Noen fler som ikke er fra seg av lykke?

[SannaMor]

Jeg er 31 år og førstegangsgravid i 9 uke. Det kom egentlig ikke som lyn fra klar himmel da vi visste at vi var uforsiktige med prevensjonen og barn egentlig er velkomment...Og jeg ble etterhvert litt bekymret for alderen min. Men utrolig nok kom det likevel som et sjokk, trodde det skulle ta lengre tid. Nå sitter jeg her med en litt tom og melankolsk følelse, Klarer ikke helt å engasjere meg i graviditeten min... eneste jeg har klart å gjøre i form av forberedelser er å skumme gjennom en liste over mat jeg burde være forsiktig med. Er så rart... trodde jeg skulle bli så glad. Pappan ble litt sjokkert og synes det var litt tidlig, men er veldig glad og fornøyd nå selvom han ikke er superengasjert han heller.

 

Alle her virker så suuuuuperglade etc, er det noen andre som har hatt litt nedstemte følelser? Håper ikke jeg er "dårlig mamma -materiale " av denne grunn....

[Anonym bruker]

jeg kan skrive under her. alt var planlagt denne gangen også. men jeg tenker allikevel på om jeg har gjort det rette.

er 31 år jeg også, fikk forrige ungen når jeg var 22. sist gang var jeg superengasjert tross at jeg var veldig syk gjennom hele svangerskapet og et par år etterpå.

denne gangen er jeg bekymret for helsa mi med tanke på en ny unge og den jeg har fra før. jeg tror rett og slett jeg er litt deprimert og tenker veldig mye på om jeg har tatt rette valget ved å få en til. håper ikke ungen plukker opp på min sinnstemning så tidlig ennå.

skal til første kontroll i morgen, men jeg gleder meg faktisk ikke engang. er kvalm og jævlig og ser bare på det som et ork å måtte stå opp tidlig og dra ut. men det blir sikkert bedre når jeg får høre hjertelyden, eller kjenner et spark. da blir det liksom litt mere virkelig, og man blir kansje nødt og forelske seg.

det var dagens deprimerte tanker fra meg:-))

[Sunkissed]

Hei! Jeg har litt den samme følelsen. Tror det kommer av at graviditeten ikke var planlagt, og at det fortsatt er så uvirkelig. Kan liksom ikke skjønne at jeg bærer på noe før jeg kan kjenne det. Håper og tror at jeg får en annen følelse når tankene har roet seg litt og jeg kan kjenne eller ser tegn til liv.

 

Jeg er glad og gleder meg, men mangler litt den gnisten som jeg ser mange her har! Har snakket men mange venninner og det er visst ikke uvanlig å ha det slik i begynnelsen av svangerskapet.

[supreme]

føler noe av det samme her og.

for min del er det nok fordi det er første gangen, blir nok noe helt annet når man kan kjenne at det er liv, og ser magen vokse

Er klar føler jeg, men er skummelt.. plutselig har en ikke bare seg selv å passe på, og hele livstilen forandret..man vet jo ikke helt hva man går til.. hehe

men da er det godt å tenke på hvor koselig, spennende og moro det kan bli

[Kavringen_74]

Jeg er så glad for å høre at det er flere som føler det som meg. Her i huset har vi pratet om å få nr 3....men når forholdene lå til rette. Og det føler jeg at de ikke gjør nå. Jeg har for øyeblikket ikke jobb (men forventer heldigvis et jobbtilbud denne uken som jeg vil akseptere)...og når jeg begynner i jobb så gruer jeg meg for å fortelle at jeg er gravid. Så jeg er rett og slett ikke lykkelig før jeg får fortalt det på min kommende jobb.....

 

 

 

 

[Cillepille]

Jeg er litt moderat enda, men tror det har sammenheng med at jeg mista sist så jeg tør liksom ikke glede meg så mye enda. Bebisen er høyst ønsket og planlagt men alikevel. Sliter en del med humøret pga hormoner jeg håper at det går litt bedre etterhvert når man kommer over i 2 trimester. Så er jeg hele tida så sliten og har liksom ikke overskudd til noe, og småkvalm gjennom hele dagen så det ødelegger litt også. Sånn *phuh* det var godt å få ut litt..

[sprellefant.no]

Åååå, så deilig å høre at ikke alle er så superhappy og synes at alt bare er topp!

Selv er jeg 35 år, og førstegangsfødende. Graviditeten er helt planlagt, men allikevel kom det veldig brått på.

Jeg er veldig ukomfortabel med vonde pupper (kan ikke sove på magen lenger), oppblåst mage, kramper, samtidig som jeg er uggen og rar i kroppen, og så sliten at jeg nesten ikke orker å trene noe som helst.

Føler meg feit og lat!

Stakkars kjæresten min, som er skikkelig gira, mens jeg er ganske lunken.

Trøster meg med at resultatet sikkert blir fint, men kunne ønske tiden gikk så mye fortere!

Blir nesten deppa når jeg logger på her, og har 200 og noe dager igjen til termin...

Sånn, da har jeg også fått lettet mitt hjerte!

[SannaMor]

Oki phew, takk for mange svar dere. Nå føler jeg meg litt mer normal og mindre bekymret. Da er det kanskje greit at graviditeten ikke er tema i samtaler mellom partnerene hver dag og at man gir blanke i hva slags barnevogner som finns . Og kanskje det til og med er lov å være litt deppa for at man ikke får oppleve sommerkvelder med litt alkohol brusende i blodet etter en koselig grillings... Jeg er en av de siste i jentegjengen som blir gravid og jeg gruer meg faktisk til å fortelle det til de gjenværende single, vet hvordan de føler det og hvor små-kjip jeg blir i deres øyne, selvom de er veldig gode venner

 

Da satser vi på at den litt nedstemte følelsen blir borte etterhvert som vi blir tjukkere!!!!!!

 

P.S henger meg med på vonde pupper og NULL overskudd til trening...

[Julegave i magen]

Jeg har det helt som deg, relativt ordrett faktisk. Og det selv om dette er nr 2. Hadde det sånn sist gang også, men det ble bedre etterhvert når magen vokste og terminen nærmet seg. Og så hjelper det ikke med denne kvalmen heller... Det blir bedre, men jeg kommer likevel til å savne utepilsen og muligheten til å drikke!

[Anonym bruker]

Jeg føler meg så godt igjen i det du skriver. Jeg venter nummer to, og vi var også uforsiktige med prevensjon og barnet var velkomment. Men jeg føler heller ingen enorm glede over dette foreløpig. Jeg sammenligner dette svangerskapet veldig med det forrige, og da var jeg fra meg av lykke og vanvittig engasjert.