Jeg som trodde jeg ville glede meg hele svangerskapet...syt

[Anonym bruker]

25 uker på vei med barn nr 4. Veldi ønsket....men likevel, gleden er liksom borte. Føler at har blitt bare mindre og mindre liv i magen, jeg blir surere og tverrere for hver dag som går. Har hatt mye komplikasjoner og er ufrivillig sykmeldt pga kvalme, 7-8 større blødninger og sist men ikke minst kynnere. Utroli sliten og lei, bare lyst til ingenting. Kjefter på mann og barn... Dessuten begynte jeg å smugrøyke forrige uke! (Ikke røyka siden mnd før graviditet).Ikke dårlig samvittighet heller...verken for babyen eller mann selv om jeg veit jeg burde ha det. Kan dette være depresjon eller? Noen som har positive tanker om hva jeg kan ta meg til med i en hverdag med forbud mot både aktivitet og løft? Må si at jeg også her har pushet grenser siste uken, gitt faen for å si det rett ut.

[Anonym bruker]

jeg trodde også at dette svangerskapet skulle bli rosenrødt, siden forrige gang var det det.

og det var svært ønsket. men sliter voldsomt. har følt meg depressiv siden jeg ble gravid. og er også sykemeldt 100% så kjeder meg. all glede er borte. sur og tverr på de rundt meg. men får dårlig samvittighet for det og det gjør bare depresjonen værre. føler meg som det værste menneske på jord.har sluttet å ønske jeg var gravid. har heller ikke lov til spes aktivitet.

så skjønner hvordan du har det da.

[Anonym bruker]

Hei,jeg sliter også med dager som er tyngre,har hatt mye nytt i livet mitt så det forsterker ofte ting,jeg ble gravid igjen raskt etter fødsel,så det er nok med på og gjøre at man har mer og tenke på,man får ikke tid til og komme seg igjen,men jeg gleder meg også innimellom.

Viktig og være åpen ovenfor den man lever sammen med,jeg har litt følelsen av og være aleine,hender det bare kommer ting man tenker på så kommer tårene,det er slitsomt,vanskelig og forklare alle følelser,hormonene løper jo litt løpsk innimellom.

[Anonym bruker]

HI synes det hørest ut som du bør komme deg til lege. Måten du beskriver det på får meg til å tenke deprisjon..

 

-Jeg har heller ikke hatt et lett svangerskap, er nå 100% sm pga bl og ryggproblemer, og har ennå ikke helt sluttet å spy (uke 26)... Ellers kan jeg nevne halsbrand, hoven i fingere/føtter, ømme pupper som lekker melk, magesmerter og fandens oldemor...Fysisk sett ser jeg ingen glede ved å være gravid, MEN det er viktig å greie å glede seg over det som skjer i magen! Selvom spark ol kan til tider være ubehagelige, er jeg jo glad for at det er liv og at det virker som baby'n har det bra, selvom jeg ikke har det.

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg er enig med Anonym, det er viktig á gá til legen og á snakkeom problemene. Det sies at svangerskapsdepresjon kan komme av skader pá fosteret og du kan jo f.eks be om en ekstra ultralyd for á dobbeltsjekke at alt er i orden, spesielt at de ser indre organer og at hjertet er i fin form. Det skal sikkert mere til enn á forsikre seg om at babyen har det bra for at humóret ditt skal bedres men det kan jo vaere en jelp pá veien! Bare det á se nurket ditt bevege seg i magen din er jo hyggelig! Dersom du har 3 barn fra fór sá har du sikkert hverdagen fyllt opp med prosjekter og planlegging og ikke sá mye tid til deg selv og babyen. Dersom du har mulighet til á "stikke av" litt, fá deg litt tid for deg selv, enten alene, med ei venninne eller med mannen din sá er det ogsá gull verdt. Dersom du er veldig sliten fysisk sá kan kroppsbehandlinger som masasje, klippe háret eller en SPA dag ogsá hjelpe, om ikke pá lang sikt men ighvertfall til á fá deg til á tenke pá noe annet og bare vaere deg selv!

 

Háper du kommer fort over kneika og kan begynne á glede deg over magen din og til á bli mamma igjen!

 

Stor oppmuntringsklem!

[Anonym bruker]

Det er viktig og ha noen og dele tankene med,har heldigvis en flink jordmor,og går til samtaleterapi,så det gjør godt,jeg bekymrer meg ikke over at ikke barnet har det bra,det vet jeg at det har,har med ting fra fortiden som jeg jobber med,har en aktiv baby i magen,det er en god følelse,at man kan føle seg aleine er ikke så rart av og til,det er en selv som kjenner på at det vokser i magen,ikke så lett for mannen og forstå alt man føler i kroppen,men godt og dele tankene om det som skal skje og,gleder meg mest til og se den som bor inni meg jeg.Det er like stort hver gang.