Den store krisa - hvor lenge hjemme?

[klemframeg]

Vi mistet vår kjære lille gutt for en liten stund siden. Han ble født i

uke 35 - dessverre med en hjertefeil som ikke kunne opereres.

Dagene etter har vært tunge, og savnet er så stort....jeg lengter så etter han og blir så fortvilet over at det ikke er noe jeg kan gjøre for å endre på det som har skjedd...

 

Nå lurer jeg litt på hvor lenge dere andre (som også dessverre har mistet deres kjære barn) har vært hjemme fra jobb etter å ha opplevd denne store krisa? Og følte dere tiden dere var hjemme var for kort...eller kanskje for lang?

 

Jeg er kommunalt ansatt, og har derfor rett til helt "vanlig" permisjon...dvs. 10 mnd med 100% lønn eller 12 mnd med 80% lønn....

Problemet er om man da - etterhvert - kanskje blir gravid igjen (for da må man ha jobbet i de 6 siste månedene før ny permisjon).

 

Noen som vil dele sine erfaringer??

[Anonym bruker]

 

jeg var sykemeldt 2 måneder og 2 uker,då fant jeg ut at jeg var gravid igen og har varit sykemeldt sen dess nå er jeg 24+4.

 

jeg klarte ikke å møte mennesker etter at min sønn døde og jeg jobber som frisør så jeg ville ikke treffe kunder for de visste jo at jeg var gravid,

 

så viss jeg kom tilbake til jobb uten mage så skulle jeg få mye spørsmål,

og de klarte jeg ikke å tenke på en gang,

jeg hadde mye angst og.

De var veldigt vanskligt men de hjelpte meg å bli gravid igen.

Jeg ska være sykemeldt helt til svangerskaps permisjonen begynner.

 

Jeg tror at du føler selv når du er redo at begynne i jobb igen....

men ta den tiden du trenger låt ikke noen haste deg i jobb igen for de er ikke bra.

 

Håper virkeligen at alt ska gå fint med deg...

Lykke til

[himesan]

Hei

Kondolerer masse...Jeg er og ansatt i staten om det har noe å si....Uansett, jeg var sykemeldt noen uker før jeg gikk ut i perm. Startet vanlig fødselsperm og gikk gjennom en dødfødsel til termin. Da fikk jeg 6 uker permisjon og etter det gikk jeg tilbake i sykemelding (kunne valgt 34 uker permisjon men ville da mistet rettigheter). Var sykemeldt i 6 mnd, det var ikke for mye...i denne tiden ble jeg gravid igjen (3 mnd etter fødsel). Jeg gikk tilbake i 50% stilling, men nå er jeg sykemeldt igjen (det er et psykisk tøft svangerskap!!). Tilsammen har jeg brukt opp sykemeldingen min på et år, og går på rehab. Dette var ikke noe problem i NAV, de skjønte problemstillingen svært godt, og utsiktene til å bli "frisk" er jo veldig gode. Det var noen tunge telefoner og forklaringer, men jeg fikk hjelp fra sosionomen som jeg snakket med på sykehuset. Hun tok affære og ordnet med møte på NAV for meg.Det var en stor hjelp, jeg er på ingen måte følelsesmessing stabil.....

Ang. ny svangerskapsperm har jeg fullt opparbeidet lønn. Sykepenger teller som vanlig lønn, og jeg har vanlig lønn (selv om det er sykepenger) 6 av de 10 siste mnd...Tar ut fødselsperm et par uker før normalt fordi jeg skal føde to uker før termin denne gangen. Om jeg ikke hadde hatt fullt opparbeidet 6 mnd, ville rehab.pengene tellt som grunnlag de månedene det hadde vært behov. Dette var knotete skrevet, men håper du forsto litt. Vil uansett råde deg å være sykemeldt til du har kjempelyst til å jobbe igjen. Dette er ikke tiden der du bør ta noe risk på å bli helt utbrendt. Det er hardt å miste et barn og det forsår arbeidsgiver, NAV og alle rundt deg. Lykke til!!

[Mor til engelen Lucas *4pp*]

Kære dig

 

Kondolere masse over dit tab. Jeg mistede selv min lille søn for snart 7 mnd siden i svangerskabsuge 31.

Jeg husker jeg var i et stort sort hul den første uge, men jeg klarede alligevel at give min søn en fin begravelse der jeg selv læste et brev op for ham. Dette havde jeg aldrig klart uden min søns fantastiske far.

Allerede en uge efter fødselen og nogen dage efter begravelsen begyndte jeg at føle mig alt for tom og ensom. Jeg trængte at komme ud blandt folk, jeg kunne ikke sidde inde og græde dagen lang over mit tab, sidde alene med tanker rundt det var så hårdt. Så jeg bestemte mig allerede for da at tage på forelæsning og møde mine veninder (som også havde været til begravelsen). Det var godt at få snakket med dem om alle følelsenrne og om det som var sket. Men jeg var psykisk ikke til stede under undervisningen, sad og tænkte på sønnen min.

 

Idag er jeg meget glad for at jeg tog valget om at tage på skole så hurtigt igen. Det hjalp mig i bearbejdelsen i sorgen at have mine veninder rundt mig det meste af tiden, og om aftenen havde jeg min samboer. Jeg forstår godt hvis der er nogen som trænger at være hjemme i længere tid for man er i et vakuum i den første tid. Pågrund af at jeg gik på skole, var der ikke nogen som mærket at jeg ikke var psykisk tilstede, men dette er jo ikke mulig om man jobber.

 

Vil sende en god klem til alle englemammaer

[Lunis]

hei der.

 

Trist å høre at dere også har opplevd å miste det umistelige. Tror det er store personlige variasjoner mht hvor lenge man er hjemme. Mange ulike faktorer bla hva som er riktig for en selv, hvor samarbeidsvillig legen er mht sykmelding, hva slags jobb man har og hvordan denne kan tilrettelegge/skjerme osv. Men det virker på meg som om det ikke er uvanlig å være hjemme i ca et halvt år. Noen kortere, noen lengre. Men det virker som om de fleste styrer unna den permisjonen du nevner, nettopp pga et ønske om å bli gravid igjen - og at man i så fall ikke har opptjent foreldrepenger.

 

Vår sønn døde fem dager etter fødsel. Etter en uke på sykehuset og seks uker permisjon valgte jeg å gå tilbake i 40% jobb, siden sambo da returnerte fullt til jobb og jeg ikke taklet tanken på å gå hjemme alene alle dager. Jeg har en jobb hvor jeg kan gjøre bare papirarbeid, og arbeidsstedet lot meg styre alt etter hva jeg orket og maktet. Var på jobb 15 timer i uken, fordelt på fire dager, i fire måneder. Det føltes riktig i starten - og etterhvert ble det vanskelig for meg å redusere, selv om jeg egentlig ikke maktet å være så mye på jobb. Tror i etterkant at jeg satset for hardt. Dette, sammen med at jeg ble gravid igjen tre måneder etter vi mistet, gjorde at jeg gikk på en kjempesmell og har nå vært fullt sykemeldt i tre måneder, og kommer til å være det ut svangerskapet. Føler meg utbrent, i tillegg til at et nytt svangerskap ikke er en enkel situasjon.

 

Du må kjenne på hva som er riktig for deg - men mitt etterpåkloke råd er å følge kroppens signaler. Å møte verden igjen etter et slikt tap, er tøft. Man må håndtere sine egne og andres reaskjoner hele veien, i tillegg til at sorgen gjør at man ikke er helt seg selv, ofte over lang tid. Det var riktig for meg å gå raskt tilbake på jobb, men jeg skulle ha gjort det i enda mindre grad. Og eventuelt gått enda mer ned i grad når jeg merket det ble for tøft.

 

Det at jeg ikke var sykmeldt i forrige svangerskap, sammen med at jeg ble raskt gravid igjen, gjør at jeg har muligheten til å være sykmeldt hele svangerskapet, siden jeg likevel ikke går ut over 1-årsgrensen.