Er veldig deprimert.......

[Anonym bruker]

Jeg er i uke 36. Er gift med barnefaren. Vi giftet oss i fjor etter et kort forhold egentlig. Ca etter et år. Jeg ble gravid rett før bryllupet.

Jeg har barn fra før men han ingen. Derfor hadde vi lyst til at vi skulle få ett sammen før det ble for sent. Jeg er 35 år.

Problemet mitt er at han viser ingen interesse i graviditeten, ingen følelser for meg, Han er blitt mer og mer egoistisk og jeg opplever han mer negativt enn positivt. Han oppfører seg arrogant og sint. Kaller meg for lat når jeg ikke får gjort så mye pga bekkenløsing og lavt blodtrykk osv... Jeg gjør mye her hjemme, er sykmeldt men holder hus og hjem i orden hele dagen lang. Men må innimellom sitte på sofan og ta det med ro. Er plaget med mye kynnere også. Vi krangler mye og det sliter på meg. Jeg kjenner til tomhet og mye angst. Føler jeg angrer på graviditeten og har mest lyst til å bo alene uten en mann i livet mitt.... Er ikke sikker på om jeg elsker han etter alt jeg har opplevd med han i dette svangerskapet. Elste datteren min skal konfirmeres snart og vi driver å pusser opp. Jeg har så lyst til å bli ferdig med det meste men klarer ikke alt alene så klart. Og når jeg ber han om å ta i litt ekstra for at vi skal kunne bli ferdig blir han rasende og sier at jeg er storforlangende osv...Det blir krangel ut av det.Jeg skulle ønske han kunne unne me å få det fint her hjemme til konfirmasjonen...Tenker at hvis han virkelig elsker meg så hadde han gjort sitt beste liksom... Han sier han er sliten har ikke mer overskudd. Han jobber vanlig 09- 16 jobb, driver for seg selv. Er som regel hjemme kl 16. Jobber sjelden overtid. Tror ikke han helt forstår hvordan det er å å stor familie jobb og hjem og hus og slikt ansvar. Han har vært alene ihvertfall nesten 10 år før han møtte meg. Er vandt til å vare alene og kunne styre livet sitt etter egne behov..... Han tror der er bare jeg som er storforlangende "masekjerring" men jeg er faktisk ganske selvstendig og klarer det meste selv, men pga svangerskapet er jeg litt mer avhengig av han og skulle ønske han kunne forstå det litt betre.... Er noen der ute som har noen råd til meg? Noen som opplever det samme? Jeg er så sliten og oppgitt... Deprimert, tom og trist...Vet ikke om jeg makter å bli mamma igjen til en baby som krever mye og en mann som ikke bryr seg....huff....jeg vet ikke.....Er jeg for storforlangende???

[mor til snart fire]

Hei..

 

Først vil jeg si til deg at du IKKE er storforlangende. Men hvordan var forholdet før du ble gravid? Jeg er gravid i uke 36+6, har hatt bekkenkøsning siden før jul. Den siste tiden har jeg hatt masse kynnere. Så mye og sterke at de trodde fødselen hadde begynt to ganger. Men jeg har en mann som er motsatt av deg. Han stiller opp i alle kanter. Tar virkelig ansvar for det jeg ikke kan gjøre. Jeg gjør så mye som jeg orker, men han er opptatt av at jeg skal hvile mest mulig frem til fødselen. Han sier jeg ikke skal gjøre noe, for det gjør han. Men jeg går jo hjemme tenker jeg. Og da kan jeg jo gjøre. Han er veldig opptatt av at jeg har det bra. Jeg var en periode av svangerskapet deprimert eller nedfor. Jeg fikk full støtte av mannen min, hvor jeg fikk bruke mye tid på meg selv, og finne ut av det. Samt at vi pratet mye rundt det. Han viser mye følelser for meg og opptatt av at jeg sklulle komme meg ut av den situasjonen jeg var i, og at svangerskapet skulle bli en opplevelse for begge. Kan ikke få takket han nok for den personen han er. Bare så synd at ikke alle får oppleve det.

 

Så jeg må si jeg syns synd på deg som opplever dette. Syns din mann er veldig egoist. Han skulle absolutt tatt ansvar for den situasjonen du er i. Jeg er helt oppgitt over holdningene til din mann, og kan skjønne at du har de tankene du har. Tror kanskje jeg hadde hatt de samme selv. Det er en grunn til du er sykemeldt. Det burde han skjønne, og bidratt mer til å lette din tilværelse. Når du har bekkenløsning så skal du ta signaler som kroppen gir, og hvile når det er behov for det. IKKE ha dårlig samvittighet for det. Jeg tror jeg hadde kommet dit hen at jeg ikke hadde giddet å gjort noe jeg heller, men skjønner det er vanskelig siden du skal ha konfirmasjon. Det er jo en dag hvor en vil at alt skal være iorden.

 

Slik jeg tolker det er det vanskelig for deg å snakke med din mann om dette, siden det ender med krangling. Virker som han ikke er interessert i det, eller bryr seg om deg, men mer at det er en selvfølge at du skal gjøre alt siden du "bare" går hjemme. Nei, ta et tak med han og fortell han hvor skapet skal stå om han ikke skjerper seg. Det hadde jeg gjort. Kanskje ikke så lett, men kanskje verdt et forsøk. Går ikke an å ha det slik. Det er ikke godt for noen. Det er ikke bare svangerskapet, men det kommer en tid etterpå og. Hvordan vil han da være? Like interessert? Skjønner ikke at det går ann å oppføre seg slik jeg, men kanskje lett for meg å si med en mann som stiller 110%. Still krav til han og fortell han hvordan du har det. Hva du orker, at du faktisk trenger hvile. Han er bare nødt til å stille mer opp, om du skal klare dette, og ikke minst for forholdet deres. Hvordan blir forholdet dere imellom etterpå tenker jeg, når du ikke får noen positiv opplevelse av det i svangerskapet. ikke mist positiv tilbakemelding på hvem du er..Han har ikke så mange valg slik jeg ser det..

 

Kan ikke annet enn å si at du må prøve å ta vare på deg selv resten av svangerskapet. Ønsker deg hell og lykke med konfirmasjonen. Håper du får den hjelp som trenger i den forbindelse. Føler virkelig med deg...

 

MASSE LYKKE TIL

[Anonym bruker]

Tusen takk for ditt svar.

Eg er helt fortvilt og oppgitt som du sjønner.

Derfor er det godt å lese at jeg får støtte. Hans oppførsel er ikke normal og han har gradvis blitt verre og verre. Vi hadde et ok forhold før svangerskapet. Forelskelsen var over men det var såpass at vi planla unge og bryllup. Men etter jeg ble gravid ble alt bare verre. Han sier det er kun min feil at alt er blitt slik. Sier jeg er storforlangende og fæl kjerring som maser om alt. Det stemmer overhode ikke. Jeg gjør alt i hjemmet. Han har aldri støvsugd eller vasket klær siden vi ble sammen. Jeg lager mat, rydder og holder orden på alt ang barna. Han rydder hagen og jobber som sagt fra 09-16. Hadde jeg vært i form hadde jeg gjort mye i hagen jeg også. Men det må vente.

Hadde jeg visst på forhånd at ting ble slik hadde jeg aldri planlagt barn sammen med han. Hvis jeg uttaler meg om noe og er uenig med han brøler han at jeg må holde kjeft og ikke snakke om ting jeg ikke har forståelse eller greie på..... Slik er det blitt...I begynnelsen av svangerskapet var jeg veldig hormonell og sliten. Jobbet fullt og kom hjem til et rotete hus. Måtte begynne å rydde opp etter han som hadde laget middag og ikke greide å rydde etter seg...derfor ble jeg av og til irritert og oppgitt for jeg var jo sliten. Tror andre kvinner i samme situsjon hadde blitt irriterte de også. Jeg har altid vært vandt til at folk rydder opp etter seg og sitt rot. Men det gjør han aldri uten at jeg ber han om det og da føler han at jeg maser.... Dette er en ond sirkel. Føler også han er nedlatende og sur på mine to elste barn fra tidligere forhold. Nå har jeg måttet ordne det slik at de bor mer med faren enn med meg for å skåne dem fra hans sin sure oppførsel og arrogante kommentarer......Nei huff....føler jeg er i en vanskelig situasjon og det er vanskelig å ta et valg...men dette kan ikke fortsette slik. Barna har det heller ikke godt. Som regel ender det med at vi krangler over hodet på lille treåringen min og det liker jeg heller ikke. En ting til er også noe jeg reagerer på og det er at vi har helt sluttet å ha et samliv. Han sier at jeg ikke er sexy når jeg er gravid og det er unaturlig for han å ha sex med gravid kvinne. Han synes det er ekkelt sier han. Men til gjengjeld kunna han ha tatt rundt om meg, eller kjærtegna meg, gitt meg klem osv....men nei ...jeg får ingenting... Trenger så inderlig omsorg og kos nå som jeg føler meg stor og verker i hele kroppen dag og natt.... Jeg vil bare gråte...ensomheten er så stor. Tror ikke han elsker meg lenger....

[mor til snart fire]

Hei igjen...

 

Trist å høre hvordan du har det. Skulle ikke tro at det gikk ann å ha det slik. Tror jeg ville tenke meg godt om jeg hadde jeg vært deg. Hva er det jeg ønsker? hvilke liv vil jeg ha? Vet det er vanskelig spesielt når det er barn inn i bilde. Det du sier at mannen sin syns det er ekkelt å ha sex med deg fordi du er gravid og ikke syns du er sexy er helt uforståelig. Skjønner at jeg har møtt den rett ja. Mannen min syns jeg er sexy med mage. Han er veldig opptatt av den. Når vi sitter i sofaen om kvelden må han stryke og kjenne om det er noe liv. Vi har det samme sexlivet som før vi ble gravide. Det er kjempedeilig å kunne ha det slik. Så jeg skjønner at du er frustrert. Det hadde jeg også vært.

 

Vanskelig å gi deg råd. Men jeg hadde nok villet tatt dette opp med han. Spurt han direkte om han virkelig elsker deg. Det er ikke alltid intimkontakt er det viktigste, men å kunne føle nærhet. Si til han du trenger han og den nærheten han kan gi deg. Ikke nødvendigvis sex. Fortell ham at du trenger en bekreftelse på at du er verdt noe, at han bryr seg om deg. For meg så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, men kanskje ikke han hadde bodd hos meg så lenge. Hvertfall fått et ultimatum og ikke noe skjer.. Lett å si, men vanskelig for deg det gjelder.. Håper dere finner ut av det.. Unner deg det.

 

Lykke til...