Tenkteboksen

[habe]

Hei

Jeg er singel 37 år og har lyst på barn. Men, jeg er fremdeles i tenkeboksen - av flere grunner.

- vanskelig å gi slipp på drømmen om kjernefamilien, eller i alle fall en far til barnet

- ensomhetsfølelsen - dvs det å være gravid og føde alene. Selv med støttende familie og venner er det til syvende og sist bare meg

- praktiske utfordringer - dvs på vakt 24- 7

- stigmatisering + det føles som et nederlag ...

 

Det siste punktet er jeg litt flau over at jeg ikke har kommet helt over, men jeg jobber med saken.

Det hadde vært så fint med litt feedback fra dere som er eller har vært i samme situasjon.

Har tenkt på dette lenge, og beslutningen blir ikke enklere om jeg venter. Så hvis jeg klarer å bestemme meg blir det sannsynligvis Stork til høsten..

 

[Magstar]

Jeg hadde (har litt enda) de samme tankene. Men av medisinske grunner kan jeg ikke vente for lenge med å få barn.

 

Jeg tenker at, man vet aldri om et forhold holder. Mine venninner som er/vært gravide. Har fått sin støtte av venninner og mødre. Ikke mye gutter skjønner av selve graviditeten. Jeg spurte en venninne som er alene med sin gutt om hva som har vært værst og det var at hun ikke hadde noen å glede guttens fremganger med. Familien støtter, men er ikke helt det samme.

 

Dette ble litt rotete nå, men jeg tenker fremdeles for og mot mitt valg. Og det tok flere år før jeg bestemte meg for å få barn alene. (neste forsøk om ca 14 dager)

 

Lykke til med dine tanker... : )

[Månestråle75]

Hei!

 

Det er ingen lett beslutning å ta, det å skulle få barn alene. Jeg var i tenkeboksen i et drøyt år, før jeg endelig bestemte meg. Nå som beslutningen er tatt, føler jeg at det er det rette for meg. Jeg gleder meg, og jeg vet at jeg kommer til å bli en god mamma for barnet mitt )

 

Lykke til med beslutningen!

[eva37]

Jeg var også i tenkeboksen lenge. Det tok lengre tid enn jeg trodde og bestemme seg, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Men jeg er fornøyd med det valget jeg har tatt, for det er det jeg ønsker innerst inne.

 

Alle har kanskje en drøm om kjernefamilien og få barn på den vanlige måten. Det er muligens det som er idealet for mange, og jeg må si at det er også en drøm for meg. Men i og med at jeg hadde vært single lenge og ønsket meg barn nå så tok jeg skrittet. Når det gjelder ensomhetsfølelse, så tror jeg det kan være reelt. Men selv om du velger å få barn på denne måten kan du fortsatt møte en mann du kan dele livet med senere. Det at det kan føles stigmatiserende og som et nederlag tror jeg ikke er noen selvfølge. Noen ser kanskje på oss, single, barnløse som litt "spesielle", og jeg tror det kan være mer stigmatiserende enn det å ha et barn, selv om det er alene. Har inntrykk av at de fleste er positive og forståelsefulle i forhold til det at barneønsket er like sterkt selv om en er alene. Det er jo de samme behovene og ønskene. Ingen forskjell der.

 

Dette var bare noen tanker fra meg. Lykke til med beslutningen din uansett hva du gjør!

 

 

[habe]

Tusen takk svar. Dette er vanskelig, jeg vet jeg vil ha barn, men føler meg ikke klar ennå. Men årene går...

Det jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke kommer til å angre, og da er vel svaret gittt tror jeg.. Det hadde vært intressant å høre med dere som har fått barn alene, om hvordan dere takler hverdagen ..

 

[Kjempeglad mamma]

Hei!

Har ei lita jente på halvannet, unfanget på Stork på tiende forsøk. Jeg var 34 da jeg tok første kontakt med Danmark, og ble 37 like etter at hun ble født. Ikke uvanlig at det tar litt tid å bli gravid - så ikke tenk for lenge!

Hverdagen går greit, jeg jobber 100 %, og hun er i barnehage, trives veldig godt der, og personalet er flinke. Heldigvis ligger barnehagen på vei til jobb - likevel får jeg av og til dårlig samvittighet for at dagene hennes der kan bli litt lange.

Vi er ikke en stor familie, så foreldrene mine har tid til å hjelpe når det trengs er glade for å kunne sitte barnevakt. Hvis jeg skal ut på noe spesielt ligger mini over hos dem, og så legger jeg meg der også når jeg kommer hjem.

De fleste vennene mine har litt eldre barn, så jeg har laget meg noen nye nettverk også, f.eks. barselgruppa, vi triller tur en gang i blant nå også, vi. I helgene prøver vi å dra litt på besøk, eller bare kose oss sammen, det er enklere nå som det går mot vår!!

 

For å si det slik - alt går greit, men jeg skal ikke nekte for at det til tider blir litt hektiske dager. Skal heller ikke nekte for at jeg nyter timene etter at hun har lagt seg - så jeg får litt tid til å rydde og vaske, og ikke minst til å lese,se tv og surfe litt på nettet... - man trenger litt tid alene! Timene fra hun blir hentet i barnehagen til hun legger seg går i ett, blir nok litt lettere ettersom hun blir eldre og kan gjøre mer på egenhånd...!

 

Skal heller ikke nekte for at jeg savner å ha muligheten til å impulsivt slenge meg på sykkelen og ta en tur i det deilige vårværet eller på sparket ta en tur på kino. Ikke det at jeg gjorde det så forferdelig ofte - men bare det å vite at jeg hadde muligheten. Nå sitter jeg stort sett i leiligheten om kveldene, men inviteter heller folk hjem litt oftere enn før.

 

Uansett - jeg var så klar for å bli mamma - har hatt mine år i "frihet". Har aldri angret på valget mitt. Det er ikke det du gjør du angrer på - men det du ikke gjør, sies det. Og det kan jeg skrive under på.

 

Lykke til med valget ditt!

["charlie"]

hvis du ikke er klar er min mening at du ikke bør gjøre det heller. ennå.

 

uansett hva man sier med munnen er det vanselig å unngå at dine virkelige følelser blir formidlet til barnet, at det var en b-løsning som du ikke ønsket hvis du kunne velge.

 

ihvertfall for meg har det vært en virkelig styrke for både meg og mine barn at dette var noe jeg ville og ønsket etter å ha tenkt godt gjennom det.

 

det er mange måter å få barn på. kanskje du kunne være besøkshjem eller fosterhjem mens du tenker deg om?

[habe]

Problemet er tiden - jeg har ikke "råd" til å vente -særlig ikke når jeg ser hvor vanskelig det er for noen å få det til. Jeg vet at jeg vi ha barn, og jeg vet også når det først er der vil jeg ikke angre...

Hadde jeg hatt mer tid hadde jeg nok ventet... men plustelig er det for sent, og det vil være verre å anger på at jeg ikke gjordet det....