1 års dagen til engelen Sharlis Alexandra

[Sharlis]

I dag er det akkurat 1 år siden jenta våres ble født.

 

Det året som har vært har gått UTROLIG tregt,og føles som en evighet.

Kan ikke si at jeg tenker mere på jenta våres i dag,siden det er fødselsdagen..,for jeg tenker like mye på henne hver dag.

 

Det er ikke slik jeg så for meg 1årsdagen til jenta mi.., jeg skulle ha bakt en kake,og tent 1lys som hun skulle få blåst ut og sunget bursdagssang til henne.

Det skulle vært masse familie og beibivenner som skulle ha lekt med henne. Få vært i armene til mamman å pappan sin,og fått maaaasse kos og gaver...

 

Men slik er det desverre ikke.....

 

Men hun har en kjempe fin grav hun ligger i, og vesiden av seg har hun søsteren sin..så de har hverandre i det minste. Vi steller så godt vi kan med grava og det er godt å kunne gjøre noe for de.

 

I hverdagen prøver jeg og ikke tenke i detaljer på hva som skjedde for 1 år siden, for da greier jeg ikke å holde tårene inne..Det føles veldig fresht enda,og det er vanskelig å prate om henne i detaljer.

 

GRATULERE MED DAGEN LILLE JENTA MI:)

MAMMA OG PAPPA ELSKER DEG AV HELE SITT HJERTE.

[Anonym bruker]

Utrolig trist å høre.. Kan jeg spørre deg om du var fullgått og om hun døde etter føsdelen?

 

Det er nå bare noen uker siden vår lille jente skulle vært 1 år. Hun ble født 4 dager etter termin, og var en frisk og sterk ganske stor jente, men komplikasjoner som oppstod under siste del av fødselen gjorde at hun døde etter bare to timer..

 

Jeg vet at det er ufattelig tungt, og vil gjerne høre litt mer om din lille jente.. Det er godt å snakke med noen som har opplevd noe liknende. Tror ikke det er mulig for andre å sette seg inn i en slik situasjon...

[Anonym bruker]

Hei

 

Så utrolig trist å høre om den lille jenta deres.....

Har selv mistet et barn for ikke lenge siden, og jeg kan tenke meg at merkedager blir ekstra ille å komme seg gjennom - selv om vi selvfølelig tenker på barnet vårt hver dag.

 

Vet at det ikke er så mye man kan si som trøster...men håper dere tar godt vare på hverandre.

[Sharlis]

Hei anonym 10,49:

 

Jeg var 25 uker på vei, når hun bare pluttselig døde i magen.

 

Hun ble obdusert,morkaka og navlestrengen ble sjekka..og ingenting var galt..alt var i skjøneste orden.

 

Men så skal det sies...jeg hadde gått å bekymra meg i nesten 2 uker,for hun hadde blitt mindre aktiv..så jeg varsla ifra til lege og sykepleier/jordmor.,men det ble ikke undersøkt noe.

12 dager etter at jeg hadde varslet ifra,så døde hun.

Det med at de ikke undersøkte meg,var en glippe fra de jeg sa det til,..for når en gravid dame sier at hun merker mindre bevegelse i forhold til..Så SKAL de ta ul og sjekke alt.

 

De hadde muligens kunnet ha reddet henne..og veldig bittert å tenke på hva som kunne ha blitt OM de hadde sjekket.

 

Så tungt at i "siste liten" så gikk alt så utrolig galt for dere:(

Kan jeg få vite hva slags komplikasjoner dere hadde under fødselen,som førte til den tragiske hendelsen?

 

Hva gjorde dere på 1 årsdagen til jenta deres?

 

 

[Sharlis]

Hei anonym 22,37:

 

Når du mistet beibin din du da?

 

Håper det går bedre med deg/dere i forhold til at dere har mistet:)

Det er helt forferdelig å motte oppleve at sine egne barn dør..det er ikke ord for det..Man blir så utrolig tom innvendig.

 

 

[Anonym bruker]

Vi mistet den lille gutten vår for ca 6 uker siden...Jeg savner han og tenker på han nesten hele tida. Nå har det jo ikke gått så lang tid, men jeg håper man lærer seg å leve med sorgen og savnet bedre etterhvert....selv om han alltid vil være en del av livet vårt.

 

Gutten vår ble født med keisersnitt i uke 35, og pga en hjertefeil som ikke kunne opereres levde han bare i et døgn......

 

Hvordan går det med deg om dagen da, Sharlis?

[Sharlis]

Anonym 22,29:

 

6 uker..det er ikke lenge siden nei..for å si det slik,ønsker meg ikke tilbake til den tiden:(

 

Det er jo klart at du savner og tenker på sønnen din hele tiden, det vil jo ikke endre seg det heller.

Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på jenta våres og uten at jeg får klompen i halsen.(enda det har gådd 1 år)

Man lærer seg på en måte å leve med det etter som tiden går,og det er vel veldig individuelt hvor mye man etterhvert tenker på det..men i min situasjon så føles det veldig fresh ut og jeg VIL IKKE glemme henne.

Mange som kanskje føler det er bedre om de får de små på avstand etterhvert,men jeg er veldig redd for å "miste" henne helt om jeg distanserer meg.Så jeg prøver alt jeg kan for å huske,tenke tilbake,hvordan hun så ut,hvordan det føltes å holde de små hendene hennes osv.. Selv om det kanskje gjør mere vondt å hele tiden freshe opp minnet.

 

Men så forferdelig at sønnen deres hadde et dårlig hjerte og at ingenting kunne gjøres med det:(

Har dere folk rundt dere som støtter dere og som er der for dere fortsatt?

Vet at folk kan forsvinne veldig fort etter noe slikt, vi opplevde det i så fall.

 

Med meg om dagen,så går det forsåvidt greit..

Jeg er nå gravid på nytt for tredje gang,og er i min 30 uke.Alt ser bra ut så langt,men redselen for at hun skal pluttselig dø fra meg som Sharlis Alexandra gjorde..den er veldig reell og veldig skremmendes.

Kjenner på panikken og angsten daglig,men er ikke noe annet å gjøre enn å prøve å tenke positivt og skyve de tanken laaaangt borte.

 

Hvordan går det med dere to som par midt oppi det hele da?