er det noen flere her som har fått vridning på bekkenet eller knekt halebenet under fødselen?

[Gjest]

jeg vridde bekkenet, vridde korsbenet og knakk halebenet under fødselen. er det flere i samme situasjon? hviken oppfølging fikk dere etterpå?

ble dere tatt på alvor under fødselen?

jeg opplevde å bli avfeid både under fødselen og etter fødselen, det var ingen som trodde meg når jeg sa at det ar noe galt,

det ble ikke konstatert at jeg hadde rett før jeg var til koripraktor lenge etterpå.

kjenner jeg gruer til denne fødslen, da jeg vet at jeg vil få de samme problemene på nytt. er redd jeg ikke blir tatt på alvor denne gangen heller.

 

[Corine]

Ja, jeg brakk/bristet/forskjøv halebenet kraftig under fødselen. Jeg opplevde fødselen som svært tøff, og har fått angst i ettertid. Kunne ikke sitte normalt i laaaang tid etter fødselen.

Jeg fikk ingen spesiell oppfølging etterpå, noe som er min feil....Jeg var redd for å gå til legen, og håpet at det ville ordne seg av seg selv.

 

Først nå, ca 6 mnd senere, føler jeg at kroppen har blitt så og si normal igjen. Kjenner fortsatt smerter i halebenet, men mye sjeldnere nå.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg brakk halebeinet under fødselen med nummer 1. Det er ingenting man kan gjøre med et knekt halebein, det må lege seg av seg selv så jeg fikk ingen oppfølging. Men jeg ble tatt på alvor og fikk fin forståelse fra jordmor og senere legen min. Gjorde vondt lenge etterpå, men er nå så godt som bra ) (med mindre jeg sitter på veldig harde stoler/benker). Med nummer 2 brakk jeg ikke halebeinet )

Fikk et tips om at å føde på siden var det beste man kunne gjøre for å legge minste press på halebeinet. Nest etter det er skulle det være OK å stå på knæ. Det som oftest forårsaker halebeinsbrudd er å føde liggende på ryggen. (Jeg kunne av forskjellige årsaker ikke benytte meg av tipsene selv, så jeg fikk ikke testet dem ut)

[Anonym bruker]

Hva mener dere egentlig med å bli tatt på alvor? Skulle jordmor stoppet fødselen og bedt legen ta keisersnitt fordi halebenet brakk? Og hvor lett er det å avgjøre om det er det som gjør vondt og ikke fødselen i seg selv? Det finner man lettere ut etterpå. Dessverre er det vondt, men ingenting å gjøre med og det blir bra av seg selv.

[Gjest]

det jeg mener med å bli tatt på alvor er at de respekterer at opplevelsen skremte meg, og har gjort at jeg er veldig nervøs for å føde etter dette.

men det ble bare pratet bort etterpå. jeg trengte noen å snakke med, men ingen tok meg seriøst nok til å ta seg tid til det.

 

nå er det gått 10 år, og jeg har fremdeles ikke fått snakket med noen om hva jeg følte sist. og nå er det 1 mnd til jeg skal føde igjen, og er rimelig nervøs for å si det mildt.

 

og desverre fikk jeg rett, jeg ble ikke tatt på alvor denne gangen heller. jeg spurte jordmor nå om jeg kunne få en gjennomgang av forrige fødsel fordi jeg trengte å snakke om endel ting som skjedde da. men hun bare avfeide meg med at det skulle jeg ikke tenke på, så gikk det bedre. dessuten hadde hun ikke hørt om at slikt kunne skje, så det trodde hun ikke noe på.

 

så nå driver jeg å prøver å psyke meg opp til fødselen helt på egen hånd, fordi ingen er interresert i å hjelpe meg med dette. og det er ikke så rent lett. har vært bedre å få "tømt seg" til noen som var villig til å høre på. det er ikke bare selve fødselen jeg gruer til, sist fikk jeg hele spedbarnstiden ødelagt av smerter. husker fint lite fra de første mnd. fikk ingen smertestillende heller den gangen.

 

går utfra at du anonym forsto nå hva jeg mente med å bli tatt på alvor.

[mooch]

Jeg knakk ikke halebeinet, men det fikk seg en skikkelig trøkk. Siden jeg hverken kunne gå eller sitte den første uken fikk jeg mast meg til røntgen. Jeg opplevde å få ok ppfølging fra sykehuset hvor jeg fødte ift selve fødselsopplevelsen (de ringte gang på gang etter at jeg kom hjem, men jeg var ikke klar for å snakke om de da). Men på sykehuset hvor vi ble overført til (sønnen min måtte på intensiven) fikk jeg kun følelsen av å være i veien og til bry siden jeg ikke kunne gå. Ville trodd at det var naturlig at en kvinne som fødte for flere dager siden og fortsatt ikke klarte å bevege bena fremover og stå på de, ble sjekket opp av en lege. Men det var aldri noen som spurte meg hvordan jeg hadde det en gang.

 

HI, hvis jeg var deg hadde jeg tatt med det jeg hadde av dokumentasjon ift hva som skjedde sist og bedt om en samtale med sykehuset. Ville da krevd at de lager en konkret plan for hvordan de skal unngå at det samme skjer igjen. Og jeg hadde aldri funnet meg i "det blir helt sikkert helt annerledes denne gangen"-uttalelser.

[Anonym bruker]

Dette skal være et forum for de med fødselsangst, men jeg blir bare skremt her jeg:S Hvorfor må dere skrive sånn her?? Folk med alvorlig fødselsangst har overhodet ikke godt av å lese sånn!

[Gjest]

hva skal vi da skrive om på dette forumet hvis vi ikke får lov å bearbeide tidligere opplevelser, eller utveklse erfaringer med hverandre?

 

eller er forumet her bare for førstegangsfødende?

 

fint om du utdyper hva du mente anonym 13:13

[mor_til_2_84]

Hvis folk her inne er følsomme for ulike temaer, burde de jo bare holde seg unna da når de leser overskrifter som dette? Verre er det vel ikke?

Fødselsangst kan oppstå av mange grunner. Frykt for en ukjent situasjon, eller frykt basert på tidligere opplevelser. Derfor må man bare regne med at ting som dette blir skrevet om på dette forumet...