Mamma for første gang

[Anonym bruker]

Jeg blir mamma for første gang, og synes at det både er en skummel og kjempespennende tanke!

 

Ukene etter jul har gått så utrolig fort, og nå er det bare tre uker igjen til termin. Er så ambivalent når det gjelder ventetiden... på en måte vil at jeg at det skal gå fort, hun kan godt komme nå! Men på den annen side er disse siste ukene de siste på lenge hvor jeg bare kan tenke på meg selv, gå på kafé uten barnevogn, gå på kino med samboer og venner, nyte rolige kvelder og bare slappe av!

 

Og jeg vet jo ingenting om livet som venter meg... Jeg ser at alle snakker om hvor lykkelige de er, og hvor mye de gleder seg. Det gjør jeg også, men jeg vet så lite om det. Er redd jeg ikke skal bli så lykkelig som det forventes at jeg skal bli...

 

Flere som synes dette er skummelt?

[jaja kaja]

ja, er helt enig,kjempe skummelt.termin om to uker;)

gleder meg veldig,men samtidig litt engstelig for at det ikke skal bli sånn som jeg håper.. men tror kanskje det er sånn man tenker når det er så nærmt.Men får bare tenke positivt og bli ferdig med fødselen,så begynner det nye livet:) masse lykke til

[swoop77]

skjønner godt tankegangen din HI. Jeg fødte mitt første barn januar07 og jeg syntes egentlig det første halve leveåret til babyen bare var kjipt. Den bare sov og spiste og var jo egentlig ikke noe stas i det hele tatt, og ALLE andre som hadde babyer i samme alder var liksom så over lykkelige og det var det beste som hadde skjedd i verden, og skulle fortelle meg hvor lykkelig jeg også måtte være osv osv. Først når han ble litt større og fikk mer personlighet og kunne gi uttrykk for det ble ting bedre, da var han liksom et mer menneske for meg. Nå har jeg igjen termin om 4uker da vi ville ha de to vi ønsket oss tette. Jeg er igjen forberedt å at de første 6mnd kanskje kan bli litt tunge men jeg vet jo at det går over. Det er jo selvfølgelig fantastisk å få et friskt barn men ikke la alle andre som er overlykkelige gjøre at du selv mister troen på deg og din lykke. Jeg mener at det ikke er bra å bli helt oppslukt i livet som mamma, man må fortsatt kose seg med sine egne interesser også. Må bare tilpasse og planlegge litt mer, på den måten så blir nok du som mamma også mer lykkelig. Og ikke minst la pappen slippe til så mye som mulig og gjerne mens du ikke er der også. Det har alle 3 parter godt av både på kort og lang sikt. Vet ikke om dette ga noen mening, men du finner nok ut av det :-) Personlig nå så synes jeg det er vanskelig å være nok sammen med ettåringen min, besteforeldre på begge kanter vil jo passe han og helst med overnattingsbesøk i helgene. Men når han går i barnehage og jeg jobber 100% så er helgene hellige for oss. Men det blir vel kanskje litt mer tid nå når jeg starter i permisjon om en uke. Jaja alle aldre har sine utfordringer sies det :-) Ha en fin dag.

[manne80]

hei!

tenker også som deg. Er ca 4,5 uke til termin og jeg gru/gleder meg. Har begynt å grue meg litt til fødselen,og om alt er bra med barnet osv.

Gleder meg veldig til å endelig få hilse på dette mennesket som rører seg inni meg:-) Samtidig vet man jo ikke hva man går til som 1.gangs og jeg kjenner også litt på dette som er blitt nevnt ang.at man hører hvor lykkelige mange er rett etter fødsel og at alt går på skinner. Man frykter jo litt at man kanskje ikke vil få denne følelsen og føler seg da unormal...håper jo at det blir bra,men man vet jo aldri.

I tillegg er jeg spent på hvordan det å få barn påvirker forholdet, vi ahr jo vært sammen lenge,men dette er en helt ny situasjon som man ikke vet hvordan man takler.

mange tanker nå mot slutten ja...

[Anonym bruker]

 

Mine tanker om dette:

Jeg skjønner hva du mener.. men etter å ha fått mitt første barn for tre år siden har jeg skjønt at ikke alle er så lykkelige som de virker.

 

Gjennom det første året var jeg ekstremt lykkelig, ekstremt ulykkelig og alle nyanser imellom. Det er en flott opplevelse å bli mor, men samtidig opplevde jeg at jeg på mange måter måtte forandre på livet og fikk en helt ny rolle. Jeg som hadde mestret alt, fikk liksom ikke helt til denne ungen..

Men det kom da seg etterhvert, og det viktigste jeg har lært er at absolutt ingen er perfekte mødre, det er ikke krise å gjøre feil, alt går i faser og alt blir enklere etterhvert som babyen vokser... Og det er det mest fantastiske jeg har opplevd i livet uansett!!

Så lykke til, og ikke la andre definere hvor lykkelig du skal være! De som ser ut som lykkelige hele det første året tror jeg lyver...

 

 

[Anonym bruker]

Det er godt å lese at flere tenker som meg. Jeg har så mange planer og tanker om hvordan jeg vil at dette skal bli! Det er så lett å sammenlikne seg med andre, og jeg er redd jeg vil føle meg mislykket hvis mitt barn ikke blir som jeg har forestilt meg. Alle vil jo ha et barn som spiser godt, sover og er snill og blid.

 

Jeg føler jeg har full kontroll på min egen livssituasjon, både når det gjelder utdanning, jobb og karriere, men nå skal mye avhenge av andre kvaliteter. Om jeg blir en god mor og om jeg vil takle de utfordringene som vil oppstå. Men jeg prøver å tenke at vi vil vokse med oppgaven, og lære hvordan vi skal bli gode foreldre etter hvert som barnet vokser! Vi er relativt unge, men er ressurssterke, så vi skal vel klare dette like godt som andre!

 

Alt kommer ikke til å gå helt som planlagt, jeg bare håper jeg skal klare å ikke føle meg mislykket, men våge å kjenne på alle følelelsene som måtte dukke opp! Jeg ser jo at foreldre, tross alt, sier at det å få barn er det største i livet! Jeg går for den:-)

 

*A*