Savner han litt faktisk :\

[Anonym bruker]

Nå har jeg klart meg i flere mnd uten å være deppa pga BF.. Jeg har levd videre med meg selv og datteren vi har fra før.. Har hatt det helt greit egentlig.. Har ikke hatt kontakt med han eller sett han siden jeg fortalte jeg var gravid og skulle beholde det!

Men nå har vi begge vært i hjembyen vår samtidig to ganger og jeg har begge gangene "møtt" på han! Vi satt på samme kafè første gangen og andre gangen så kjørte han forbi meg et par ganger.. Kroppen min værker når jeg ser bilen hans! Hjertet hopper nesten ut av meg og jeg blir så nervøs\skjelven at jeg ikke klarer å tenke klart :\

Det sier seg jo selv at jeg ikke er over han enda FAEN! Jeg har vært så sterk og klart dette alene.. Det er INGEN som vet at jeg tenker på han nesten hver dag.. Jeg har ikke felt så mange tårer enda.. Men jeg merker at det snart kommer! For jeg begynner å bli sliten med en som ikke har vært hos pappan sin på mange uker og en liten en i magen som ikke er ønsket av sin far!

Jeg er ofte med familien hans og sånn, og vi har masse felles venner, så jeg hører om han omtrent hver dag.. Så da blir det ikke noe lettere å ikke tenke på han!

Jeg vet han kommer til å bli en del av begge ungenes hverdag etterhvert.. Men det er denne ventetiden som ikker er så kul! Han har vært syk i det siste og sykemeldt, så han har ikke hatt mulighet til å ha hun vi har fra før, men han snakker med henne på telefon og sånn innimellom.. Men han hater meg.. Nå har det oppstått masse rykter om meg i hjembyen også! Lite sted.. Jeg har visst lurt han osv! Han vet godt at det ikke er fakta, for han visste at jeg ikke brukte pilla og det var ikke planlagt å ikke bruke kondom den kvelden! Ting gikk litt fort for seg og vi tenkte ikke no særlig noen av oss trur jeg..

 

Men det er irriterene at folk som ikke kjenner hverken meg eller han går rundt å tenker sånt om meg! Jeg hever hodet mitt når jeg er i hjembyen og gidder ikke bry meg om de som snakker, men selførgelig tenker jeg på det når jeg ikke er der lenger!

Jeg er i midten av 20 årene og klarer meg fint ellers.. Jeg er lykkelig med hun jeg har og babyen som er på vei, kunne bare ønske han følte det samme! Er bare så kjipt å sitte å ha kjærlighetssorg midt oppi det hele

 

Måtte bare ut med det, har ingen å snakke m om det.. Alle hater han (noe jeg også burde ha gjort) så jeg får bare høre dritt om jeg snakker om han..

[trollmor85]

kjenner meg igjen i det du skriver.

 

ting skal ikke alltid være lett nei.

 

jeg må bare komme over barnefaren fordi han har sviktet meg og datteren vi har sammen nå som jeg ble gravid, siden han ikke ville at jeg skulle beholde barnet valgte han å droppe datteren vår i samme slengen...

 

så jeg må bare prøve å glemme han