da lille thea ble tvunget ut

[sirifjer]

sitter her og leser alle de fantastiske fødselshistoriene og tenkte kanskje jeg skulle bidra med min egen og:) en lang og detaljert historie!

 

jeg hadde termin 30 september og 24 august skulle jeg på vanlig kontroll hos legen. jeg hadde hatt et supert svangerskap, alt hadde gått så greit og jeg følte meg som en maskin som ikke var skapt for noe annet enn å være gravid! legen fant ut at jeg hadde svangerskapsforgiftning og sendte meg direkte på sykehuset med beskjed om at der måtte jeg iallefall bli til dagen etter. litt forfjamset og redd fikk jeg ringt sambo og vi dro opp, med fullpakket bag og klare for en natt på sykehus. der traff vi et mannfolk av en kvinnelig overlege som ikke akkurat ga uttrykk for at hun hadde så veldig lyst til å ha meg der. jeg kunne bare dra hjem igjen og komme tilbake med en urinprøve tre dager senere. her var det ingen grunn til bekymring. enda mer forfjamset tok vi bagen på skuldra og dro hjem igjen, skjønte ikke så mye...

 

mandagen kom og vi dro opp på sykehuset for å levere urinprøve, der var det ingen som hadde fått beskjed om at jeg skulle komme og egentlig hadde de ikke tid til meg heller, men de kunne vel alltids sjekke den prøva da hvis det var sånn det skulle være! jeg ble lagt på et rom, koplet til en sånn ctg maskin, mens de tok blodtrykket mitt som viste seg å ikke være bra og urinprøva var iallefall ikke bra så her var det bare å bli værende. fikk ikke reise hjem for å pakke en bag engang, rett inn på rommet ditt og sov!!! lett det.... her hadde jeg ikke mye lyst til å være og skjønte overhodet ikke hva som foregikk. jeg skulle jo være gravid i en mnd til, minst, og dessuten skulle jeg hjem og bake kake og ha familieselskap!

dagene gikk i all min ensomhet på observasjonsenheten og fikk etterhvert beskjed om at jeg ikke kom til å komme ut igjen før barnet var ute. jeg ble skjekket for å finne ut hvor moden jeg var, og på en skala fra en til ti skåra jeg en!! wow, oppløftende! dette skulle ta tid...andre teller cm, jeg talte modningspoeng for å kanskje få komme til de berømte cm:) fikk en gelekur med påfølgende menssmerter som varte en times tid, ny sjekk: ett og ett halvt modningspoeng, jippi! her går det unna. ny gele, uforsiktig mann, begynner å bli lei av å bli "skrudd" opp og igjen av j%la spekulum, veldig sår, blør når jeg tisser, ny sjekk, to modningspoeng. de kunne ta vannet når jeg kom til seks.... om jeg noen gang kom til seks. ny kur, søt liten dame som skulle ordne dette, jeg ba henne pent om å være forsiktig da jeg følte meg mishandlet av disse mennene,hun svarte med å putte en hel arm inn og sa at imorra skulle jeg ha en hviledag. ikke mer gele før til lørdag (begynte på kuren på en torsdag) deilig, så frem til en hel natts søvn alene på dobbeltrommet mitt. men jeg hadde fått besøk, en annen dame hadde fått senga ved siden av meg og det var veldig hyggelig det altså, helt til vi skulle legge oss. jeg har aldri hørt noe menneske snorke såååå høyt! det er det verste jeg har hørt og det endte med at jeg måtte ut og leite etter et nytt sted å sove. ikke noe ledig rom selvfølgelig, endte opp på venterommet, der var det mellom 30 og 40 grader og rimelig vanskelig å sove. sovnet i fem tida og ble vekt rundt sju. jeg skulle bli undersøkt av en lege. men jeg skal ha fridag sa jeg. nei, kanskje du skal føde idag sa jm. nei, jeg skal ha fri. jeg skal sove.... ingen ville høre på meg... ny modningssjekk, 4 til 5 poeng. da venter vi til imorra prøvde jeg, men hr. lege mente at vi skulle prøve å ta vannet. vannet ble tatt, det var misfarget og jeg ble trillet inn på fødestua. hørte legen rope at "DEN UNGEN SKAL UT IDAG!!" til en jm borte i gangen og ble rimelig nervøs. her ante jeg fred og ingen fare, og plutselig er alt galt. ble satt på drypp kl 10, sambo kom, vi spiste sjokolade, telte rier, plukket litt på riemaskinen mens jm var borte og hadde igrunn en knall dag:) første sjekk kl to. null cm. andre sjekk kl fire. null cm. jeg kunne ikke lenger prate under riene og skjønte ikke hvorfor ingenting åpnet seg, dette gjorde jo vondt. kl ble seks og ny sjekk. hvis de la godviljen til kunne det hende at jeg hadde en cm åpning... alle mistet motet og jm sa at livmora mi ikke kunne bli utsatt for rier så mye lenger for da kunne jeg få noen voldsomme blødninger. jeg fikk beskjed om at her blir det keisersnitt, men legen skulle bare spise en banan først:)

ble koplet fra dryppet og da startet jeg med egne rier, å ha rier i en heis er ikke noe jeg har lyst til en gang til, utrolig ekkel følelse. ble stukket i armer og bein, og takket gud idet spinalen funket og riene ble borte:) kl. 19.39 hørte jeg det mest fantastiske skriket jeg noen gang har hørt og vår lille thea kom ut med bena først:) en utrolig følelse, jeg reagerte med en ukontrollert skjelving og hulkegråt:)

 

etter mye om og men blir jeg lagt til observasjon og får hilse på min lille baby, dette husker jeg lite av, ganske omtåket av morfin.

fikk beskjed om at jeg skulle bli trillet opp på barselavdelingen i 23.30 tiden, og da begynte helvetet. plutselig ble alt bare galt, blodtrykket var ute av kontroll, blod i livmoren som ikke kom ut, fikk ikke spise og ikke drikke i tilfelle det ble ny operasjon for å få ut blodet. jeg var livredd, ingen fortalte meg noe. jeg skjønte jo at noe var alvorlig galt for det var tre, fire leger og en hel haug sykepleiere rundt meg til enhver tid, alarmer som gikk og rimelig stressede mennesker overalt. jeg prøvde å spørre en sykepleier nok en gang om hva som skjedde og fortalte at jeg var veldig redd, var litt ute etter noen trøstende ord her, sambo hadde dratt hjem og følte meg veldig alene. hva er det du er redd for svarte hun surt, og jeg sa at jeg er redd for å dø, da bare gikk hun....! og der ble jeg liggende igjen og tenke at: ja ja, det var det, jeg skulle få et liten baby på knappe to og en halv kilo og så skulle jeg dø.

 

etter 24 timer på observasjonsavdelinga fikk jeg endelig komme opp på barsel og bli kjent med min lille prinsesse. men var fortsatt så dårlig at hun måtte være på intensivavdelinga, følte meg som verdens verste mor, og gråt meg i søvn. dagen etter, da thea var tre dager, ble vi endelig kjent og jeg ble fullstendig overveldet av morsfølelser! det var helt fantastisk:) jeg hadde det vist i meg jeg og!! kunne ikke ta øynene fra henne:) etter tolv lange dager på sykehuset fikk vi endelig komme hjem, og siden det har jeg bare blitt mer og mer glad i henne for hver dag:) hun er det mest fantastiske som har skjedd oss!!

 

siri og thea

[MiaKristin]

Gratulerer med prinssessa:)

 

Håper alt er bra med deg!

[Poteto]

off, for en skummel opplevelse du hadde, så kjempe fint det går bra med dere! gratulere