Min fødselshistorie..det værste men likevell det beste i livet..

[prego]

Noen uker etter positiv test kom angsten.. herregud, jeg skulle jo faktisk føde om 6 måneder..

 

Leste fødselshistorier og så på jordmødrene på NRK mens tårene rant i strie strømmer, jeg var mer eller mindre vettskremt.

RIngte mamma for trøst.. hun fortalte rolig at ja, "fødsel er nok det vondeste du noen gang kommer til å oppleve, men du klarer det"

 

Og så rett hun hadde..

 

En tirsdag kveld i mars (hadde termin førstkommende søndag) begynte jeg å kjenne smerter jeg ikke hadde opplevd tidligere, kanskje feil å kalle det smerter, for direkte vondt var det ikke.. det var iallefall de berømte modningsriene/maseriene..

 

Fredag kveld tok de seg ganske godt opp.. men likevell var de ikke det helt store.. satt med klokka og penn og papir til i tretida på natta før jeg bestemte for å legge meg..

Våkna igjen i fem/seks tida på lørdagsmårran og var sikker på at noe var på gang.. riene kom med fem minutters mellomrom, kunne sikkert stilt klokka etter dem. Lå og kjente litt på det før jeg stod opp.. Hjelpes, med en gang jeg begynte å bevege meg kom riene hyppigere og var mye vondere, men kortere.

Ringte føden og de sa jeg kunne komme i åttetida hvis jeg greide å vente såppas lenge.. Jeg trodde ikke at jeg kom til å greie å vente så lenge, men innen jeg og sambo hadde gjort oss klar og levert bikkja hos pappa var klokka blitt ti på åtte.

 

Fikk konstantert 3-4 cm åpning av en jordmorstudent og ei jordmor.. måtte spørre de "hva gjør jeg nå da"..trodde kanskje de kom til å sende meg hjem igjen.. men fikk heldigvis bli på føden.

 

Vi fikk komme på et familierom der det var seng og badekar (som jeg trodde jeg kom til å få bruk for, men den gang ei).. Jeg vandra rundt i rommet stort sett, for når jeg gikk var riene kortere (selv om de var mer intense).. I ni timer gikk jeg rundt sånn uten særlig framskritt.. Da klokka var tre fant jeg ut at jeg var nødt å prøve lystgass..

 

Etter første supet lystgass begynte jeg å fnise litt og syns ting var morsomt.. jeg tenkte at var det slik resten av fødselen skulle bli var det jo strålende. Men latteren forsvant fort. Ei jordmor kom inn å spurte om lystgassen fungerte. Jeg vet egentli ikke om den gjorde det, men jeg liker å tro det. Det var visst nok i følge jordmora. Av en eller annen grunn var ikke epidural i tankene mine ett sekund. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ta ting som de kom under fødselen, og de eneste smertestillende ble varme omslag og lystgass.

 

Jeg gikk fortsatt rundt så mye jeg greide, men var tryggest å bli i senga og nærmest mulig lystgassen.. ( dagene etterpå var jeg øm over neseryggen fra maska jeg pressa hardt ned over fjeset)

 

Jordmora kom inn å foreslo at jeg skulle gå litt mere rundt for å få hjelp av tyngdekraften for å få tulla lengere ned i kanalen. Jeg gjorde så, og prøvde tilogmed å trampe et par ganger hardt for å få ting til å skje..

 

Og det gjorde det!! Ei lita stund etter gikk vannet.. skikkelig rar følelse.. som om en vannballong som sprakk inni meg.. Fikk lettere panikk for da skjønte jeg at nå kom smertene til å bli , om mulig, værre! Og de gjorde så.. fra vannet gikk til baby var ute var desidert den værste perioden av hele fødselen.. Tiden fra 8 til 10 cm åpning var den værste!! Smerter som ikke kan beskrives og ikke(!!!!) kan sammenlignes med mensensmerter!

 

Før jeg fikk handtak jeg kunne holde fast i holdt jeg på å rive huet av sambo.. han fikk skikkelig gjennomgå. Men jeg var helt i min egen verden og tok overhode ikke hensyn til de rundt meg..

 

Pressinga varte i 30 min før baby var ute, nesten nøyaktig 12 timer etter at vi ankom sykehuset. Revna ikke merkverdig, måtte sy noen pyntesting.

 

JA jenter det er vondt, å når du ikke tror det kan bli vondere så blir det faktisk det. MEN du vender deg gradvis til det, og smerteterskelen blir høyere og høyere for hver rie. Og tro meg, etter 9 måneder og x antall strekkemerker er det ingenting du heller vil enn å få ut babyen, koste hva det koste vil..

 

Og om du kanskje ikke glemmer smerterne i det sekundet babyen kommer på brystet ditt, så glemmer du de iallefall når du skal igang med ammingen.. såre brystvorter og en sulten skrikende baby høres kanskje ikke så ille ut, men jeg syns faktisk fødselen bare var barnemat i forhold til ammehelvette som kom etterpå. De psykiske "smertene" rundt problemer med ammingen overgikk de fysiske rundt fødselen for å si det mildt.

 

Heldigvis kan jeg si at det også går seg til etterhvert etter noen runder med snørr og tårer..

 

Uansett.. fatt mot dere som er redd og bekymret, dette klarer dere sååå fint, bare ha tro på dere selv.. og urkreftene kommer dere til unsetning... tro meg!

 

 

 

 

 

[Poteto]

så fine historie.. fødsel er vondt å amminga er enda verre! men vi leve rnå enda

 

gratulere med det nye tilskuddet i familien