Mistet i 27. uke, sykemelding hvor lenge?

[Anonym bruker]

Hei.

Vi mistet vår lille gutt for tre uker siden. Han hadde alvorlig grad av trisomi 18 og vi fikk beskjed om at det var ingen sjanse for at han ville overleve frem til termin engang. Vi valgte å avslutte svangerskapet, og jeg måtte føde. Han døde i magen tidligere på dagen.

Jeg er sykemeldt ut mai, altså fire uker til. Føler at dagene er litt lettere, men har selvfølgelig tunge dager også. Savner han sånn, men vet jo at han aldri kunne få leve, og det gjør det litt enklere å akseptere hva som har skjedd synes jeg.

Jeg jobber i butikk, og gruer meg veldig til å komme tilbake til alle kunder og kolleger på senteret.

Noen som har vært i lik situasjon? Hvor lang tid tok det før dere var tilbake i jobb? Vet det er veldig induviduelt, men synes det er godt å høre litt erfaringer. Er redd for å gå tilbake for tidlig, og så få en knekk. Men på en annnen side tror jeg det er fint for meg å komme i gang igjen etterhvert, for livet må gå videre.

 

Dette ble langt, men takk hvis noen vil svare.

 

emilippa

[Engel, skatt og lite frø.]

Hei,

 

Jeg er lei for at du har mistet din lille.

 

Jeg hadde min første dag ¨på jobb i dag faktisk. Fødte Emil 14 februar, uke 38. Han var frisk...-men morkaken sviktet.

 

Det gikk veldig greit. Jeg jobber med kunder og har mange å forholde meg til. Jeg ser ikke akkurat frem til å treffe dem igjen, men har bestemt meg for å sende dem en info-mail om dette. Tror det kan være litt greit...

 

Du går tilbake når du føler deg klar, og hvis du tok deg vann over hodet går du tilbake til sykmelding og blir hjemme litt til.

 

Lykke til!

[nr3hososs-og kanskje en til...]

hei...trist å miste et barn, uansett grunn. Jeg var fullt sykemeldt fra 6 uker etter fødselen (etter permisjon, som du får etter en fødsel), og to måneder frem. Deretter aktiv sykemelding. Viktig for å kunne klare dagene hjemme etter arbeidstid og. Bruk tiden du trenger, vi er alle forskjellig, og ingen skal presse deg frem. Viktig å bruke tiden på sorgen nå, og ikke senere når den sniker seg frem og slår deg ned. Håper du finner mening i hverdagen.

[Nina_J]

Hei.

Jeg er utrolig lei meg på dine vegne.

 

Jeg mistet gutten i uke 23. Vet ikke hvorfor..

Jeg var sykmeldt i to måneder. Jeg trengte å komme tilbake på jobb å få kontakt med kolegaene mine igjen! De er utrolig gode venner alle sammen. Vi er som en familie.

 

Det gjorde godt å snakke ut og gråte ut med venner, og jeg var hele tiden åpen, å fortalte gjerne om det som hadde skjedd.

 

Det var også mange som ikke turte å spørre, men jeg så de lurte, så da satte jeg igang samtalen, å fortalte dem om det som hadde skjedd.

 

Det er 6 måneder siden nå, og jeg kan ennå plutselig begynne å gråte...men alle forstår det.

[ninikk70-fikk jente 6 des]

Hei.

Det gjør meg vondt og lese at du mistet gutten din.

Mistet selv lille vakre Sander i januar 07.

Har en jobb som jeg treffer mange faste kunder,-og gruet meg veldig til å treffe disse.

Etter 6 uker permisjon,valgte jeg og begynne på jobb igjen,men med en gradert sm i første omgang.

Dette fungerte bra for meg.

Ønsker deg lykke til :-)

[Anonym bruker]

Føler med deg i sorgen din, og har dette å si om min erfaring/opplevelse rundt dette.

 

De første 6 ukene er jo permisjon etter dødfødselen, etter dette er det jo legen din i samråd med deg som avgjør hvor lenge du skal være sykemeldt.

 

Fødte dødfødt datter i uke 31, og hadde 6 ukers permisjon. Begynte da i vanlig jobb igjen, var tøft i starten, men også litt godt fordi man blir tvunget til å tenke på litt andre ting enn det man har opplevd.

 

Mitt råd til deg er at du/dere skal prøve igjen så snart du/dere føler at du/dere er klar for ett nytt svangerskap. Ble selv gravid 3 mnd. etter dødfødselen, og hadde termin på 1 årsdagen til vår dødfødte datter, det var tøft å vite om denne datoen som skulle klaffe på denne måten, men ble heldigvis satt i gang 1 uke før termindato, og da fikk vi en liten gutt.

 

Anbefaler også at du/dere takker ja til å gå i sorg-/samtalegruppe med andre som har vært i samme situasjon som deg/dere. Det var til en uvurderlig hjelp for oss, veldig godt å komme sammen med mennesker som forsto våre tanker/følelser.

 

Så fatt mot, det er lys i tunnelen, selvom alt nå sikkert føles veldig mørkt og vondt.

 

Klem fra en som vet hva du går igjennom.