Hodet eksploderer av tanker!!

[Gjest]

Sitter her å venter på mensen... har fått hormontabletter da det virket som egstokkene mine måtte ha et startkick i forhold til å få modne egg så da må i gang med dem 3 syklusdag, deretter er det å telle til 13 så er det ultralydscanning.

SÅ.... så skal jeg sette denne sprøyten i mageflesket... au! Det så jo så lett ut da legen viste meg det og jeg fikk testet det i en ball hos han... men nå skal jeg altså gjøre dette alene... hjelp og dobbel au!

Men jeg skal få det til for deretter betyr det jo at jeg skal til Køben:-D

Jada, det er min første inseminasjon, men da er jeg såfall i gang...

Hver kveld før jeg sovner ligger jeg med kalender og teller og kalkulerer. Jeg håper mensen kommer tidsnok til at jeg når 13. dag inn i syklusen, slik at jeg når den avtalen jeg har til ult.sc. og en drøss andre ting jeg vil og må nå før jeg reiser...

 

Jeg hadde bestemt meg for å ikke fortelle venner å familie om hva jeg holdt på med, men nå er jeg usikker...tankene suser hit, dit, opp, ned, til venstre for så å dra rett til høyre... dette er ikke enkelt å sitte alene med!

 

Hvordan er det med dere som har gjort dette flere ganger? Har dere millioner med tanker og planer i hodet eller roer det seg ned litt etter hvert? Dere som har gjort dette uten en partner, fortalte dere alle venner og familie om det dere skulle gjennom FØR dere satte gang?

 

Ups...langt innlegg, men hodet går som sagt både hit og dit ;-)

[Anonym bruker]

Hei.

 

Gratulerer med valget :-)

 

Det er naturlig at det blir del tanker, det er jo et valg som kan påvirke resten av livet i form av økonomi, personlig behov tilsidesettes, emosjonelt og tid.

 

Jeg tenkte og grublet i langt tid. Kjente noen som har vært der og fått nydelig donorbarn. Da jeg besemte meg måtte jeg først høre med mine foreldre, for de er viktigste av alle i nettverket og jeg var avhengig av positiv svar derfra. Jeg husker jeg var kjempenervøs da jeg skulle fortelle dem, men duverden så positiv tilbakemelding jeg fikk. Da var det bare å sette i gang. Jeg fortalte også til mine nærmeste venner og har nå fått en stor nettverk som stiller opp ved behov. Får jeg et barn, blir jeg alenemor og da blir jeg prisgitt nettverket. Tanken på at jeg plutselig en dag ligger influensasyk og barnet ligger og gråter kan bli utrolig slitsomt. Men, med nettverk kan man sende mld og de kan avlaste meg.

 

Så det var noe tanker fra meg :-)

 

Lykke til videre uansett hva du velger!

[StorkeMammaen]

Hei hei, må bare si at jeg kjenner meg så godt igjen. Har vært igjennom denne prosessen en gang før og gjør nå som deg sitter å venter på mensen.

Tankene flyr både hit og dit, ,og det er ikke bestandig så lett å være alene med tankene nei.

Jeg har fortalt det til noen av praktiske årsaker, og til noen som er mine aller nærmeste. Resten vil jeg ikke fortelle det til før jeg er gravid, det er mest naturlig syns jeg, og man ville jo heller ikke fortalt det til hele familien, hvis man skulle lage barn på den "naturlige" måten..

Sprøyta gikk kjempe fint første gangen, selvom jeg fikk litt panikk og ropte på mamma, da jeg så hvor nervøs hun var og skjalv på hånda og greier, (hun har aldri tatt i en sprøyte før) så gjorde jeg det heller sjøl, og det gikk overraskende bedre enn forventet ja. Ikka vondt!

 

Masse masse tanker, helt normalt!!

 

Lykke til og ikke tenk på mensen, det prøver jeg, men jaggu ikke lett.

 

 

[eva37]

Hei murmur.

ikke så rart at du har mange tanker i hodet. Det er en stor avgjørelse du har tatt. Det at mange tanker kommer opp i forbindelse med denne prosessen tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

 

Det er en lang stund siden jeg bestemte meg for dette, men likevel tok det lang tid før jeg tok steget. Og da spilte alle tankene en rolle i det. Det er et ukjent, livslangt prosjekt man gir seg ut på :-)

 

Jeg har fortalt hva jeg driver med til flere venninner, og til noen i nærmeste familie. Det er fint å ha noen som vet når man f.eks trenger støtte, eller bare rett og slett har lyst til å prate om det. Jeg har også fortalt det til et par kollegaer at jeg har tenkt på dette, men ikke at jeg holder på. Foretrekker å si det etter jeg har blitt gravid. Alle jeg har fortalt det til har vært utelukkende positive!

 

Nå har jeg rukket å ha vært i Danmark 6 ganger. (håper jeg er gravid etter 6.gang). Den første gangen synes jeg var litt en "bøyg" å komme over, men det har gått veldig fint. Men uansett så er det hele tiden mange tanker fortsatt, og det har på en måte vært litt altoppslukende.

 

Lykke til med sprøyte (det går sikkert fint) Og lykke til med første inseminasjon.

[AM37]

Kjenner meg sånn igjen.

Har lenge vært i tenkeboksen, men det ble virkelig da jeg snakket med fastlegen min om hva jeg gikk og tenkte på. Fikk masse støtte hos henne og ble henvist videre til gynokolog. Reiser til Maigaard i begynnelsen av mai hvis alt går som planlagt.

Det er stadig nye milepeler som skal passeres, og det er masse spenninger i kroppen. Men det er gode spenninger siden dette er det største valget jeg noen gang har tatt. Jeg skal prøve å få barn!

 

Har begynt på hormonpiller og skal sette første sprøyte til søndag.

Har en kusine som er sykepleier, så har avtalt med henne at hun skal sette den første.

Igår sendte jeg mail om ønsker ift donor. Det var også spesielt...

 

Du sier du er i tvil om du skal dele dette med familie og venner. Jeg har valgt å være åpen overfor mine nærmeste venner og famlie, og har til nå kun opplevd dette som positivt. Tror ikke jeg hadde klart å ikke kunne snakke om det valget jeg nå har tatt.

Det har også vært utrolig godt å vite at de rundt meg støtter meg og sier at hadde de vært i min situasjon så hadde de gjort det samme. Er også klar på at jeg kan komme til å møte motstand, men det er mye lettere å forholde seg til når jeg vet at mine nærmeste støtter meg 100%.

Tenker også å ta med meg noen når jeg reiser nedover, flere har tilbudt seg. Og det er jo bra siden jeg regner med det fort kan bli flere turer.

 

Dette var noe om mine tanker og erfaringer i den korte tiden jeg har vært i prosessen. Du finner nok ut hva som er riktig for deg, men det er utrolig godt å få snakket og delt gleden, de skumle tankene og alt det som rører seg i hue for tiden...

 

Lykke til:)))

 

 

 

 

 

[Gjest]

Takk for gode og hyggelige innlegg alle sammen:-)

Jeg har delt dette med en venninne så hun tyter jeg ørene full når jeg kommer på noe nytt;-)

 

Jeg har bestemt meg for å skrive brev og sende til mine søsken og foreldre. Kom frem til at jeg vil ikke greie å si alt jeg vil ha frem uten å briste i gråt og da er det bedre med et brev fant jeg ut. Det er jo en veldig emosjonell periode dette, både med tanke på hormontabletter og fordi jeg har tatt et stort men viktig (og riktig) valg. :-)

 

Guuuuuuu hvor jeg grugleder meg:-):-):-)

[monica07]

Hei!

 

Ja, du kan trøste deg med at du ikke er alene. Jeg har tenkt på dette et år nå. Og er klar for første forsøk i neste uke. Min erfaring er at alle venner er åpne og vil stille opp. Mor er veldig glad på mine vegne, men far klarer ikke å dele det på samme måte. Jeg hadde et oppgjør med han, men heldigvis bestemmer vi over oss selv her i livet. Så jeg går for det uansett, selv om jeg ikke har min fars "tillatelse". Jeg vet han støtter meg når det kommer til stykke. Hans argumenter er alt det som har med det materielle å gjøre. Det var veldig vondt å svelge, men jeg har bestemt meg for at dette er riktig for meg. Det har faktisk begynt å sige inn hos ham også :-)

 

Så lykke til med din situasjon. Stol på at din avgjørelse er riktig.

 

[Magstar]

Jeg lekte med tanken i noen år, men påsken i fjor bestemte jeg meg for å skaffe barn alene. Barneønske har jeg hatt hele mitt liv, helt fra jeg dullet med dukkene mine. Etter langt forhold der vi ikke klarte få barn sammen bestemte jeg meg for å fikse det alene. Med endo er det ikke så lett å bli gravid, så å skaffe barn med en mann hadde uansett blitt en påkjenning.

 

Jeg klare ikke holde på sånne hemligheter så jeg har fortalt til alle mine venner, familien og noen kollegaer. Alle har vært positive utenom en kompis. Jeg har t.o.m. fått tilbud om sæd.. hehe... men ingen som vil stille opp som far. Da vil jeg ikke gjøre det, syns det er feil mot barnet å ikke få vite at "onkel ståle" egentlig er pappaen.

 

Stikke i magen syns jeg var skummelt, men alt går. Vi er sterke jenter som velger å gjøre dette alene. Det er nok av dem som er i dårlige forhold bare for de vil ha barn. De ikke tørr å være alene....

 

Nå gleder jeg meg til mai da jeg skal sette inn et av mine små egg som ligger på frys. Fikk svar fra legen at de kan fryse ned igjen det andre egget om det er sterkt nok. Det var stor lettelse, er ikke noe særlig å velge bort et egg. Og tvillinger føler jeg blir tøfft.

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Tror de aller fleste sitter med mye av det samme tankespinneriet som deg. Jeg var også fast bestemt på ikke å fortelle noen hva jeg drev med før en evt graviditet var et faktum. Klarte ikke å gjennomføre det Har nå informert nærmeste familie (foreldre og søsken )Fortalte det først til min mamma som var superpositiv, og søstera mi er helt i hundre, gleder seg omtrent mer enn meg....Så angrer ikke på at jeg fortalte det til dem, de har vært en kjempestøtte og noen jeg kan snakke med uansett hva det gjelder.

Jeg har akkurat vært gjennom det samme som deg med pergotime, pregnyl, og 1. insem i på storken. Gikk veldig fint. Ingenting å grue for. Nå er det bare å vente på positivt resultat...Og som du sier: går det ikke denne gang så føler jeg ihvert fall at jeg er igang, nytt forsøk neste syklus

Lykke til !

[Gjest]

Så deilig å høre at andre rører med samme tanker og deler av erfaringer. Det gleder meg stort her jeg sitter og trommer med fingrene og venter på mensen.... Har fått bestilt tid til utl.scan. Til og med fått to timer, men så lenge mensen uteblir så ser det ut som om jeg må bestille ny tid uansett. Jaja, jeg får bare ta tiden til hjelp:-)

 

Lykke til alle dere andre, uansett hvor dere er i syklus og i livet:-)