Jeg er tykk og gravid. :-(

[Anonym bruker]

Jeg sitter her og leser innleggene deres i 90+ og kjenner meg så veldig igjen i mye. Jeg er overvektig, og nå er jeg altså gravid. Med mine bare 168 cm er 95 kg ufattelig mye. :-(

Jeg er bare i uke 10 og har prøvd å passe veldig godt på hva jeg spiser, så jeg har klart å gå ned 3 kg siden jeg ble gravid, men en gang vil, og bør, det jo stige. Tanken på å tippe 100 kg føles ikke godt. På første legekontroll måtte jeg nærmest krangle meg til å få slippe å gå på vekten og heller veie meg hjemme. Forrige gang jeg var gravid føltes det rett og slett utrolig ydmykende fordi sykepleieren stod og nistirret på vekten og var fryktelig opptatt av å få det med helt nøyaktig. "Er det 95,5 eller 96?" som om det lille halve kiloet hadde så vanvittig stor betydning.

Jeg har ikke lyst til å være sånn, men jeg klarer ikke å samle motivasjonen eller viljestyrken til å gjøre noe med det. Og jeg gruer meg til alle situasjoner som gravid og fødende hvor jeg må vise fram den store, stygge kroppen min, for ikke å snakke om hvilken økt fare jeg påfører meg selv og den lille.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å få luftet tankene litt til noen som sikkert forstår hvordan det føles.

[Anonym bruker]

Kvifor sjå på seg sjølv som stygg om ein er overvektig? Det går an å gå ned i vekt, men å slanke seg under svangerskapet er ikkje bra.

 

Er sjølv 164,5 cm lang og no er eg 98 kg og er 3 mnd på vei. Men, eg har kraftig beinbygdning som gjer at vekta går oppover. Eg gidder ikkje gå rundt og tenke på meg sjølv som stygg fordi eg er overvektig.

 

Under sist svangerskap gjekk eg ned 10 kg. Men, slanka meg ikkje. Måtte legge om totalt kosthold pga gallestein. Og det var for å unngå gallesteinskolikk.

 

Det er berre å leve eit sundt liv heile tida, og ikkje inn med Toro-mat og slikt. Det er mykje salt og sukker i. Lag mat i frå bunnen av. Da veit du kva du putter i deg.

 

Og ein trenger ekstra med næring under svangerskapet.

 

Sjå på deg sjølv som ei vakker kvinne. Det er ikkje alle som kan glede seg over barn i magen. Mange sliter i fleire år før det endelig gjev resultat.

[fagremøy med ♥♥♥♥]

hei:)

 

tror vi er mange som føler det sånn som du her inne, men vi får satse på att når vi er ferdig å gå gravid så får vi trille og amme og att det hjelper

har også hatt mange tanker omkring rissikoen med å gå gravid, men er nå i uke 30 og fortsatt ikke hatt noen store plager pga overvekten....

det går nok bra med deg skal du se:)

 

 

lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært så vakker som når jeg var gravid:) Og jeg er en del tyngre enn deg... Stå på ditt, si at du veier deg hjemme, basta. Ta imot kostholdsråd, hold deg så aktiv som mulig og smil til verden! Dersom legen er hysterisk, prøv jordmora! Og er hun like ille, be om proff hjelp - og si at dette er noe du sliter med. Vær ærlig, men fokuser på underet i magen! tenk, om ca 30 uker er nurket ute - og det er verdt alle ydmykelser, alle veienger osv. Jeg var der du er, men jeg sa til meg selv at selv om jeg er stor trenger jeg ikke å få noen diabetes eller noe. Tro på deg selv, du er kvinne med barn i magen, ikke en kvinne med flesk. Du er flink, topp og fantastisk! Gratulerer med underet i magen - og før du vet ordet av det, så er det over! Og det er DA det begynner...

[Anonym bruker]

Dette har vel mye med din egen holdning til deg selv, hvis du har "piggene ute" til alle som berører din vekt og føler at du er stygg som overvektig så blir det ikke lett.

 

Jeg har selv en bmi på ca. 35, jeg synes ikke at kroppen min er spesielt vakker, men er kry over magen. Jeg har et åpent forhold til min vekt på jordmor kontrollene. Jeg tok selv opp tema, jeg vet at jeg er overvektig og at det kan gi komplikasjoner i svangerskapet. Jeg har veid meg hjemme før hver kontroll og sagt tallene til jordmor. Jeg vil råde deg til å ta en prat med legen og evt. jordmoren din angående overvekten, hvilke tanker og følelser du har til din kropp pga vekten.

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Jeg forstår tankene dine veldig godt. Man har lett for å tenke at andre tenker sånn og sånn om seg selv, men jeg tror ofte man tar feil. Vet at både jordmødre og sykepleiere er vant med gravide om er 90+. Jordmoren min maste veldig om kosthold osv i første svangerskap, men nå kjenner hun meg og jeg er andregangs. I tillegg er jeg sykepleier selv og vet godt åssen jeg tar vare på kroppen min. Nå sier hun bare "du passer på vekta selv". Jeg har aldri måttet stå på vekta hos henne eller på sykehuset. Jeg husker bare èn gang hun kalte meg for stor jente når hun snakket med noen andre om meg i telefonen, og det satte meg litt ut for jeg følte jeg ble satt i en bås jeg ikke ville være. Men sannheten er jo at jeg er en stor jente. Jeg tror vi må prøve å være litt stolte av oss selv og ikke sammenlikne oss med alle andre. Jeg har klart å slanke meg en god del etter eget ønske og kroppen min har godt av det kjenner jeg. Men jeg vil nok alltid være "stor jente" og aldri bruke str small eller medium.

 

Når det kommer til helsepersonell så skal man se på alle som unike og grunnen til at man ønsker å følge med på vekta er jo for å passe på risikofaktorer. Skal man følge med på vekta selv er det i alle fall viktig å være ærlig hele veien gjennom svangerskapet hva man veier. Men skriv det ned på helsekortet ditt hver gang du skal til kontroll, for da har du kommet dem i forkjøpet. Ønsker deg lykke til og håper du får et flott svangerskap!