Noen som IKKE har slitt etter abort, som har vært "fornøyde" med valget?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid, antagelig rundt uke 9-skal til legen i morgen. Har tre under 5 allerede, yngste fyller et år nå- og verken jeg eller mannen min er klar for nr 4...

Vi vurderer nå abort, men jeg synes det er KJEMPEVANSKELIG! Er så redd for at jeg kommer til å angre og hate meg selv, at det er umoralsk og uetisk og jeg vet ikke hva.

Har jo hørt om folk som har tatt abort som har hatt fred med valget og kommet videre greit, men hører også om folk som sliter veldig.

Noen som vil dele erfaringer??

Tusen takk..

[Anonym bruker]

hei

 

jeg tol abort for en del år tilbake, og har til dags dato ikke angret en eneste gang.... høres kanskje litt kynisk ut, men følte att jeg ikke ville klare å ta meg av barnet,følte derfor at dette ville være det minst egoistiske overfor babyen.....hadde jeg fått den ville jeg nok slitt mye mer med samvittigheten for å være helt erlig.

tenk på det sånn at man skal greie å ta seg av alle barna og synes overhode ikke der er hverken umoralsk eller uetisk....

men uansett er det opp til dere å finne ut, hvet det kan være kjempe vanskelig så jeg håper det ordner seg for dere uansett valg

 

klem

 

[Anonym bruker]

jeg tok abort for 2,5år siden å jeg har aldri angret,høress teit ut,men sånn er det bare.

sa til legen på sykehuset før jeg tok abort at jeg var redd jeg ville angre å da sa hun at man må tenke

akkurat nå passer det ikke inn i livet,kansje om et år eller ti år.

så med handa på hjerte jeg angrer ikke

[maria isabell]

trur det er "letttere" å ta abort når en ikke har barn fra før,desverre...håper det ordner seg for dere:)

[Anonym bruker]

Jeg tok abort da jenta mi var halvannet år. Har ikke fått flere barn etter aborten, men har stadig vekk aldri angret en eneste dag. Var glad og lettet da jeg hadde gjennomført det, og kan ikke engang forestille meg hvordan det ville ha vært å ha to barn istedet for en. Overhodet ikke et savn, til tross for at jeg er mor.

[Anonym bruker]

Må også innrømme at jeg ikke har angret. Høres kanskje fælt ut, men slik er det altså..

[Anonym bruker]

Min søster har tre tette barn og da hun ble uplanlagt gravid med nr.4 så var hun på dette tidspunktet så sliten og orket ikke tanken på flere barn. Hun ville heller kose seg med de hun hadde. Dette er mange år siden, og jeg spurte henne nylig om hun angret på valget hun tok den gangen. Jeg venter nemlig nr.4 nå og tenkte kanskje at hun ville tenke på at hun kunne hatt fire barn selv. Men hun sa at hun faktisk bare hadde følt lettelse i ettertid. Hun er fornøyd med de tre barna de har og vil fortsatt ikke ha flere - selv om hun sier at hun kan bli litt babysyk når hun ser små søte babyer. Hun sa at hun aldri hadde tenkt på fosteret som en baby - og det gjorde nok det hele litt lettere.

 

 

[Anonym bruker]

kjære dere flotte tapre kvinner (det var jeg som begynte denne tråden..)

takk for at dere delte erfaringene deres. Nei, jeg synes ikke noen er kyniske, jeg ville bare høre om den følelsen jeg har er HELt på jordet.. For jeg føler virklig at jeg må ta abort denne gangen, og så synes jeg at jeg er så fæl som kan tenke sånn. At jeg kan velge BORT ET LIV bare fordi "det ikke passer i mitt liv.."

Og jeg er jo en lykkelig mor. Elsker ungene mine over alt på jord og tenker virklig på hvor heldig jeg er. Men orker bare ikke nok et svangerskap nå, med fødsel og amming og nok en spebarnsperiode, det har gått i ett i 5 år nå.. Vil kose meg med barna jeg har nå- og mannen min.

 

Nå har jeg akkurat vært hos legen, og han har bestilt time til meg. Jeg tror jeg har bestemt meg, men heldigvis kan man visst ombestemme seg hvis det føles feil senere..

Takk igjen!

 

[Gjest]

Hei!

 

Jeg tok også abort for en del år siden, det var litt tøft da det stod på og like etter. Men jeg angrer overhodet ikke, og jeg føler meg ikke kynisk heller. Jeg gjorde det riktige valget for meg.

 

Lykke til, uansett hvilke valg du tar.

[Anonym bruker]

Jeg tok abort for ca 8 år siden og har ikke angret. Jeg hadde noen mareritt etterpå men da drømte jeg at jeg ikke hadde tatt abort og fikk babyen. Jeg våknet i panikk, men slappet av når jeg forstod at det var en drøm.

 

Jeg var sammen med en tulling uten egenskaper som far, uten utdanning og blakk som ei nybanka hore. Jeg knakk helt sammen når jeg fant ut at jeg var gravid, lå å grein i mange timer. Ikke var jeg klar for å ta meg av en baby heller, jeg var rundt 20 og hadde nok med å bli voksen selv.

[Anonym bruker]

Hei.. Jeg tok abort for 2,5år siden og har aldri angret.. Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre før jeg bestemte meg for abort. Gråt mye i denne tiden.. Men ikke lenge etter aborten, når hormonene hadde forsvunnet igjen var alt egentlig bra. Jeg var glad for det valget jeg hadde tatt, og følte det var riktig.. Det hjalp meg å se et bilde av hvordan dette fosteret så ut når det bare var noen uker gammelt.. Selv om det er liv er det stor forskjell på dette livet i f.eks uke 7 enn uke 25...

[Anonym bruker]

jeg tok abort tidligere i år.. har ikke slitt noenting, og er glad jeg gjorde det rette.. følte også da at dette var det beste for både mor, far og barn.

[Anonym bruker]

Jeg tok abort for tre år siden,har en på 6 år fra før.... Han er det beste som har hendt meg.... Jeg angrer ikke i det hele tatt på at jeg tok abort siste gang jeg var gravid,var userilst med meg og typen og jeg følte jeg hadde nok med en. Det har gjort det enda lettere for meg å glemme det siden jeg hadde en veldig sterk følelse av at noe var galt med fosteret og. I blandt må man rett og slett være litt ego,ta vare på oss selv først. er vel mer koslig å kunne prøve å bli gravid når man ønsker det? Men jeg er absolutt i mot de som bruker abort som prevensjon!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke nødvendigvis det er lettere å ta abort hvis man ikke har barn fra før, som noen skriver over her. Det avhenger jo av livssituasjonen i alle fall.

 

Jeg har en datter på 6, og ble gravid igjen da hun var 8 mnd. I vårt tilfelle ville pappaen gjerne ha nr. 2, mens jeg hadde erfart at han pga egen psykiske sykdom faktisk ikke maktet å hjelpe meg så mye. Jeg var veldig dårlig under svangerskapet med nr 1, og vurderte det sånn at jeg ikke ville risikere å ikke kunne ta meg av den ungen jeg allerede hadde. Det var too much too soon, selv om jeg opprinnelig ønsket med tette barn.

 

Vi gikk fra hverandre da datteren vår var drøyt tre, og jeg er etterhvert blitt gift på ny. "Ironisk" nok er mannen min infertil, så vi driver med IVF/ICSI for å få barn sammen, og jeg som opprinnelig ønsket med tre barn med ca to års mellomrom, må innse at datteren min i alle fall rekker å fylle 7 før hun får søsken her hjemme.

 

Det hender jeg tenker litt på hvordan det hadde vært om de hadde vært 2, men jeg har aldri angret. Min måte å rasjonalisere aborten på var ikke at jeg gjorde det fordi det "ikke passet meg", men av omsorg for det barnet jeg allerede hadde.