viktig å få svar!

[Anonym bruker]

Noen som har vært skikklig deprimert..ikkje tenker klairt, forvirrha ,tom osv i svangerskapet? blei ekstremt deprimert etter at helsesøstra g sa at ho ikkje synest eg skal være i lag med barnefaren osv..blanda seg skikklig i privat livet mitt..ho sa og at eg har dårlig sjølvtillit osv. sa masse stygt..om personligheten min, følte eg da..hadde det veeldig bra før det..er forsatt veldig deppa,vært det i 7 mnd no..blei det i svangerskapet..og e det fortsatt..stoler ikkje på helse folka lengre så vil ikkje begynne hos psykolog..e bare 19 og..men uansett er det noen som har hatt alvorlig svangerskaps depresjon.,som er veldig lykklig no..? har begynt å analysere veldig og..om meg og andre og det er slitsomt v bare slytte med det..for eksempel at folk bare later som dei bryr seg men ikkje egentlig gjør det..er bare så irretert og for hadde det så sinnsykt bra! i begynnelsen av svangershapet.,,bedre enn eg noen gang har hatt det..og når depresjonenb går over kan det bli SÅ bra igjen som det har vært eller ikkje fult så bra? tar det ikkje langt tid?

[Anonym bruker]

Jeg skrev en tråd om dette her, men prøv tankefeltterapi. Hjalp meg skikkelig!

[Anonym bruker]

Har du hatt det fint, så får du det igjen. Det tror jeg! Jeg synes det hjelper mye med psykolog, ikke vær redd for å søke slik hjelp, men etter min erfaring bør du være forsiktig med hva du sier til jordmor! HUn har svært liten kompetanse på andre områder enn dette med fødselen, men later som hun er et salgs orakel for alt! -opplevde jeg.. :-) Ikke tenk på hva hun sier. MEN om noe av dette virkelig "tok" deg, føler du at noe av det stemte? I så fall er det ekstra viktig å oppsøke hjep. Snakk med noen! Ikke vent til babyen kommer, prøv å fiks dette nå! Er det hun slang ut fullstendig irrasjonelt, så glemmer du det etter fødselen. Da får du nok å tenke på!

 

Jeg ble gravid som 20-åring, følte meg ikke ung, men ble skikkelig stigmatisert av JM som "ung, dum og lett på tråden". Når jeg 2 år etter kom med nr 2 i magen, han var nøye planlagt og etterlengta, ga JM meg DEN leksa om prevensjon, for "den var det TYDELIG at jeg ikke hadde hørt før." Det plaga med litt, holdningen hennes når jeg gikk med førstemann var totalt uakseptabel, men jeg tenkte mye på det. Jeg kompenserte for at jeg var "ung og dum" med å lese MASSE, forberede meg skikkleig, og det ga meg en viss selvfølelse. Og så kom lillegutt, og da var alt glemt.. Jeg er sikker på at det kommer til å skje med deg også! Men hvis ikke: søk hjelp!