort, men er du sikker i ditt valg, så tror jeg at etter en stund vil du komme til et punkt hvor du aksepterer at du gjorde det riktige valget.

 

De eneste tipsene jeg kan gi deg er at du må være hundre prosent sikker på at det er ditt valg, og hvis du skal ta medikamentell abort, så ikke se på det som kommer ut.

 

Lykke til videre, håper at det går bra med deg.