Seksuelt misbrukt og førstegangsfødende?

[Anonym bruker]

hei sann ser så lite om akkurat det temaet her, men jeg vet vi er mange.

Er selv førstegangsfødende, og selv blitt misbrukt seksuelt, og før jeg ble gravid og ett stykke i svangerskapet var fødselsangsten høy. belive me....

 

jeg vet at vi alle er forskjellig, og at vi er på forskjellige steder inni oss, når det gjelder dette, så jeg forstår også at mange av dere ikke vil føle for å gjøre det jeg selv har gjort. til dere vil jeg si: jeg håper dere har noen å prate med om det. og ikke frykt svangerskapsbøkene for mye. For dær blir du informert om realiteten i en fødsel, hva som er det normale. det kan du forholde deg til, og glem hva andre har fortalt deg av skrekkhistorier. dan deg ett nytt og realistisk bilde av fødselen, ved å ta til deg informasjon.

 

Og skulle si til sin lege/jordmor at man er blitt seksuelt misbrukt er ikke lett..... . men man behøver ikke si det muntlig heller. ingenting er dumt..... skriv ett kort brev om hva du har blitt utsatt, og hvor mye vekt du vil legge på det eller ikke. ønsker du ikke prate om det, bare at di skal være klar over det, å ta hensyn? skriv ned hvilke behov du har i forhold til det. og be gjræne om å få jordmorsamtaler dær du kan få riktige opplysninger om fødselsforløpet, og det flotte er at di da gjærne vil sette seg ned sammen med deg, uten å legge vekt på misbruket, men sette seg ned sammen med deg å lage en behovs/ønskeliste for din fødsel.og du får fødselsforberedende samtaler.

Ut fra hva jeg selv opplever, og inntrykket jeg selv sitter med, så er det at: sykehusene i dag har god erfaring med dette følsomme temaet. og di tar massevis av hensyn. bl.a med tanke på nakenhet, vaginale undersøkelser, omsorg, pleie,trygghet, og ro for deg og barnefar.

Selv har jeg valgt å å skriv det på svangerskapskortet mitt, med ett vedlegg som følger journalen.

Angrer ikke på det. fødselsangsten min som lå på en tier, er sunket til tre, og fortsetter å senke seg. nå gleder jeg meg faktisk... vet jeg har mye smerte forann meg ...ja..uten tvil.....men kan vektlegge noe av det positive også. får det har seg ikke slik at alt ved en fødsel er grusomt. nekter jeg å tro........(får nok høre for den kommentaren )

det fiines også grupper opprettet for kvinner med seksuelt misbruk og fødselsangst...., som du kan ta kontakt med. du bestemmer selv din fødsel....husk det.endringr underveis vil det garantert bli. under en fødsel, men noe forberedelse for man gjort, mentalt og praktisk:)

 

Dette er ment som velmenende råd, til di som er litt rådville, ingen formaning. håper ingen blir provosert av det jeg skrev. heller ikke slik ment.

 

Slv får jeg jordmorsamtaler en gang i måneden, dette bestemmer du selv hvor ofte du har behov får. Jeg har i tilegg valgt timer hos psykolog, fordi jeg har angstrelaterte plager(senskader), jeg leser flittig bøker om fødsel. og blir roligere får hver dag som går. får di i samme situasjon som jeg er i, så er det ikke så mye smertene, men det å ikke ha kontroll, ikke ha trygge omgivelser, ikke vite hva man går til, og nakenheten både fysisk og mentalt det handler mest om.

 

Og er du heldig og har en tilstedeværende barnefar, så er jo han en god samtalepartner også

 

Bare at noen vet din bakgrunn, at vist noe blir vanskelig så har du noe å falle baokver på, er mange ganger det som skal til for at angsten skal roe seg, og kanskje går da fødselen helt fint:)

 

Så vil jeg gjærne bringe en beskjed videre fra min jordmor til dere alle:

 

I dagens samfunn blir man forberedt på mye, men fødsel og forldrerollen er det svært få som forbereder barna sine på.

Det di fleste får høre om fødsel er skrekkhistoriene, faktisk så mye, at di tror det er det normale. Men sannheten er at flertallet har normale fødsler. sannheten er at jordmødre i dag er mye bedre utrustet,en di var for ti og femten år siden. og det triste er at di som har gode fødselsopplevelser forteller lite om det.så man hører lite om det, og får ett galt førsteintrykk.Du bestemmer din fødsel, bare du vil vite hvordan du føder akkurat ditt barn best, vi er bare støttespillere underveis, og er dær vist det skulle trenges. ta retten over din fødsel. og husk at bare du vet hva som er best for deg:)legg til rette slik at du har muligheten til å kose deg i svangerskapet også. Nyt å være frodig,svanger, og kvinne på sitt sterkeste, og tro på ditt fødselsinnstinkt:) (min jordmors ord)

 

 

Håper dette kan hjelpe noen av dere som har sitti rådløse og ensomme med byrden.tenker på dere alle sammen:)

 

Hilsen ydmyk førstegangsfødende 81. (termin juni)

 

ps til alle andre fødende som måtte lese dette, håper ikke jeg har støtet noen med mine ord. I mitt hjerte er vi alle like, like viktige. Ønsker dere lykke til med den lille som kommer. Dere er utrolige og sterke uansett hvor hardt fødselsangsten skulle trykke:)dere er flotte:)

klem

 

[Anonym bruker]

Takker for et utrolig bra innlegg. Takker for din åpenhet om temaet!!!

[Anonym bruker]

heisann. førstegangsfødende 81 skriver igjen.

 

Nå nærmer fødselen seg med stormskritt. 24.juni.

Så har jeg nå litt mere og fortelle:

 

Først vil jeg si: dere som ønsker jordmorsamtaler, kan ringe direkte til sykehuset og si dere har fødselsangst og ønsker oppfølging. eller dere kan gi beskjed til fastlegen dere går til. da kan dere også ta kontrollene deres hos jordmoren:)

 

Som sagt, nå er det kort tid igjen.

Fødselsinnstinkte har hjulpet meg godt på vei, roet meg masse jeg.,

Venninna mi født for 2 dager siden. hun er den dønn ærlige typen.det hun sa roet meg enda mere.

fødselen tok 5 timer, uten epidural, 40 min. med pressrier.

hun hadde dette å si. det var vondt, men ikke slik jeg hadde forestilt

meg, jordmor var så behjelpelig, og hennes innsats skånet meg for så mye unødvendig smerte. mitt intrykk av hennes erfaring var at noe av smerten satte hun pris på fordi den hjalp henne til å forstå hva hun skulle gjøre, hvor mye hun skulle presse. jordmor hadde vist henne masse respekt, og det hadde til og med vært litt fnising og latter under fødselen. jeg var å besøkte henne på sykehuset og så den lilleprinsessa. venninna mi var rolig og følte hun hadde hatt en fin fødselsopplevels hun storkoste seg med nurket og jeg merket hun hadde vokst så mye på denne opplevelsen. det skal sies at min veninne hadde fødselsangst selv, og at hun hadde bare meg å prate med underveis da hun ikke orket å ta det opp med sin fastlege. hun gikk ikke til jordmor. Hun sa til meg før jeg dro: vær så snill og gled deg til denne opplevelsen, det var så flott:)

Jeg tror henne fult og helt, og tar til meg den formaningen:)

 

Samme dag, rett etter, hadde jeg og typen(barnefar) en omvisning på fødeavdelingen og barsel. den også var flott, roet med ned flere mil av den samatelen og omvisningen. føler jeg har litt mere kontrol og trygghet nå. Nå gleder jeg meg faktisk til fødselen:)!

alt var så rolig og behagelig på fødeavd, alle var kjempehyggelige, smilte og hilste. Du følte du kjente di alle fra før:) jeg sa til typen min og jordmoren etterpå.

 

Nå vet jeg hvor jeg skal føde, nå har jeg sjekket ut fasilitetene: Jeg skal på rene hotelloppholdet, følte meg hjemme, så jeg skal på hotell med full oppvartning. hehe. gleder meg

 

Angsten min har synket til 1-2. er det ikke fantastisk hvor mye det har hjulpet? Nå er jeg så klar for denne fødselen, ser frem til den, og lillegutt som jeg snart får se:)koser meg denne siste tiden, og koser meg med noen småinnkjøp til lillegutt:)

 

Skriver igjen etter fødselen jeg, så kan dere se hvordan det går, og gikk hehe. jeg vil være ærlig om min historie:)

 

Mange klemmer Ydmyk førstegangsfødende 81. (termin juni)

[Anonym bruker]

så utrolig flott å lese om deg!!! tusen takk for alle de fine ordene dine. hilsen ei som også er en gravid overlever!!!

[Anonym bruker]

Hei du!

Jeg har lest ditt innlegg med interesse. Min bakgrunn er som din. I tre år ble jeg seksuelt misbrukt. Jeg var da mellom 13 og 15 år.

 

Nå venter jeg barn nr tre. Det blir også keisersnitt nr tre.

Jeg ønsker ikke å skremme, være bedreviter eller noe annet. Jeg vil bare fortelle min opplevelse av min første graviditet/fødsel.

Jeg fortalte jordmødrene jeg gikk til åpent om min fortid. Brukte store deler av min graviditet til å forberede meg på fødsel. Jeg leste alt! Jeg fikk den støtten som var tilgjengelig. Altså var jeg godt forberedt på fødselen. Helt til fødselen startet....

 

Jeg skal ikke skrive langt om fødselen. Det eneste jeg vil si, er at min kropp ikke taklet fødselen, alle menneskene og smertene veene medfører. Dette selvom jeg mentalt hadde forberedt meg på alle tenkelige måter. Jeg tklet ikke å miste kontrollen rett og slett.

I journalen står det kort og godt, at "pasient er skrekksagen". Keisersnitt bstemmes. Jeg husker selv ikke mye av alt dette.

 

Jeg vil bare at du skal vite om at dette KAN skje, og at du bør være klar over det. Selvom du er godt forberedt. Kroppen husker din historie på en annen måte enn hodet, ble min erfaring.

 

Jeg hadde gledet meg til fødselen, og jeg følte meg sterk. Resultatet ble helt motsatt av det jeg hadde forestilt meg.

 

Jeg håper du får en annen fødsel enn det jeg hadde. Og jeg håper virkelig at hvis no lignende skjer deg, slik det skjedde meg, blir du tatt godt vare på, slik at du ikke føler at alt raser sammen!

 

Lykke til! Uansett er det verdt det!!

[Anonym bruker]

Takker for innlegget, og nei det skremmer meg ikke.

Med den bakgrunnen jeg har, har jeg også tatt stilling til akkurat dette.

jeg kan overhodet ikke vite hvordan jeg vil reagere, alt jeg vet er at all angst som på forhånd er senket vil bidra konstruktivt til å takle det psykiatriske spekteret bedre. men jeg går inn i dette, med ønske om å føde vaginalt, klarer jeg det, tror jeg også det vil rette mange følelser inni meg anngående meg selv, missbruket++++ at jeg kan vokse på det. tror det kan kanskje gi en avslutning på fortiden på sett å vis også, litt vansekelig å forklare. men jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere. men jeg vil prøve slik du gjorde, slik at jeg ikke går resten av livet og lurer på om jeg ville klart det, angre++++

Håper du nå har fødselopplevelser som er gode for deg. Det er det som teller, slik at man kan ha det bra i svangerskapet, og nyte det også.

 

Gleder meg uansett, nå, så kort tid igjen.

Alt jeg vet er at den roen jeg har i meg nå, ikke vil bli borte, grunnen til det er at jeg har fått ett annet syns på hva fødselene er, en annen forståelse for den, og nå føles den naturlig for meg.Blir det ille, må jeg bare ta keisersnitt, værre er det ikke.

Lykke til du også.

 

vi er verdens heldigste, som får verdens beste gave, ett lite barn, gleder meg,...så fælt..hehe.

 

mange klemmer undertegnede:)

 

[Anonym bruker]

Hei...

 

Eg blei utsatt for eit overgrep, noe som eg sliter enda med.. fungerer bra i det dagliga men kjenner d jo alltid på kroppen.

 

Så det stakk litt rart i kroppen når d lyste gravid på testen på mandag.. Fekk neste angstanfall men klarte å le det bort.

Samboeren min har vert fantastisk, han veit alt å me har eit kjempe nært forhold å prater åpent om det når eg føler for det.

 

Nå er eg livredd for å få fødsels deprisjoner, er det noen som har vert borti det?? Var og godt de du skreiv ang jordmor, har eit brev fra psykologen min som eg tenke eg sko ji til ho. Har ikkje lyst å bejynne forfra å snakke om det ijenn.. Så veit ho vertfall ka eg har vert igjennom..

 

Men ska prøva å ajå lyst på det, nå smiler jo lykken til meg med spire i magen og ein samboer som støtter meg 110%..

[Anonym bruker]

Hei:) Undertegnede her igjen. tatt lkitt lang tid for meg å svare.

 

hurra nå er det overstått:) 19.juni kom Nydelige Nicklas Alexander til verden..... om jeg er stolt dere... fikk bare skryt av hvor pen han var.......

 

Tja sa jeg skulle skrive om opplevelsene mine i etterkant........

Fødselen var flott!

Barseltiden var alt annet en flott...dersverre. Lillegutt fikk en innfeksjon i kroppen, og havnet opp på nyfødtintensiven 11 etg.

Selv var jeg på barsel i 3 etg. vi ble rett og slett glemt i 5 strake dager på avdelingen, ingen pratet med oss, presanterte seg, eller ga oss noe hjelp, ingen dusj, mat, eller bind, på 5 timer etter fødsel.....det var forferdelig. ingen ville vise oss stell, di ødela mulighetene mine for amming, surra og rota noe værre, tok ikke di testene di skulle av lillegutt, holdt på å overse det faktum at han var syk, det måtte vi selv kjempe oss til å få ham inn til barnelegen..... ja lista er lang. Så jeg er redd jeg har pådratt meg en form for fødselsderesjoner...... klarer ikke helt å slippe tanken på at jeg kunne dratt hjem uten en sønn...grunnet sykehuset buskerud......... men jobber med psyken min, og det går litt bedre for hver dag. Fødselsopplevelsen og lillegutt gir meg styrken til å fighte meg opp og ut av dette. Fødselsopplevelsen min kommer i innlegget under.

 

Til du som har skrevet inn sist her:

Vit at du er flott, vit at du er sterk, vit at når du kan bære den lasten du gjør på dine skuldre, og leve med det faktum og den påminnelsen at du har blitt misbrukt, ja da skal jeg love deg at du er sterk nok til fødsel, uansett om du velger vaginal fødsel, eller keisersnitt.og ja som sagt jeg sitter med en fødselsdepresjon her nå....... alt av reaksjoner for meg kom i ettertid...barseltiden den er viktig, og vanskelig. gi deg selv all verdens tid, pleie og godhet, krev å bli dulla med, både av mannen din og barselavdelingen. Og du.... vær så snill å hør på meg her. Er du sliten etter fødselen, og kjenner behov for å sove en natt..... gå til jordmor og be om en sovetablett, be di passe barnet den natten og stå heller opp uthvilt dagen etter, og hver oppegående og tilstede da.... det er en enorm hjelp faktsik for å motvirke deresjon. Jeg gjorde ikke det, fikk heller ingen informasjon om at di kunne passe barnet på natt, før etter 5 døgn. skriv gjærne inn til meg her igjen, jeg har deg i tankene mine. Ikke tenk så mye på katasrofetankene om hva som kan skje. det som skjer det skjer, det tar du når det kommer. tror rett og slett jeg skriver ett eget innlegg her på denne siden til deg jeg. starter det med...... Du som er livredd for fødselsdepresjoner..............

 

ellers vil jeg ønske dere som venter på den store dagen lykke til, og gratulere meg selv (hehe)og alle andre som har fått ett barn...

 

Klem undertegnede

[Anahata]

hei vet ikke om du leser dette. jeg har desverre vært helt uten pc i lang stund. håper alt har godt bra for deg. Fødselen gikk kjempeflott for meg. Jeg fikk derimot en fødseldepresjon etterpå, men det var av andre grunner. Min sønn fikk en infeksjon, missfarget forstervann, havnet på intensiven. alt gikk bra med ham, men vi fikk en elendig behandling ved sykehuset buskerud, som bidro til utfallet av fødselsangsten. skriver mer om grunnene til min fødselsangst senere her. Men husk å tenk på at det kommer en tid etter også. her kan det vente litt overraskelser for oss misbrukte, etter fødselen. jeg følte mere på missbruket etter fødselen. dær var det svikt i omsorgstilbudet ved sykehuset mitt.

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er andregangs, og finner ikke innlegget ditt støtende i det hele tatt. Setter pris på at du startet denne tråden.

 

Jeg har litt spørsmål som jeg håper dereher inne kan hjelpe meg å besvare. Det gjelder nemlig dette tema. Jeg har selv prøvd å få svar på hva jeg skal kalle mine opplevelser i livet. Skal prøve å fortelle min historie her, fare for at den kan bli lang.... Håper ikke noen finner det støtende...

 

Jeg har levd et liv med meget strenge og overbeskyttende foreldre, men som samtidig ignorerte meg fulstendig når jeg virkelig trengte dem. Jeg var mobbeoffer gjennom hele barne og ungdomsskolen og hjemmefra opplært til at man gjør som man blir fortalt, ellers vil følgende få negative konsekvenser. (kort om mitt liv frem til 16 år det der...) Når jeg var i 16 års alder var jeg veldig forelsket i en som var 10 år eldre. Han ble en god venn og visste at jeg slet hjemme, men var på sin kant opptatt med en som bodde i utlandet. En dag jeg var på besøk hos ham, var han syk. Han bodde på en liten hybel uten større sittemuligheter, og sengekanten var liksom der vi satt. an spilte mye ut på mine følelser og kysset meg. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle ta akkurat det. (var før den gangen han var syk, og det gjorde meg usikker rundt ham egentlig, men hadde ikke så mange venner, så tenkte at det kanskje var normalt) Når han var syk, og jeg satt på sengekanten tok han forsiktig tak i meg og la meg i sengen hans. På innsiden av ham. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere på det. Kort etter begynte han å beføle meg på brystene og nedentil og lagde jukkebevegelser med hele seg mot meg. Jeg ble redd, og frøs til. Klarte ikke å si noe eller bevege meg vekk. Jeg var ikke mye på besøk der i etterkant. Jeg var borti en lignende episode som 18 åring og. Jeg vet ikke om dette kan kalles seksuelt misbruk, for han voldtok meg ikke eller sånn, men det skapte problemer for meg senere. når jeg var 18 år var det i grunnen samme tingen som skjedde, are at han hadde vært vennen min i to år på forhånd, før tlnærmelsene, som faktisk skjedde mens han overnattet på mitt rom hjemme hos mine foreldre der jeg fremdeles bodde. Når jeg var 23 traff jeg en gjennom en sommerjob som behandlet meg som en kjæreste, kysset meg, leide meg, gjorde romantiske ting sammen med meg og sånn. Men han sa han ikke var interesert i forhold, men viste meg motsatt med hele kroppen. Han var tydelig interessert i sex, for han hadde problemer med å sjule at han hadde ereksjon her gang han var i nærheten av meg når vi var alene. Han visste om min historie med de to guttene, og at jeg hadde problemer med temaet på grunn av det. Etter et halvt år med dårlig samvittighet ovenfor ham, og disse hintene han gav fra seg (om mulig ufrivillig for alt jeg vet) gav jeg etter for presset og vi hadde sex. Jeg hadde det vondt der jeg lå, og kan ikke si at jeg hadde noe større glede av det. Og han fikk gjøre seg ferdig.

 

I etterkant møtte jeg exmannen min. Han virket så snill og hensynsfull i forhold til at jeg begynte å hyperventilere om han tok på noen av mine mer intime plasser, og gjorde ikke det. Ventet tålmodig på at jeg skulle bli klar. Etter en stund snudde det, og spesielt mens jeg var gravid med min første. Da ville han ha sex hele tiden, og tvang meg tl å gjennomføre det. Om ikke jeg følte for det brydde ikke han seg mye om. Noen ganger var det nok at han fikk utløsnin, men det var JEG som måtte sørge for det på en eller annen måte. Resultatet var totalt avsmak på alt som hadde med slike ting å gjøre, og avsmak på mannen. Men i det forholdet var det mye annet også, uten å gå inn på det. Etter å ha motet meg opp til å endelig klare å gå, gjorde jeg det.

 

Det er nå tre år siden jeg gikk fra ham, og har møtt en fantastisk mann som tar hensyn og som er utrolig snill. I tillegg til de seksuelle tingene som nevnt her, hadde jeg en tøff og lang fødsel med første, og jeg gruer meg forferdelig til denne fødselen. Prøver å ikke tenke på det, og min nye mann er klar over dette og prøver å hjelpe meg å holde fokus på positive tng i graviditeten. Takk til ham for det.

 

Spørsmålene jeg sitter med er har jeg rett til å kalle meg selv seksuelt misbrukt? selv etter de opplevelsene jeg hadde som 16 og 18 åring? Hvor går grensene på dette? Har i flere år prøvd å finne ut av dette, men ingen har kunnet svare meg klart på det.Vet dere?