Jeg trenger råd, en god kamerat av meg har akkurat mistet sitt ufødte barn..

[babysyk-med spire!]

Hei!

Blir skikkelig trist og får vondt av alle dere som har opplevd å miste et barn.... det virker helt forferdelig... Gode og varme tanker til dere alle..

 

Jeg fikke en trist sms i dag tidlig.. en god kamerat av meg sendte beskjed om at en tragedie hadde hendt. Kona hadde termin om en uke, men nå ventet de på at sitt døde barn skulle bli født.. hjertet hadde sluttet å slå.. de er helt i sjokk, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre. Sendte en melding tilbake om at jeg tenker masse på dem og håper at dem får den hjelpen og støtten de trenger for å komme gjennom dette her.

 

Men hva annet kan jeg gjøre for å vise at jeg tenker på dem? Sende blomster, ringe?? Jeg får så utrolig vondt av dem og blir så lei meg, og da tenker jeg på hvor utrolig forferdelig dette er for dem...

 

Livet er urettferdig!!!! Hva kan årsakene være til at hjertet slutter å slå?

[Engel, skatt og lite frø.]

Hei,

 

Først vil jeg bare si at jeg er veldig lei meg for dette.

 

Kameraten din og hans kone vil være i et vakum fremover og skal gjennom en ubeskrivelig periode. Tanken på bleieskift og koselig ammetid er nå byttet ut med alt som vedrører en begravelse. De skal plutselig ta stilling til obduksjon eller ikke, brun eller hvit kiste, gravplass, kake eller kringle til kaffen etter sermonien osv... Etter noen uker med hektisk planlegging kan de endelig ta fatt på sorgen og savnet.

 

Det er vanskelig å gi noen konkrete tips, men jeg kan jo fortelle litt om hva jeg satt pris på.I begynnelsen er det mange som ringer og sender sms, og tross for at jeg satt umåtelig stor pris på det hadde jeg veldig lite energi til å besvare henvendelsene. Den store sorgen kom med en gang, men ble sterkere og sterker hver dag etter begravelsen... Jeg er veldig glad for at det har blitt roligere på tlf, og at det er kun et fåtall som har sluttet å gi helt lyd fra seg.

 

Spm/beskjeder som: "hvordan går det...?" eller "gi beskjed om det er noe jeg kan gjøre" er jeg jo blitt litt lei av...Men hva kan man si?

 

Vi hadde veldig fine venner som var ærlige og sa at de ante ikke hva de skulle si og syntes dette var vanskelig. De spurte om hva de kunne spørre om...de var så rede for å tråkke feil...Deres åpenhet ga oss lyst til å gjøre det litt enklere og fortelle mest mulig, slik at de slapp å stille de vanskelige spørsmålene.

 

Blomster er alltid koselig. Men å møte personlig opp og gi en god og varm klem er bedre. Det er en bok som heter "små føtter setter også spor",-det er en veldig fin gave å gi. Den har hjulpet meg mye..-spesielt de tøffe dagene på sykehuset hvor man føler seg så inderlig alene...!

 

Etter hvert kan du jo spørre om å få se bilder.. Og jeg tror aldri det vil være feil av deg å inkludere barnet deres i samtaler. Spør hva den heter, str., vekt osv. De er nå blitt foreldre og må også behandles som det.

 

At hjertet plutselig slutter å slå kan ha mange årsaker. Min Emils hjerte sluttet å banke pga en sirkulasjonssvikt i morkaken. Frisk baby helt til siste slutt, men en stor dritt av en morkake som kødder det til helt ved målstreken. Skulle ønske jeg kunne banket den opp!!

 

Det er nå 2,5 mnd siden, og jeg har det ganske bra om dagen. Noen dager er forferdelig tunge, men det blir flere og flere av de gode. Jeg har bilde av Emil i stua og jeg smiler vemodig hver gang jeg ser på han. I dag vil jeg dele den skjønne gutten min med alle! Veldig stolt av han:)

 

Lykke til med å være en god venn!

[babysyk-med spire!]

Tusen takk for gode råd *BoblisMedEnglegutt*... jeg har lest historien din og sender deg alle gode tanker! Blir veldig trist når jeg leser dette du skriver, men jeg klarer ikke å forestille meg hvor trist dette er og har vært for deg og din mann. Du virker som ei tøff og sterk jente, stor respekt til deg. Det er da ganske mange spørsmål som skal besvares som du beskriver med kiste, seremoni etc... det må da være grusomt og ikke skal få kunne begynne å sørge?? huff a meg... Det er visst dessverre ikke en selvfølge at alt skal gå bra.. :/ Har du noen barn fra før, eller var Emilgutt din første? Visste du at han var død når du skulle føde ham? Jeg tenker veldig på kameraten min og hans kona... jeg vet de er på sykehuset nå. Vil helst ikke ringe han enda i allefall.. og som du sier, blir en vel lei av alle smsene som tikker inn. Men det viktigste er at han skal vite at jeg tenker på dem. Synes den boken virker veldig fin, men er litt redd for å gi den også... alle er veldig forskjellige, og kanskje de kan reagere på en måte som river sorgen enda mer opp... jeg vet ikke.. jeg skal forhøre meg litt med felles venner vi har, og se om vi kan finne på noe sammen.

 

Men jeg takker veldig for din åpenhet og råd. tusen takk.. Håper du snart blir gravid på ny..=)) Ønsker deg masse lykke til!! Husk at Emil er med deg hele tiden likevel, selv om han er i himmelen.

 

 

 

[Anonym bruker]

Det var virkelig trist å lese ditt innlegg.De går nokk gjennom en ubeskrivelig tung tid.

 

Anbefaler deg og sende blomster.Det kan stå på kortet at du tenker på dem i den her vonde tiden...

 

Det er også viktig å si det med ord at du har dem i dine tanker.

 

Spørr om du får se bilde av den lille , fortell hvor fin hun eller han er.Det varmer at noen vil se barnet selv om hun/han døde.De har jo mistet sitt kjære barn.

 

Det som også er svært viktig,er å huske å vise omtanke lenge etter begravelsen.Sorgen følger foreldrene hver dag videre...

[klemframeg]

Hei.

 

Vi har for ikke så lenge siden dessverre også mistet vår kjære lille gutt...tenker på han, elsker han og savner han hele tida....

 

Jeg tror det viktigste du kan gjøre for vennen din nå, er å vente litt - og så ta kontakt når de etterhvert kommer hjem og får roet det hele litt ned. En bok, et kort, en sms - alt varmer. Det er sjelden man kan gjøre noe "feil"...

 

Håper de - og vi alle som har opplevd dette - lærer oss å leve med sorgen og savnet.

[nr3hososs-og kanskje en til...]

Hvis det er en nær venn, ta kontakt når fødselen er over, og de er kommet seg hjem og roet ned. Hva som er best kommer ann på deres forhold. Å ringe er mange ganger greit, for da kan de velge å ikke ta telefonen. Å sende sms er greit om man føler at man ikke er nær nok. Det jeg synes var fint, var de som kom innom. Så fikk vi kommet oss over den bøygen hjemme og ikke på butikken. Det var koselig med blomster, men det ble så inderlig mye.

 

Hva du skal si? Vet du ikke, så si at du ikke vet... vanskelig å finne ord. Vær ærlig. Det er trist og vanskelig, og det fordi vi sjelden opplever det, HELDIGVIS.

[babysyk-med spire!]

Takk for gode svar alle sammen. Jeg blir lei meg på deres vegne.. er forferdelig når noe sånt skjer.. det skulle ikke vært lov.. Ønsker dere alle som har opplevd dette all hell og lykke fremover, og dere unner jeg virkelig et lite nurk! :)Jeg har sendt et par sms, men det er alt. Vil vente med noe mer til de er hjemme igjen.. event sende blomster.

[Anonym bruker]

jeg mistet i uke 36, for tre uker siden. masse telefoner og sms, folk som stak innom, men bare den første uka. Nå sitter jeg her og bare glaner i vaggen og tenker på hva som kunne ha vært,,,,,,

 

Ikke "glem" ukene/månedene etter. da er d også et stort savn. Jeg skulle ønsket at noen kom med middag en dag, for jeg sliter med å planlegge minste ting. Sjekk kjøleskapet, og fyll på litt nelk og pålegg, det er faktisk skummelt å gå i butikken for tenk om jeg møter noen som jeg kjenner..... Spør om dere skal gå en tur om en måneds tid, et sted hvor dere ikke møter masse kjente, bare vær der og hold hånden når tomheten overskygger ALT.

 

jeg hadde ei veninne på besøk over helgen og gledet meg itl å få hjelp med hus og hjem, matlaging og tøyvask. men ho ble helt annerledes en d ho pleier.....det eneste ho gjorde var gå i veien og pratet om sine problemer og hvor trist ho var. når ho reiste ropte jeg inni meg Hurra.

 

men noen fasit har jo ingen.....

[Anonym bruker]

Hei

Så godt at paret som mistet har en så god venn som deg. Jeg syntes det var utrolig vanskelig å få 100 kommentarer som "si i fra hvis jeg kan gjøre noe"....For det første hadde jeg ikke fantasi nok til å finne ut hva det skulle være, og om jeg kom på noe torte jeg ikke spørre likevel. Det var utrolig godt med de som kom, og faktisk gjorde noe. Noen kom innom og pratet med oss, enkelte spurte om de kunne passe de andre barna våre en dag, noen kom med en ferdig laga middag og spurte om de kunne dekke på og servere. Atter andre lagde et deilig måltid hjemme hos seg og ba oss på lunch / kveldsmat. Det var fantastisk hjelp. Dette var etter begravelsen...Jeg sliter enda med noen nære venner som jeg hadde forventet ville komme eller orket å prate med meg men som enda, etter 10 mnd, ikke har klart å sette av noen timer til oss. For meg var det nesten det samme hva som ble gjort, bare noen gjorde noe for å hjelpe (man blir ufattelig sliten av sorg). Hvis du er usikker på hva du skal si og gjøre kan du og spørre rett ut. Håper alt går bedre med vennene dine, du er nok en god støtte for dem!

[Anonym bruker]

Hei, flott at du tar initiativ til å finne måter å bidra på!

Vi er alle forskjellige og har ulike behov, men jeg kan fortelle hvordan vi opplever det...

Vi mistet sønnen vår i mars, i uke 39 pga total placenta-løsning.

Som de fleste andre her fikk vi en storm av henvendelser på tlf de første døgnene etterpå. Så var det et mye å organisere ift begravelse mm. Det møtte mange opp i begravelsen, noe vi satte veldig stor pris på. Det var også mange kranser, noe som også føltes inderlig godt.

Men tiden etter begravelsen har vært stille. Mange sier at vi bare må ringe eller gi beskjed hvis vi trenger noe hjelp. Men det er veldig vanskelig å be om hjelp. Finn heller selv ut av hva du kan bidra med og la dem slippe å spørre!

Det er vanskelig når noen prøver å trøste. Fordi det er ingen trøst å gi, og det forventes heller ikke! Det er utrolig hva folk får seg til å si og jeg har ofte følt at min sorg ikke blir respektert. Prøv bare å la dem få prate om sin sorg og sitt savn. Spør om babyen og hvordan de har det, la dem få gråte!

[babysyk-med spire!]

Tusen takk for gode råd her inne. Jeg synes det er veldig trist at slike ting skjer.... tenker på dere alle sammen som har gått gjennom det å miste et barn.. :*(

 

Jeg tom motet til meg og ringte for noen dager siden, i mellomtider har det bare vært sms. Han satte veldig stor pris på det. Og hjeg lot han fortelle og jeg lyttet. Samtidig spurte jeg litt rundt det, og sa jeg tenkte mye på dem. Jeg skal huske på og fortsette å spørre.. men er redd de blir "lei". Hvis jeg stadig ringer og spør, så blir de kanskje lei.. men som dere sier, er det fort gjort at folk ikke tar så mye kontatkt i tiden etter begravelsen.. nei dette er vanskelig.

 

Tusen takk for gode råd

 

[millamora]

Heisann...

Vi mistet vår lille jente for fire uker siden, og de første dagene var det masse folk og mange tlf... men nå er mannen på jobb og jeg tenker, tenker og tenker...Vet at dette tar tid, men ville heller at de vi har rundt oss hadde delt seg opp litt i tid...føler meg veldig alene...

Men et veldig fint iniativ du tar, prøv deg frem...

Jeg vil heller at folk tar kontakt, kan prate om været for den del...