er det noen som er redd for hvordan familie vil reagere? hjeeelp

[Anonym bruker]

Hei!

jeg har vært i fast forhold i 3 år, er selv 23... jeg å typen leier leilighet... å jobber.. jeg har ikke fast jobb.. men jobber mye forde.. han har fast jobb... lurer på hva foreldrene mine vil si jeg...

lurer på om de syns det er en dum avgjørelse eventuelt blir sur...

anyway.. jeg vil ha dette barnet.. å det vil også min kjære, selv om omstendighetene runt sikkert ikke er så bra... hvordan skal jeg fortelle dette til mine foreldre.... jeg skal egentlig også ha en oprasjon.. men må jo ikke ta den da... så dem blir sikkert syns at det er dumt jeg ikke har tatt den først... hva synes dere jeg burde gjøre/ si det er kun tanken på at jeg skal fortelle det til dem, som gjør meg usikker på graviditeten.. men bortsett fra det vil jeg ha det... litt komplisert.. meningene til foreldrene mine har mye å si... å vite at dem syns det kanskje er dumt akkurat nå, vil bli veldig sårende

[Youngster*mamma*]

Jeg er vettskremt selv!! Begge studerer, har bare deltidsjobber, bor sammen med svigers, og økonomien er så som så. Vi har vært sammen litt over 3 år nå. Jeg er 20 og han er 22. Var ikke planlagt, men vi begynner å glede oss. Er bare 10+5, så har ikke sagt det til noen. Vet at mamma og pappa kommer til å støtte meg uansett, men vet også at de kommer til å bli veldig skuffet. "Svigers" kommer til å flippe helt ut. De kommer ikke til å like det. Spesielt ikke "svigermor". Men vet at "svigerfar" kommer til å hjelpe oss å finne en løsning på bosted og økonomi. Det ordner seg alltid. Men du er ikke alene om å være redd for hvordan familien vil reagere. Vi skal vente 2 uker til med å si det. Men jeg tenker på det heeeeele tiden.

Dersom de kommer til å syns det er dumt , og at det ikke passer akkurat nå, så kommer de til å skifte mening senere:)

Lykke til

[Anonym bruker]

GODT Å HØRE AT DET IKKE ER BARE MEG meeeeen er så redd for at de skal ha rett.. er også redd for at de skal bli skuffet... huff vannsklig dette, er redd jeg skal ombestemme meg pga. akkurat dette... håper ikke det...

bekymret å tankefull hær i gården... kanskje vi kan holde kontakt for å høre hvordan det gikk ? er spent...

[Anonym bruker]

Jeg var litt bekymret i forhold til pappa, han har tidligere sagt at vi burde vente litt. Han og mamma fikk meg da han var 24 og hun var 23.. Jeg blir 21 før babyen kommer. Jeg visste jo han kom til og syns det er kjempegøy og bli bestefar, men var redd for den første reaksjonen da kan du si!

Men den bekymringen trengte jeg ikke og ha! Han ble kjempeglad og gleder seg sånn.. Smiler lurt hver gang han ser meg Så det er koselig. Forøvrig så syns resten av de kommende besteforeldrene det er stas.. Og de to av oldeforeldrene som har fått vite det er kjempe krye!

[Youngster*mamma*]

Hva andre mener burde ikke ha noe å si for om du skal beholde barnet eller ikke Selv om det er dine foreldre:) Jeg er driiiiit nervøs, men dette fikser vi:) Selvsagt kan vi holde kontakten og fortelle hvordan det gikk!! 2 uker igjen

[tmr84]

Jeg følte det også sånn. Jeg gruet med døds mye utsatte og utsatte å si det trodde det skulle bli et helvete når jeg sa det!!!!!! Vi har vært sammen i snart 7 år og har eget hus men økonomien er så der=0) Men når jeg sa det gikk det overraskende bra=0) Jubelen stod ikke i taket men vi snakket rolig sammen og de tok det veldig bra=0) Lykke til det går nok veldig bra=0)

 

[Anonym bruker]

takk ntakk for alle svar setter stor pris på det er litt nervøs enda da, men det forsvinner vel ikke før jeg har fortalt det... nå står det vel egentlig bare i hode mitt: når skal jeg si det? om jeg venter til uke 12 eller om jeg skal si det nå.. er jo bare 4 uker på vei .. meeen vi får se.... når har dere tenkt å si det eventuelt når har dere sagt det?

[Gjest]

Eg var kjempe nervøs! Eine søstra mi fikk unge nokre dagar etter ho vart 18, og mamma har altid sagt at eg ikkje må finne på å få unge før eg er ferdig med skule, utdanning osv osv

Ho andre søstra mi har alltid sagt at søstra mi som fikk unge så tidleg kasta vekk store delar av livet sitt og alltid sagt at er så uansvarleg og barnsleg.

Eg sa det først til mamma, då fekk eg sjokk, ho vart jo glad!

Begge søstrene mine gratulerte og, og ba meg om å halde dei oppdatert...

skulle tru noken hadde bytta ut familien min:P

Så no gjenstår resten av slekta og næraste vennane. Men det kan ikkje gå so gale, ein ny verdsborgar er då ikkje noke å sjå negativt på!

[annie85]

Det er jeg som startet denne debatten.. å i dag frortalte jeg dem det, å de ble kjempe glade JIPPI nå kan jeg kose meg gjennom hele graviditeten =)

[Youngster*mamma*]

Åååååååååå. Så kjekt Vi skal si det i morra. Gru-gleder meg !! Så bra at alt gikk fint. Gleder meg til å få det sagt. Bli ferdig med det.

[annie85]

ÅHH du måå oppdatere meg det blir spennende

[Paulita]

Jeg gruer meg veldig, men er likevel fullstendig sikker på at jeg skal beholde barnet. Dette var veldig lite planlagt, men jeg har likevel alltid villet ha det og selv om det sikkert blir veldig tøft, blant annet økonomisk, så gleder meg meg til å få barn!

 

Håper ikke foreldrene mine tar det så tungt... Er i alle fall ferdig med videregående for lengst selv om jeg har et par år igjen av utdanningen min. Hvordan sier man det egentlig? Gjør man det høytidelig slik at man setter seg ned for å snakke med foreldrene eller sier man det bare når man syns det passer? Håper ikke de får panikk... men vet jo at selv om de kan få det i begynnelsen så kan de sikkert glede seg når de har kommet over sjokket =)

[Youngster*mamma*]

Da var det gjort. Hadde grua meg mest til å fortelle "svigers", men svigermor tok det kjempe fint. Hun tok det faktisk bedre en mine foreldre. Eneste hun var bekymra for var studie, redd for at vi ikke skulle fullføre. Men det forsikra vi henne om at det gikk fint. Vi kunne bo i kjelleren hos svigers til vi hadde bygga hus viss vi ville. Det må vi selvsagt bare ta som det kommer. Mamma og pappa tok det fint de og. Men det kom nok som et sjokk. De sa ikke så mye der og da, men fikk en melding av mamma dagen etterpå om at de bare måtte venne seg til at jenta deres skulle bli mamma:) Så det kommer nok. Herlig å få sagt det. Har nettopp flytta over til 2. trimester. Har tenkt å begynne å si det til de nærmeste venninne denne uka. Etter det vet jo omtrent alle kjente det

[britto87]

Jeg gleder meg MASSE til å si det. Vi har vært sammen i 4 år, han er 23 i fast jobb, jeg blir 21 og har fast jobb, forledrene vår går bare å venter. de nevner det iallefall ofte! så her kribler det i kroppen til å juble det ut til alle. Men må nok vente 4 uker til.. Er deseverre bare 8 uker på vei! ( Håper spiren min holder seg fast!! <3 <3 Har snart ferdig nybygget hus også, kunne ikke passet bedre! og til alle dere andre som bekymrer dere, ikke gjør det, det er en gave!! De blir uansett super lykkelige, de trenge bare litt tid i begynnelsen, det trengte vi også når vi fikk positiv test! )

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg sånn til å fortelle foreldrene og svigerforeldrene det. Kjæresten min bare gleder seg og kan ikke skjønne hvorfor det skal være noe negativt?! Jeg er livredd -vi hadde bare vært kjærester i 2 mnd da jeg ble gravid, de kommer til å synes vi har vært SÅ uansvarlige. Jeg er 29 og han er 33. Kjenner jeg blir helt svett av å tenke på det. Heldigvis har vi fortsatt noen uker før det begynner å synes for alvor..

[JC:-)]

Jeg viste ikke helt hva jeg skulle si til familiene. Vi bestemte oss for å si det samlet, så da jeg hadde bursdag sa jeg det så hele "hurven" fikk vite det samtidig. Det ble helt stille lenge og så kom det fra mor mi: " ja, jeg skjønte det var noe slikt" ikke noe gratulerer eller annen glede.... Men etter et par uker ble det andre boller... Da var alle glade og fornøyde. De trenger nok en liten stund på å fordøye det hele.

Vi hadde da vært sammen 1 1/5 år og bodd sammen ca 4-5 mnd.

 

Dette utbruddet fra mama hadde jeg forberedt meg på, så jeg ble ikke så skuffet over kommentaren....

[Gjest]

Vi fortalte det etter at vi hadde visst det mindre enn en uke selv. Mamma hadde bursdag og hun har lenge sagt at hun ønsket seg barnebarn til bursdager/jul osv...

Så da fikk hun en ekstra gave: et gavekort på en butikk der de kun selger babyutstyr, he he.. hun skjønte det med en gang.. he he.. Jubelen sto i stua da og tårene rant )

[Anonym bruker]

jeg er døds redd for å fortelle det til familien, mamma kommer nok til å takle det fint og samme me kjæresten min sin mor og stefar, men pappa og besteforeldrene mine kommer aldri til og ville se meg igjen. vi har bare vært sammen i 10 måneder, og jeg er bare 16 mens han er 19. jeg vet ikke hvordan jeg skal få fortalt det:/

[blomsterfrø]

akk! faren til barnet er eks-kjæresten min som jeg åpenlyst etter bruddet fremdeles har hatt et sexuelt vennskap til. han er 10 år eldre enn meg og jeg svært glad i han. men han har aldri hilst på faren min, som jeg forøvrig vet at ikke kommer til å ta det særlig pent når jeg forteller han sannheten om eks kjærestens rette alder. (som er 28 år.) jeg fortalte nemmelig faren min at han var 21 år gammel, fordi han aldri i sitt liv hadde akseptert hans rette alder. (og det er litt forståelig.) moren min vet at han er 28 år.

så om jeg og barnets far bestemmer oss for å beholde barnet må jeg jo før eller siden fortelle faren min sannheten om alderen hans, og sleppe "bomben" om at vi skal ha et barn. han kommer til å bli veldig skuffet. det verste som kunne hendt er at han "gir meg opp" rett og slett. moren min fikk selv barn da hun var rundt min alder. og jeg vet at hun kommer til å støtte meg så godt hun kan, når tiden er inne uansett hva avgjørelsen min blir. det er en fantastisk lettelse.

"svigerforeldrene" mine tror jeg heller kommer til å "anklage" barnets far, for å gjøre meg gravid. meg som er så ung og ikke engang i et offisielt forhold med ham lengre. men vil forhåpentligvis respektere faktumet med tiden.

 

jeg har jobb. men har kun jobbet der i 7 mnd. så om jeg skal ha barn, må jeg nok før eller siden slutte. (eller få sparken.) siden jeg verken har en "fast" stilling, eller lang nok erfaring til å bli dekket økonomisk sett! *sukk.. jeg får begynne å spare!

 

[blomsterfrø]

wow! det synes jeg var veldig tøft gjort av dere! gratulera forresten!

[Gjest]

ER LIVREDD FOR HVORDAN MAMMA KOMMER TIL Å REAGERE!!

 

Er 20 år, i 9. uke... Har foreløpig sagt det til min bestemor, svigermor + to venninner som reagerte med gledes-tårer:-)

 

Men det jeg gruer meg til er mamma, får angst av å bare tenke på det! Hun maser alltid om det, at jeg må vente å vente å vente til jeg er MINST 25. Jeg må gifte meg først, være ferdig med utdanning og være i fast jobb bla bla bla. Hun sier det nesten hver gang jeg ser henne.

 

Jeg har bare såå problemer med å få sagt det til henne. Hvordan hun kommer til å reagere! Lurte på om jeg skulle skrive kort e.l. så hun kan se, for så å komme tilbake til seg selv før jeg er der. Tror det er det beste. Jeg vet at jeg kommer til å bli kjempe lei meg om hun reagerer veldig negativt på dette..

 

Åh.......

[venter-på-bitteliten-]

Hei Soola20:)

Jeg fortalte min mor at jeg var gravid for 2 dager siden.. jeg holdt på å svime av da jeg hørte at det ringte i andre enden:P men hun tok det mye bedre enn jeg hadde forventet.. (hun ble klart stum og sjokkert de første minuttene, og sa hun klarte sikkert ikke å få gjort noe på jobb den dagen:P hun har også bestandig minnet meg på at jeg burde ihvertfall være 30, ha fast jobb, hus, gift, stabil økonomi.

Kjenner meg igjen med det du skriver . sefølgelig er det det beste, men som ei som jeg jobber sammen med, man vil aldri ha en optimal situasjon uansett hvor lenge man venter...

 

er i uke 9 jeg og nå

 

Lykke til videre:)